Etter ett år, sitter Rune igjen med fortvilelsen

Rune Rafaelsen er 11 år den første gangen han drar over grensa til Sovjetunionen. Fra seksmannsboligen i Kirkenes har ferden gått med foreldrene i bil til Boris Gleb. Det er der barna får sjokolade, mens de voksne kjøper billig vodka.

Her kan folk fra Sør-Varanger fritt kjøre over grensa uten visum, helt til norske myndigheter frykter at det skal etablere seg et spionrede her. Den frie ferdselen over grensa blir følgelig stengt.

Fire år etter det første besøket, reiser unge Rune alene til Sovjetunionen for første gang, gjennom Norsk-Sovjetrussisk samband, sammen med en norsk idrettsdelegasjon.

Som voksen følger han i Nansens fotspor til vanns. Det er en fantastisk tur som starter fra Arkhangelsk. Jo lenger øst de seiler, jo mindre skog er det å se. I Dikson har det har vært et nattlig isbjørnangrep. Det er blod i gatene etter at isbjørnen ble drept.

I Dudinka går de i land og avslutter reisen.

Han møter spennende mennesker, reiser mye. Noen ganger på dagsturer til Murmansk. Andre turer går til Moskva, St. Petersburg, Nenets, og det majestetiske landskapet i Sibir.

Hvordan skal du betegne størrelsen på det uendelige? Det er så mye å se.

Rune blir æresborger på klosterøya Solovki, hvor den første sovjetiske arbeidsleiren – gulag – ble etablert. Han blir tildelt Putins vennskapsorden.

Han blir lærer og rektor, leder Grenserådet, han lever av å sende opp ballonger i Arctic Sky, han jobber i Barentssekretariatet, hvor han seinere blir leder, han sitter i kommunestyret for Rød Valgallianse og Arbeiderpartiet og blir ordfører for Arbeiderpartiet. Han jobber et helt liv for vennskapssamarbeid over grensen.

Alt dette samtidig med at menneskerettigheter og demokrati er under stadig sterkere press i nabolandet.

Og så invaderer Russland Ukraina. Det blir krig i Europa og plutselig skal alt stoppe opp. Selv ikke Rune kunne skjønne at det ville skje.

– Hva var det du ikke så?

– Det er mange mennesker som ikke er perfekt. Jeg er ett av dem, sier Rune Gjertin Rafaelsen (68).

Brubyggeren, en mann statsminister Jonas Gahr Støre har kalt rådgiver og pådriver. Et bilde av de to sammen står i bokhylla i Rafaelsens bibliotek.

I stua innenfor innledet statsministeren valgkampen i Finnmark i august 2021.

Hørte nyheten på radioen

Støre løftet da fram Rafaelsens evne til å dra de historiske linjene, sa at Nordområdene var hele Norges prosjekt. Men først hadde Støre sagt dette:

– Da jeg var generalsekretær i Røde Kors, møtte jeg Rune første gang. Da var han leder for Barentssekretariatet. Jeg møtte en modig, talefør og visjonær person, som sa at «vi begynner med folk».

Og det hadde han gjort.

– Jeg har levd et langt liv og jobbet med dette i 40 år, sier Rafaelsen i dag med henvisning til samarbeid over grensa.

24. februar i fjor – dagen for krigsutbruddet – forberedte Rafaelsen seg på å lede en paneldebatt om hvordan pandemien hadde påvirket grensesamarbeidet. Han liker tidlige morgninger, og denne var kald og tørr, slik de bruker å være i Kirkenes om vinteren.

På radioen sto BBC World Service. Det var der nyheten kom.

Rafaelsen er ærlig på at han ikke så hva som kom til å skje.

– Det kan godt være at jeg har vært naiv.

Det ble i hvert fall umulig å snakke om pandemi og grensesamarbeid på den planlagte paneldebatten februardagen i fjor.

– Helt for jævlig

– Jeg trodde ikke Putins Russland ville angripe, men det skjedde. Jeg tror ikke noen i mitt miljø sa at de trodde det ville skje, men det skjedde. Du vet ikke hva Russland vil gjøre, men de gjorde det. Jeg ble satt ut.

Gjennom tiårene har Rafaelsen fremmet viktigheten av et godt naboskap mellom menneskene som bor på hver sin side av grensen. Men nå har den brutale virkeligheten – den som kom gjennom Putins styre – krasjlandet også i Røsslyngveien.

– Det er helt for jævlig. Hvem trodde at det i 2022 ville bli en europeisk storkrig?

Nå er samarbeidet med folket på den andre siden av grensen umulig.

– Alle som sier «sånn og sånn vil skje i Russland», kan du bare se bort ifra. Russland har en helt egen egenskap når det kommer til å gjøre uventede ting.

I en skuff her hjemme lå Putins vennskapsorden. Det hadde ikke vært noen grunn til å takke nei da Rafaelsen ble tildelt den av den russiske ambassadøren, Teimuraz Otarovich Ramishvili, i 2021.

På markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944, hadde Rafaelsen i oktober 2019 gått bak kong Harald og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov. I en tale takket Rafaelsen de russiske soldatene – han burde også sagt ukrainske og belarusiske, erkjenner han i dag – for deres innsats for befolkningen i Øst-Finnmark under 2. verdenskrig. Nå mener han minnet over Den røde armé er skjendet.

Sendte ordenen tilbake i posten

I februar 2022 føltes derfor den samme ordenen veldig tung av alt som hadde endret seg. Ikke en uke hadde gått før Rafaelsen sendte vennskapsordenen tilbake i posten til den russiske ambassaden.

Under tildelingen hadde den russiske ambassadøren trukket fram det faktum at Rafaelsen hadde vært kritisk til russisk politikk. I 2021 sa Rafaelsen selv at han hadde vært tydelig blant annet på forurensningen i Nikel, i tillegg til kritikk av den russiske miljøvernministeren og oligarkene.

På den andre siden av grensen har han selv fått kritikk for å ha gått i Pride-parade med ordførerkjedet.

– Jeg har også fått kritikk fordi jeg burde ha kritisert russiske politikere, men det er ikke mitt politiske poeng, sier Rafaelsen.

Samarbeidet over grensa ligger på is, men det har likevel ikke stoppet opp for Rafaelsen og menneskene på den andre siden.

Han har fortsatt å gjøre det han kan for å hjelpe folk fra Russland. Da grensepasseringene over Storskog tok seg opp i forbindelse med mobiliseringen, kunne du ikke gå på flyplassen i Kirkenes uten å møte russere. Der traff Rafaelsen både kjente og ukjente.

– Kirkenes ble brukt som transittsted. Det var russere overalt, og transportører jeg ikke kan nevne. Det var dramatisk; folk forlot foreldre og besteforeldre – kanskje til og med besteforeldre som så på dem som svikere.

Har hjulpet russere

I Rafaelsens hus på Kypros har russere fått mulighet til å få et nytt hjem, mens en russisk familie har fått hans hjelp til å få jobb og hus et annet sted i Norge.

– Jeg har fortsatt kontakt med russere, men det er diskret kontakt.

– Hvilke refleksjoner har du gjort deg det siste året?

– Det er fortvilelse. Fortvilelse over at det gikk så galt.

Å tro at Barentssamarbeidet kunne gjort at Russland ikke gikk til krig mot Ukraina, betegner han som norsk stormannsgalskap.

– Jeg kan ikke si at det skulle vi gjort eller det skulle vi gjort for at det skulle ha blitt annerledes.

Nå er samarbeid umulig. Et besøk til Russland utenkelig. Nå er det bare tiden som vil vise hvilken framtid som venter både Russland og samarbeidet.

– Fokuset må være på hvordan vi kan være med å bygge opp Russland i en demokratisk tradisjon. Alternativet er å stenge grensen og ikke åpne den før de blir som oss. Det blir de aldri.

Rafaelsen åpner for at Barentssamarbeidet som begrep kanskje ikke er fornuftig å bruke når krigen en gang måtte få en ende. Når det skjer og hva som har skjedd innen den tid, er det ingen som vet. Og her ligger også det store spørsmålet. Og for noen: bekymringen.

I minnene har Rafaelsen 90-tallet – det tapte tiår i Russland.

Bekymret for hva som venter

– Det var nesten umoralsk å dra til Russland. Oligarkene tok alt, og folk fikk ikke lønn på ett år. Det var inflasjon, og jeg kjøpte isskøyter og hjelmer til barna i nabolaget. Jeg betalte kanskje 100 kroner og fikk vekslepenger tilbake.

Russiske torghandlere var å finne i flere nordnorske byer, også Kirkenes, hvor de solgte ikoner og figurer av Lenin. Russiske kvinner ble av nød tvunget til å prostituere seg i Norge. Han husker barnehjemmene.

– Det var helt jævlig.

Så Rafaelsen er redd for at det kan gå riktig galt igjen.

– Vi må tilnærme oss Russland igjen når krigen er over, men vi vet ikke hvilket Russland vi møter. Jeg er veldig bekymret for hvilket Russland vi ser etter at krigen er over.

Så han er klar på én ting, og det er at et samarbeid må opp igjen når det er mulig. Barentssamarbeidet med ideen om normalisering over grensa, var det rette initiativet da Kirkenesavtalen ble underskrevet i 1993, mener han. Da var Rafaelsen ansvarlig for de rundt 150 pressefolkene som kom til Kirkenes fra rundt om i verden.

– Nå er ikke dette noe vi kan gjøre alene. Vi må gjøre det med våre allierte, og få på plass en bilateral avtale.

Og at storpolitikken lever i Sør-Varanger, er selvsagt for Rafaelsen. Hvis du er et politisk dyr, kan du ikke bo et bedre sted, sier han.

– Tenk på de som har Sverige som nabo. Der skjer det jo aldri noe.

Den tidligere ordføreren – som takket for seg som ordfører i 2021 på grunn av helseutfordringer – har store politiske vyer om jernbane mot Finland og Kirkenes som havneby for Finland.

Det er trolig mot Finland fokuset vil bli rettet i framtiden.

– Må sende våpen

Nå er Rafaelsen klar. Norge må ha det beste mannskapet og det beste utstyret på grensa mot Russland. Og:

– Vi er dessverre nødt til å sende våpen til Ukraina. Det er den beste måten å bruke norske våpen på nå. Det er trist og fælt å si det, for det er sivilbefolkningen og unge russiske og ukrainske soldater som må betale prisen.

Krigens brutalitet har selvsagt også trengt gjennom veggene her.

– Vi kan ikke tillate at Putin vinner krigen – at han i 2022 angriper et naboland og tildrar seg suverene lands territorium. Vi kan ikke tillate at det skje i Europa, sier Rafaelsen.

Delelinjeavtalen i Barentshavet, som trådte i kraft 7. juli 2011, er også av viktighet. Avtalen er en enighet om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet.

– Delelinjeavtalen var et resultat av at vi hadde et normalt, godt forhold. Det som er viktig politisk nå, er at de som underskrev avtalen i 2010, er de som sitter med makta nå.

Dem han snakker om, er Dmitrij Medvedev som da var president, og Vladimir Putin som den gang var statsminister.

For det er håp. Rafaelsen er klar på at det må leve.

– Vi må ha håp. Vi må tro at dette blir bedre.

– Hva tror du vil skje nå?

– Nei, kem som vet.