Gå til sidens hovedinnhold

Fakta er kjedelige og viktige, Stavrum!

Det er ikke tollen som gjør maten dyr.

Dette er et meningsinnlegg skrevet av Anders Nordstad.

Gunnar Stavrum bruker igjen spalteplass på å forklare hvordan de enorme tollmurene i Norge gjør maten så fryktelig dyr her til lands. Noe av det han skriver om denne gang er faktisk nesten riktig – men det meste er direkte feil. Nær sagt som vanlig.

Det at en norsk kornprodusent får 3,43 kroner per kg for mathvete er nesten riktig. Det forutsetter at bondens åker befinner seg rett ved en kornsilo langs Oslofjorden. Det som er helt riktig er at tollen på hvete for tiden er 29 øre per kg, mens den i perioden sep-des 2018 var 14 øre per kg. Så det at importert hvete koster halvparten av norsk pris - som Stavrum påstår - er altså ikke sant.

Les også

Norsk eksport går så det suser mens vi har tollmurer på mat


Det at norske myndigheter bruker 12-13 milliarder i direkte statsstøtte til norsk landbruk er riktig. Det Gunnar Stavrum unnlater å nevne er at EU bruker 570 milliarder i direkte statsstøtte til sitt landbruk. Den samlede norske støtten til landbruket utgjør 0,5% av BNP. I EU bruker de 0,6% av den samlede BNP i medlemslandene. EU har – i likhet med Norge – toll på import av hvete og andre kornslag. Tollsatsen beregnes som følger: EU’s intervensjonspris på korn (101, 31 EUR/tonn) multiplisert med 1,55 med fratrekk fra det kornet koster på verdensmarkedet.

Tollen fastsettes nemlig som differansen mellom norsk pris og importpris. Skulle påstanden til Stavrum være riktig ville tollen være 1,715 kr/kg – når den i virkelighet er 0,29. Og uansett er det lite i disse 29 ørene som er med på å forklare hvorfor et norsk brød koster 40-50. I en norsk lavprisbutikk...

Det Stavrum heller ikke synes er verdt å nevne er at handelen med bearbeidede landbruksvarer (som brød, pasta, pizza, frokostblandinger, sukkervarer, sjokolade etc) er regulert i protokoll 3 til EØS-avtalen. Som ble inngått i 1992.

Før vi sa nei til EU i 1994. For andre gang. Intensjonen med protokoll 3 var å stimulere til økt handel med disse varene mellom Norge og EU - gjennom å utjevne prisforskjeller på råvarene som inngår i produksjonen. Tanken var at det skal være full og rettferdig konkurranse mellom næringsmiddelindustrien i Norge og EU gjennom å kompensere for at råvareprisene var litt forskjellige. Både EU og Norge var og er nemlig opptatt av å kunne føre en selvstendig landbrukspolitikk. Tanken bak protokoll 3 var egentlig at prisdifferansen mellom Norge og EU skulle justeres jevnlig - i takt med prisutviklingen hos de to avtalepartnerne. WTO-avtalen i 1994 satte en stopper for denne dynamiske modellen og derfor er det i dag råvareprisforskjellen mellom Norge og EU i 1994 som gjelder. Prisforskjellen for 25 år siden altså!

Og mye vann har rent gjennom både Glomma og Rhinen på den tiden. For å si det forsiktig. Norge har opprettholdt priser som skal sikre at det fremdeles dyrkes korn og produseres mat i det karrige landet vårt, mens EU i stor grad har tilpasset seg prisene på verdensmarkedet gjennom kraftig subsidiering av landbruket. Dette medfører at de tollsatsene som gjelder for import av bearbeidede landbruksvarer er mye lavere enn de skulle ha vært – dersom Protokoll 3 til EØS-avtalen hadde fungert etter hensikten. Så faktum er at mat som importeres til Norge blir mye billigere enn den ellers hadde vært.

Stavrums argument om at norsk tollmurer hindre utviklingsland i å bygge opp en storstilt eksport av landbruksprodukter faller på sin egen urimelighet. Både fordi disse landene har tollfrihet inn i Norge og fordi de har mer enn nok med å produsere nok mat til sin egen befolkning. Verdens desiderte største importør av hvete er Egypt – for å si det sånn. Tett fulgt av en lang rekke andre afrikanske land.

Kommentarer til denne saken