Av Rune Berglund Steen, leder av Antirasistisk Senter
For alle oss som ikke var til stede under hendelsen, er det vanskelig å vite akkurat hva som skjedde. Redegjørelsene fra ungdommene og politiet framstår som motsetningsfylte.
Det er likevel mulig at begge redegjørelsene langt på vei er riktige. Når politiet mottar en melding om slåsskamp og at en person er observert med machete, er det selvsagt at de rykker ut og at de tar situasjonen på alvor. Det ønsker vi alle at de skal gjøre.
Stor ståhei
For alle borgere er det viktig at man i slike situasjoner kan tilkalle politiet, og at de kommer så raskt de overhodet kan. Samtidig er det åpenbart at når det kommer flere titall politibetjenter og et helikopter, vil dette oppleves svært dramatisk, spesielt for ungdom som ikke hadde gjort noe galt før politiet kom.
På den ene siden har politiet behov for kontroll i en slik situasjon, for å løse opp i en konflikt og konfiskere eventuelle farlige våpen. På den andre siden har ungdommene og de unge mennene krav på å behandles som uskyldige og ikke utsettes for mer maktutøvelse enn absolutt nødvendig.
Oslo-politiet oppsummerer 2018: Utfordringer med unge lovbrytere
Når politiet avkrever identifisering og vil ransake, har alle en plikt til å etterkomme dette. Samtidig har politiet en plikt til å gå fram så aktsomt som mulig, spesielt når mindreårige kan være involvert. I denne situasjonen eskalerte det voldsomt. Når det har blitt brukt batong og andre maktmidler, er det selvsagt at politiet må foreta en grundig intern evaluering av hvordan denne operasjonen utviklet seg, og om det er noen lærdommer som bør tas.
Ensidig og enkel Kallmyr-konklusjon
Selv om det er vanskelig å vite det eksakte hendelsesforløpet, har flere valgt å konkludere ensidig og enkelt. Landets justisminister Jøran Kallmyr er blant dem som ikke har virket nevneverdig opptatt av å komme til bunns i hva som faktisk skjedde før han konkluderte med at det hele handler om «dårlig integrering». Når dette uansett synes å være svaret fra Frp, har det knapt mening å spørre.
Arbeiderpartiets Jan Bøhler kommer også noe skeivt ut. Han har selvsagt helt rett i at det er et problem hvis kriminelle fyrer opp under et hat mot politiet, ut fra et motiv om at kriminelle er tjent med å svekke tilliten til politiet. Det gjør det derimot ikke riktig å benekte at etnisk profilering er et reelt problem.
Bøhler skriver «Påstander som slenges ut om at politiet driver med trakassering, stigmatisering, mistenkeliggjøring, og endog etnisk profilering eller rasediskriminering - og ransaker dem og ber om legitimasjon mange ganger om dagen - er urettferdige og et dårlig grunnlag for debatten.»
De beskytter seg bak politi-fiendtlighet
Overkontroll av mørkhudede gutter
At man ikke vet akkurat hva som skjedde på Bogerud, betyr ikke at det er klokt eller riktig å benekte problemet med etnisk profilering i politiet mer generelt. Ut fra vår nære kontakt med minoritets-ungdom gjennom mange år er det dessverre ingen tvil om at mange ungdommer med mørk hud, spesielt gutter, overkontrolleres av politiet.
I vår rapport fra 2017, «Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun», oppga litt over ti prosent av ungdommene med minoritetsbakgrunn at de opplevde å bli stoppet av politiet så mye som 2-3 ganger i måneden.
Som en av ungdommene fortalte oss: «Jeg ligner tydeligvis på mange. En gang så løp jeg. Jeg orka ikke å snakke med dem. Jeg kunne ikke bli tatt for noe, liksom. Jeg orka bare ikke å snakke med dem. Jeg visste de skulle stoppe meg. (...) Jeg pleide å oppleve det veldig ofte.»
En annen fortalte: «Jeg blir ofte stoppa av politiet. Skjønner jo det, det er jo mange kriminelle. Som regel pleier de å forklare hvorfor, men ikke alltid. Det er ikke alltid de er hyggelige heller. Særlig hvis de tror at de har tatt riktig person. Det er litt kjedelig. Folk kikker jo, og de kan tro at jeg har gjort noe, sjøl om jeg ikke har det. Det er litt ekkelt.»
Alt er ikke rasisme
En annen fortalte at han flere ganger hadde blitt stoppet på kveldstid i sitt eget nabolag hvis han var ute seint på kvelden. Én gang måtte han forklare seg fordi han var ute og spaserte og luftet tankene en natt han ikke fikk sove, like etter at kjæresten hans hadde vært utro. En annen gang var det tydelig at politiet ikke trodde ham da han sa at sykkelen han syklet på, var hans. Han hadde en venn i politiet og oppga dennes telefonnummer når han ble kontrollert, så betjenten kunne fortelle kollegaene sine at han var en ålreit ungdom. En annen igjen fortalte at han ofte ble kontrollert på vei til skolen.
Ubehagelige og reelle opplevelser
Opplevelser som dette er reelle, og åpenbart ubehagelige for dem som utsettes for dem igjen og igjen.
De er også egnet til å svekke tilliten til politiet. Mange av dem som opplever dette er dessuten mindreårige. Dette er noe man selvsagt må kunne snakke om, og som det er uheldig å legge lokk på.
Tvert om blir det raskt kontra-produktivt å nekte å forholde seg til ungdommenes virkelighet. Som Bøhler selv skriver er politiet avhengig av ungdommenes tillit. Tillit får man ved å erkjenne et problem og jobbe med det.
De av oss som tar opp problemet med etnisk profilering ønsker ikke at politiet skal nyte mindre tillit. Tvert om ønsker vi at de skal ta de rette grepene for å få den tilliten politiet trenger for å gjøre jobben, spesielt i byområder hvor det kan være særlige utfordringer.
Intern bevissthet - respekt og tillit
Eksternt er politiet svært varsomme med å erkjenne at det forekommer noen form for negativ forskjellsbehandling av ungdom med minoritetsbakgrunn. I realiteten har det derimot gjennom en del år vært ganske mye bevissthet internt i politiet på denne utfordringen.
Minoriteters intoleranse: Da et passbilde førte til en øre-krenkelse
Deler av politiet har jobbet systematisk for at ungdommers møte med politiet skal preges av respekt og tillit. Antirasistisk Senter bisto i flere år med treningsopplegg for politistudenter for å motvirke dette problemet.
Arbeidet med å motvirke tendenser til negativ forskjellsbehandling må pågå kontinuerlig, ikke forsøkes skjøvet under teppet. Man må klare å holde to tanker i hodet på samme tid.
Politiet har - og skal ha - myndighet til å gripe inn når det er nødvendig, men uskyldige ungdommer må samtidig ivaretas så godt som overhodet mulig.
Politiet har krav på respekt, og de trenger tillit for å gjøre jobben sin. Den respekten og den tilliten utvikles i en vekselvirkning mellom politiet og borgerne, hvor det påhviler begge parter ansvar og plikter.