Friske meninger

Etter å ha syklet nesten 1000 kilometer i sommer, er jeg sjokkert over bilistene

Jeg har snart tilbakelagt 1000 kilometer på sykkelen etter at den ble anskaffet denne våren. Det har vært en lærerik prosess.

Jeg har snart tilbakelagt 1000 kilometer på sykkelen etter at den ble anskaffet denne våren. Det har vært en lærerik prosess.

Det har vært en helt annen jungel enn jeg var forberedt på.

Magnus Blaker er journalist i Nettavisen.

Etter at jeg testet ut elsykkel i en kortere periode for fire år siden, valgte jeg i år - som så veldig mange andre - å gå til innkjøp av en elsykkel.

Det har på flere måter vært en overraskende, for ikke å si sjokkerende lærekurve.

Sjokk 1: Vanvittig priser - masse rabatter

Sykkelen jeg gikk for har en listepris på 29.990 kroner. Jeg ønsket meg en kraftig løsning for å ha mulighet for å kunne dra vogn - dessuten har det etablert seg en sannhet om at en elsykkel må koste 30.000 hvis du skal ha kvalitet. Det ble derfor en hybridsykkel med 500 Wh batteri og Bosch' toppmotor med 75 Nm dreiemoment.

Skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er vanvittig dyrt. Uforsvarlig dyrt.

Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor elsykler er så dyre, og påstanden ser ut til å være at markedet er så lite at prisen blir høy.

Men ærlig talt: Du kan nå kjøpe en elektrisk scooter (moped) med en fire ganger så kraftig Bosch-motor (2000 watt) og tre ganger så stort batteri for 27.000 kroner. Et eller annet sted er det noen som må tjene penger.

På plass ved Oslos mest uskjelte sykkelstrekning.

Og min erfaring er nettopp at disse prisene er kunstig høye: Jeg endte med betale over 10.000 kroner mindre enn listepris på sykkelen jeg trillet ut fra butikken - uten å prute!

Likevel tjente butikken penger på meg...

Sjokk 2: Fartssperren ble ikke viktig

Allerede før jeg hadde kjøpt meg sykkel, hadde jeg lagt fartssperren på elsykler på for hat. Regelverket er slik at elmotoren på sykkelen ikke får lov til å hjelpe deg i høyere hastigheter enn 25 km/t. I USA er det derimot tillatt med 32 km/t (20 MPH).

Disse sperrene er det mulig å fjerne hvis du skaffer deg det rette tilleggsutstyret.

At dette bildet er tatt i 24,9 km/t er ikke tilfeldig.

Jada, tanken er sikkert moralsk forkastelig, men tidligere erfaring viser at det er utrolig demotiverende å forsøke å sykle raskere enn 25 km/t - noe som egentlig er litt for sakte på en sykkel.

Årsaken er at den ekstra innsatsen du må legge inn for å nå 26-35 km/t på ingen måte virker verdt det - annet enn for treningens skyld. For det første mister du all hjelp umiddelbart når du passerer 25 km/t, noe som er som å møte veggen. Det i seg selv er en del av pakken du godtar, men sammenlignet med en vanlig sykkel drar du på mye mer vekt, i tillegg til at elmotoren fører til ekstra friksjon når du tråkker.

Det betyr at du som elsyklist bruker mye mer energi på å holde farten oppe enn en vanlig syklist. På flatmark blir man fort forbikjørt.

Men allerede etter to turer fant jeg ut at jeg ikke ønsket å fjerne sperren. Hjelp i høyere fart betyr mye høyere strømforbruk.

Avhengig av hvilke ruter jeg har lagt meg ut på, har batteriet holdt til 55 til 73 km. Det er ikke mer enn det bør være.

Det å ha nok strøm i hovedstadens utallige motbakker, ble viktigere enn farten på slettene.

Sjokk 3: Hva går det av bilistene?

Konfliktnivået mellom syklister og bilister har blitt dekket opp og ned i mente de siste årene, og på Twitter deles det nær kontinuerlig frustrasjon og vrede.

Og det er lett å forstå at man som syklist kan bli hissig i trafikken: I en eventuell kollisjon er man den svake part - uansett hvem som har skylden.

Men etter å ha syklet snart 1000 kilometer i knappe to måneder, jeg jeg mildt sagt sjokkert over hvordan det oppleves å være syklist i Oslo-trafikken:

Jeg har fortsatt tilgode å oppleve noen virkelig farlig situasjon, jeg har kun blitt forbikjørt med ubehagelig kort avstand én gang - og det er én «sint, hvit mann i 50-årene» som har tutet på meg.

I nedoverbakker - som her ned fra Holmenkollen -  er det ofte bilene som er den trege part.

Og kun én gang har blodet virkelig kokt på grunn av andres oppførsel. Det viste seg å være en tilårskommen bilist som åpenbart ikke burde hatt førerkortet sitt lenger - helt uavhengig om jeg var i nærheten med sykkel eller ei.

Joda, det gjøres generelt mye rart i trafikken man må være obs på, men skylden for dette kan smøres ganske tynt utover. Og Dronning Eufemias gate er kanskje ingen drøm å sykle i, men det er først og fremst fordi det er så lange perioder med rødt lys.

Selvsagt er det slik at farlige situasjoner oppstår daglig, noen ganger med tragisk utfall, men min erfaring er så langt at bilistene tar forbausende mye hensyn til meg som syklist. Jeg opplever den store majoriteten av bilistene som tålmodige og tilbakeholdne.

Det å sykle på fortau kan virke veldig lurt, for alle som ikke har syklet før. Ujevnhetene på svært mange fortau, gjerne som et resultat av villet design, gjøre det nesten ubrukelig.

Det virker til og med som om bilistene forstår at det å sykle på fortau generelt sett er en forferdelig opplevelse, og at det aksepteres at man heller sykler i veibanen i 25 km/t - i alle fall om man er behjelpelig når det faktisk er mulig.

Det overgår min forventning med solid margin. Jeg har hatt lavere forventning til byens bilister.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.