Gå til sidens hovedinnhold

Flyktninger forteller om grusomme forhold i interneringssentre i Libya

Tortur, misbruk og krav om løsepenger fra slektninger. Det er noen av historiene flyktninger forteller etter opphold i interneringssentre i Libya.

Osman Touré gråt av smerte. Gjentatte ganger hadde han fått juling og blitt torturert i det libyske interneringssenteret. Nå orket han ikke mer og slo nummeret til broren:

– Jeg sitter fengslet i Libya. De dreper meg hvis du ikke betaler 2.500 dinarer i løpet av 24 timer, sa Touré til broren i august 2017.

I løpet av få dager overførte familien Touré de nærmere 4.700 kronene som var blitt krevd for at broren skulle slippes løs. Men istedenfor frihet, ble Touré solgt til en menneskehandler som holdt ham som en slave i fire år.

Les også: FN fordømmer drap på asylsøkere i Libya

Møter et nytt mareritt

Touré er bare en av mange tusen flyktninger som har opplevd tortur, seksuell vold og utpressing fra vakter i de mange interneringssentrene i Libya. Landet er blitt et viktig knutepunkt for mennesker som flykter fra fattigdom og krig i Afrika og Midtøsten. Flyktningene håper på et bedre liv i Europa, men mange møter isteden et nytt mareritt. Et mareritt som kanskje er verre enn det de flyktet fra.

25 åringen fra Guinea har sammen med et tjuetalls andre flyktninger fortalt nyhetsbyrået AP historiene sine. Da var de trygt om bord på redningsfartøyet Geo Barents. Det er Leger Uten Grenser som betjener fartøyet som patruljerer i havet utenfor Libya.

Mange av flyktningene forteller at de var blitt holdt fanget i lagerbygninger eller statlige interneringssentre i Vest-Libya de siste fire årene.

De tilhørte en gruppe på rundt 60 personer som flyktet fra Libya 19. september i to svært skrøpelige båter. De ble reddet et døgn senere av Geo Barents.

Les også

Mener dette Trump-marerittet er sannsynlig: - En apokalypse

EU overfører store beløp

EU har overført 455 millioner euro (ca. 4. 4 milliarder kroner) til Libya siden 2015. Pengene er stort sett kanalisert gjennom FN-organisasjoner. Pengeoverføringene er ment å styrke Libyas kystvakt, forsterke grensen i sør og bedre forholdene for flyktningene i landet.

Imidlertid er enorme summer havnet i nettverket til militante grupper og menneskehandlere som utnytter de hjelpeløse flyktningene. Det viser en granskning AP foretok i 2019.

Medlemmer av kystvakten er også skyldige i overgrep. De har overlatt mange flyktninger til interneringssentre – etter avtaler med militsgrupper, eller de har krevd penger for å la flyktninger gå fri.

Tvinges tilbake til Libya

I forrige uke offentliggjorde FN-etterforskere en rapport der det går fram at Europas aktuelle flyktningpolitikk tvinger mennesker tilbake til Libya. Det skjer fordi Europa vil hindre dem å nå deres egen kyststripe.

Men i Libya risikerer migrantene altså å bli utsatt for overgrep, muligens også forbrytelser mot menneskeheten.

Flyktningene, de fleste kommer fra Afrika sør for Sahara, forteller til AP at interneringsvaktene slo og torturerte dem. Og at de presser slektningene deres for penger.

Flyktningene kunne vise fram kropper fulle av gamle og nye skader. De bar tegn på både skader fra kuler og knivskader på rygg, beina, armene og i ansiktene.

Realitetene er grelle

På papiret drives interneringssentrene av Direktoratet for bekjempelse av ulovlig migrasjon. Direktoratet ligger under innenriksdepartementet og Libyas midlertidige myndigheter, som tok makten tidligere i år i FN -regi for å gjennomføre nasjonale valg innen utgangen av året.

Men både FN-rapporter og vitnesbyrd fra flyktninger viser en annen virkelighet. I realiteten styres mange av sentrene av beryktede militsgrupper.

Verken Libyas innenriksdepartement eller kystvakten svarte på APs forsøk på å innhente kommentarer fra dem på disse påstandene.

Mange år på flukt

Touré har vært flyktning siden mars 2015. Han forteller at menneskehandlere i både Niger og Algerie holdt ham fanget i flere måneder før han kom seg over til Libya i april 2017.

Fire måneder senere samme år forsøkte Touré å ta seg sjøveien over til Europa, men han ble tatt av den libyske kystvakten og returnert til Tripoli. Fra havna bar det rett til interneringssenteret al-Nasr Martyrs i Zawiya.

Det var der torturen startet. Han beskrev hvordan vakter tok flyktninger og hang dem opp ned og pisket føttene deres.

I løpet av hans andre uke i fengselet kom seks vakter bort til ham. En av dem slo ham hardt i ansiktet. De andre sparket og slo ham. Deretter fikk han en mobiltelefon og ble beordret til å ringe familien, forteller han.

Han ble solgt videre

Touré ble hentet ut fra cellen tre dager etter telefonsamtalen. Han trodde han ville gå fri etter at familien hadde betalt. I stedet solgte vaktene ham til en menneskehandler i Zawiya. Han tilbrakte de neste fire årene som slave for mannen.

Til slutt snudde lykken seg. I september overtalte menneskehandlerens kone mannen sin til å sette Touré fri. Etter få dager befant han seg i en liten gummibåt med 55 andre som var villige til å risikere livet for å krysse Middelhavet.

Den overbelastede, skjøre båten kom ikke langt. Men til alt hell var Geo Barents ikke langt unna, og reddet dem som var om bord. De ble fraktet til Sicilia, der italienske myndigheter tillot redningsskipet å legge til kai 27. september.

Flyktningene kan dermed søke asyl. De risikerer å få avslag på søknadene. Da vil de i så fall bli returnert til hjemlandet.

Mye rasisme

Touré og andre flyktninger som AP snakket med, gir tydelig uttrykk for at mye av mishandlingen i Libya skyldes rasisme. FN-rapporten har også konkludert med det samme. Svarte afrikanere sør for Sahara blir trolig utsatt for mer mishandling enn andre.

– Libya er ikke et trygt sted for svarte afrikanere, fastslår Touré.

Spesielt arabiske flyktninger slipper unna fengsling og mishandling- i hvert fall så lenge de betaler.

Tunisiske Waleed forteller til AP at han bestakk vakter fire ganger i Tripoli -havnen, og gikk fri.

Marokkaneren Mohammed forteller også at han ble løslatt i havna i 2020 ved å betale 3.000 dinarer (ca. 5.5 tusen kroner). Begge mennene vil bare oppgi fornavnene sine av frykt for sikkerheten til familiemedlemmer som fortsatt er i Libya.

Misforhold i tall

Den libyske kystvakten har anholdt rundt 87.000 migranter i Middelhavet siden 2016. 26.300 så langt i år, ifølge FN-tall.

Men bare rundt 10.000 er registrert i interneringssentre, ifølge FNs migrasjonsbyrå.

FN-organisasjonen frykter derfor at mange er i hendene på kriminelle grupper og menneskehandlere, eller er døde, skriver AP.

FN navngir ingen mistenkte og understreker at det er behov for mer etterforskning for å avgjøre hvem som er skyldige i at flyktningene havner i uføret, eller dør.

Milits og krigsherrer

Men flyktningene selv og andre personer i Libya sier at saken er klar: Det er militsene og krigsherrene som har makten – på svært mange områder.

Al-Nasr Martyrs interneringssenter i kystbyen Zawiya, kontrolleres av Nasr Martyrs milits. De har «det siste ordet når det gjelder byens sikkerhet og i militære spørsmål», forteller en tidligere høytstående embetsmann i direktoratet for Bekjempelse av ulovlig migrasjon. Han snakket under betingelse av anonymitet av frykt for represalier.

– Det er snakk om et mafianettverk med innflytelse i hver krok av regjeringen, sier han.

(©NTB)

Les også

Facebook vil ansette 10.000 i EU-landene for å skape «metaverset»