Fred Heggen

Fem grunner til krisen i norsk psykiatri

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Jeg håper jeg tar jeg feil, når jeg tolker de overfylte sengepostene i akuttpsykiatrien som et symptom på en krise i norsk psykiatri.

Akuttfunksjonene må fungere

I mine øyne er nemlig dette forenlig med en krise, fordi en velfungerende psykiatri er helt avhengig av at de akutte sykdomstilfellene håndteres på en god måte. Overbelaster man akuttpsykiatrien, vil det skape ødeleggende ringvirkninger i resten av systemet. Poliklinikker, ambulante helseteam og langtidsavdelinger vil bli skadelidende.

En varslet krise

Derfor er et vedvarende overbelegg på akuttpsykiatriske sengeposter meget alvorlig. Krisen har lenge vært under oppseiling, og det er mange som har sett den komme.

Jeg vil i dette blogginnlegget ta for meg fem grunner til at den har kunnet oppstå.

1. NEDBYGGING AV SENGEPLASSER

Det har siden 1980-tallet skjedd en systematisk nedbygging av sengeplasser i psykiatrien. Først og fremst har denne nedbyggingen rammet ordinære, psykiatriske institusjoner.

Økonomiske motiver

Selv om dette fenomenet har blitt presentert som en nødvendig reform av psykiatrien, hvor målet har vært en forskyvning av tyngdepunktet fra store, tunge institusjoner til distriktspsykiatriske sentra, er det ikke til å komme i fra at reduksjonen i sengeplasser også har vært økonomisk motivert.

Sengeplasser i psykiatrien har dessverre fungert som en kjærkommen salderingspost i åresvis. Det økonomiske incentivet har blitt stadig tydeligere, ettersom reduksjonen av sengeplasser bare fortsetter, til tross for stadige advarsler fra fagmiljøene om at den nedre grensen for lengst er nådd.

Hvert eneste år legges det ned nye sengeplasser. Om dette fortsetter, vil det om få år ikke være sengeplasser igjen.

2. DØMTE TIL BEHANDLING

Det har blitt stadig flere som er inneliggende på psykiatriske sykehus fordi de er dømt til tvungent psykisk helsevern. Dette er personer som har begått kriminalitet, men som ikke dømmes til fengselsstraff. De anses nemlig som strafferettslig utilregnelige, fordi de har en underliggende psykisk lidelse.

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Psykotiske og farlige. Eller brysomme.

Mens det tidligere kun var "farlige" sinnslidende som kunne få dom til behandling, har det siden 2016 blitt åpnet opp for at også "brysomme" personer med alvorlig psykisk sykdom kan få denne særreaksjonen.

Gjeldende utvisningsvedtak

Mange av de som dømmes til tvungent psykisk helsevern, kan av ulike årsaker ikke skrives ut fra sykehusene, som oftest fordi de er utenlandske statsborgere som har blitt utvist fra Norge. De legger følgelig beslag på stadig flere sengeplasser i psykiatrien. Ikke sjelden blir de værende innlagt på psykiatriske sykehus i flere år.

Da Stortinget innførte ordningene med dom til behandling, ble ikke denne konsekvensen problematisert. Det ble derfor ikke bevilget midler til å møte behovet for flere senger. I stedet lot man bare nedbyggingen fortsette.

3. INNVANDRING

Det har vært en enorm innvandring til Norge de siste tiårene. Noen er arbeidsinnvandrere, mens andre kommer som en følge av familiegjenforening. Noen kommer som asylsøkere, andre har status som flyktninger. Ikke sjelden kommer innvandrerne fra utviklingsland, preget av enten krig eller ekstrem fattigdom.

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Psykiske problemer er ikke uvanlig

Mange av dem har alvorlige psykiske problemer eller sykdommer, som krever behandling på sykehus. De kan være traumatiserte, eller de kan ha kroniske psykoselidelser.

Språkproblemer eller kulturelle forskjeller kan gjøre denne gruppen mennesker ressurskrevende å behandle, og det er ingen tvil om at den fører til en ekstra belastning for det norske helsevesenet.

Jeg etterlyser i den forbindelse en vilje hos våre myndigheter til å innse at en innvandringsliberal politikk naturlig nok vil føre til et økt press på psykiatriske sengeplasser.

Ingen tenkte tydeligvis på det psykiske helsevernet da innvandringen eskalerte. En av konsekvensene er altså enda større konkurranse om de sengeplassene som fortsatt finnes.

4. ENDRINGER I PSYKISK HELSEVERNLOVEN

Endringen i psykisk helsevernloven som fant sted høsten 2017, innførte begrepet manglende samtykkekompetanse som premiss for at en tvangsinnleggelse kan finne sted.

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Samtykkekompetanse til besvær

En psykotisk pasient kan etter dette ikke være samtykkekompetent hvis han skal tvangsinnlegges på en akuttpsykiatrisk avdeling. Vel å merke hvis man som behandler ikke kan påberope seg farekriteriet (Det at pasienten blir ansett som farlig for andre mennesker, eller til fare for eget liv.).

Tvangen må oppheves

Ikke bare blokkerer en eksisterende samtykkekompetanse for en potensiell tvangsinnleggelse, men det skulle også bli slik at tvangen må oppheves, dersom pasienten gjenvinner sin samtykkekompetanse som en følge av behandlingen han får på sykehuset.

Denne lovendringen fører til at færre pasienter skrives ut til tvungent vern i regi av distriktspsykiatriske sentra (DPS). Behandlingen utenfor sykehuset, herunder medisineringen, vil derfor i større grad måtte baseres på frivillighet.

Pasientene blir sykere

Fordi man det siste året har vært manisk opptatt av å respektere pasientenes eventuelle samtykkekompetanse, og dermed kan ha "glemt" at det er noe som heter farlighet i psykotiske sykdomsbilder, har pasientene fått anledning til å bli enda sykere før tvangsinnleggelse har blitt en realitet.

Man har nærmest følt seg forpliktet til å la pasientene bli så syke at det ikke skal være noen tvil om at deres beslutningskompetanse har gått fløyten.

Og et generelt høyere symptomtrykk hos pasientene som legges inn, er utvilsomt en av årsakene til at akuttpostene fylles opp. De er i behov av lengre innleggelser enn tidligere, og det har blitt vanskeligere å skrive dem ut.

5. DEN POLITISKE IGNORANSEN

Jeg har satt dette punktet til slutt. Egentlig burde det vært første punkt, for det er selvfølgelig den kronifiserte, politiske ignoransen som har ført oss dit vi er i dag. Det er lenge siden Stortinget virkelig var interessert i norsk psykiatri.

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Tabloidenes rolle

Alt har fått gå sin skjeve gang, i hvert fall så lenge de store skandalene har unnsluppet det tabloide nyhetsbildet. For media har spilt med på laget; psykiatrien har kun fått oppmerksomhet i forbindelse med drap, selvmord eller påstått feilbehandling av psykiske lidelser. Sengeplassene har fått anledning til å forsvinne i stillhet.

En god tanke eller en fiks ide?

I politikken skjer det mye rart. Noen ganger kan det virke som om den ene hånden ikke har visst hva den andre har holdt på med. Som når noen i den lovgivende forsamlingen vår ikke bare ville ha psykotiske lovbrytere inn i psykiatrisk behandling, men også inn i psykiatriske sykehus. Dette skulle skje gjennom såkalt dom til tvungent psykisk helsevern. De skulle kunne dømmes til behandling.

Mens sengeplassene har forsvunnet jamnt og trutt - hele tiden ledsaget av en systematisk nedbemanning av helsepersonell knyttet til sengepostene - var intensjonen nå å gjøre det mulig å dømme en ganske stor gruppe mennesker til innleggelse i de samme sengepostene.

Det fulgte ingen sengeplasser med

En slik lovendring burde naturlig nok ha utløst flere sengeplasser, men det ble aldri et tema, selv om det burde vært åpenbart for stortingspolitikerne at den gruppen som nå skulle inn i psykiatriske sykehus, ville komme til å bli der i mange år fremover.

Men tilsynelatende var det ingen som brydde seg. Ignoransen var øredøvende.

Traumatiserte innvandrere

Heller ikke har det vært noen vilje til å problematisere det faktum at mange som innvandrer til Norge, er svært traumatiserte, eller at de i mange år kan ha gått med ubehandlede psykoselidelser.

Vi liker så godt å se på oss selv som "de gode", som åpner våre grenser for de fattige eller forfulgte. Kanskje burde vi da ta inn over oss at det å åpne landegrensene, faktisk innebærer en forpliktelse til å ta seg av de menneskene som kommer hit, på en forsvarlig måte.

En naturlig konsekvens av dette ville vært å styrke psykiatrien, slik at disse menneskene kan gis den hjelpen de er i behov av.

Stortingsflertallet sluttet rekkene

De vedtatte endringene i psykisk helsevernloven må først og fremst sies å være helseminister Bent Høies verk. Siden Stortinget vedtok lovendringen uten en eneste kritisk kommentar, er det imidlertid ingen tvil om at det var bred politisk enighet om denne.

Jeg må innrømme at dette forundrer meg, da det tross alt er snakk om en omfattende endring av en lov som hadde fungert bra i mange år.

Hva mente profesjonene innen psykiatrien?

Hvorfor har det vært så liten interesse for hva det psykiatriske fagfeltet mener om denne lovendringen? Kunne det ikke vært interessant å innhente reaksjoner fra sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, psykologer eller psykiatere, og da fortrinnsvis fra de fagfolkene som har blitt direkte berørt av lovendringen?

Jeg tenker da på de som jobber i akuttpsykiatrien, på psykiatriske poliklinikker, i akutteamene eller i de ambulante teamene.

Selvfølgelig var det riktig av Høie å snakke med tidligere pasienter, eller representanter for de såkalte brukerorganisasjonene, men han burde også ha satt av tid til å snakke med ansatte i psykiatrien.

Selv mener han nok at han gjorde det, men der er i så fall han og jeg uenige. Slik jeg ser det, ba aldri Høie fagmiljøene om råd eller synspunkter forut for lovendringen.

Arroganse?

Da det for et par år siden ble bestemt at man skulle opprette sengeplasser for pasienter som ønsket seg såkalt medikamentfri behandling, skrev Høie i en kronikk i Aftenposten at dette spørsmålet var altfor viktig til at han ville diskutere det med profesjonene i psykiatrien.

Det var med andre ord ikke interessant for Høie å høre hva psykiatriske fagfolk tenkte om det å skulle "behandle" psykotiske pasienter uten å kunne ta i bruk antipsykotiske legemidler.

Jeg ble sittende med den samme følelsen da endringen i psykisk helsevernloven kom; dette var en avgjørelse som ble tatt over hodene på de fagmiljøene som virkelig ville berøres av lovendringen.

Ydmykhet savnes

Jeg vil gjerne understreke at jeg finner det helt legitimt for en helseminister å ha ønsker om endringer i norsk psykiatri. Likevel stiller jeg meg noe undrende til den egenrådige stilen Høie legger til grunn når han vil gjennomføre til dels dramatiske endringer av det psykiske helsevernet.

Han har for lenge siden sluttet å se seg bakover eller til siden, her råder tydeligvis tunnelsyn og full fart fremover.

EPILOG

Jeg tror dessverre ikke jeg tar feil når jeg vurderer den store pasienttilstrømningen til akuttpsykiatrien som alarmerende. For jeg ser på dette fenomenet som en begynnelse, ikke som en topp. Det kommer sannsynligvis til å bli mye verre, og jeg gruer meg til å skulle møte den nye virkeligheten om ikke så altfor lang tid.

Hvis det skulle vise seg at jeg har rett, har vi nå krysset en kritisk grense for hva som kan kalles en forsvarlig psykiatri i Norge.

Når nedbygging av institusjoner, uansvarlige lovendringer og en tidvis ukontrollerbar migrasjon kombineres med en vedvarende politisk unnfallenhet og likegyldighet, går norsk psykiatri en dyster fremtid i møte.

Må alt rives ned?

Vi fortsetter å rive ned det våre forfedre, under fattige kår, møysommelig bygget opp. Verdens rikeste land har ikke råd til å opprettholde en anstendig psykiatri. Vi velger i stedet å skyve en voksende pasientgruppe ut i kulden. Et svik, vil sikkert noen kalle det.

Men kanskje er det bare slik at alt må rives ned, før man forstår alvoret. Kanskje må psykiatrien først kollapse fullstendig, før man kan begynne å tenke på å bygge den opp igjen.

Det er uansett utrolig trist og uverdig det som nå får lov til å skje.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mer fra blogger: Fred Heggen

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag