Friske meninger

Født og nødt til å synge og spille fotball

Fotballspilleren Morten Gamst Pedersen og Led Zeppelin-vokalisten Robert Plant er ifølge Lasse jangås født og nødt til å gjøre det de gjør. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix og Fred Tanneau / AFP Photo. Montasje: Nettavisen

Fotballspilleren Morten Gamst Pedersen og Led Zeppelin-vokalisten Robert Plant er ifølge Lasse jangås født og nødt til å gjøre det de gjør. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix og Fred Tanneau / AFP Photo. Montasje: Nettavisen

Det var bare Robert Plant og jeg i den lille heisen. Og det føltes jo litt rart da han bare begynte å synge, det skal jeg være den første til å innrømme, for det var temmelig trangt der inne og det var ikke sånn at jeg hadde bedt om en sang.

Av Lasse Jangås, kommunikasjonssjef for Arktisk Filharmoni og tidligere Samfunnsredaktør i Nordlys.

Ikke at det gjorde noe, tvert imot, det var jo stas, for jeg har alltid vært svak for Led Zeppelin og vi hadde bare nettopp blitt litt kjent etter å ha gjort et intervju og nå sto vi altså i den heisen fordi vi skulle ta noen bilder til artikkelen min. Ja, ikke ta bilder inne i heisen da, men helt øverst i bygget. For da jeg spurte om vi kunne ta dem på taket av hotellbygninga vi befant oss i, var det helt greit for ham, no problem, sa han, og da blei jeg så glad at jeg beklageligvis sa takk på norsk, og så gjentok han det jeg heldigvis hadde fulgt opp med på engelsk; det er jo fint vær og alt, sa også han på engelsk.

Så begynte han altså å synge og jeg prøvde å høre etter om det var ei låt jeg kjente igjen fra Zeppelin som han jo var vokalist i, men det gjorde jeg ikke, jeg kjente ikke igjen teksten heller, eller språket, for det var i hvert fall ikke engelsk, men så syntes jeg et øyeblikk at det hørtes ut som norsk og så hørte jeg det, at det var det, for han sto der og sang branninstruksen i heisen. Det var altså ikke sånn at han sang for meg, han sto delvis med ryggen til og bare leste og sang på den norske branninstruksen, og da måtte jeg til slutt bare spørre, du klarer ikke å la være gjør du vel, sa jeg og da smilte han litt og rista på det hårete hue sitt og sa sorry, som om han trudde at jeg ville at han skulle slutte. Og oppå taket varn snill som stilte opp på de bildene jeg ville ha og litt ablegøyal på noen av dem, sånn at det skulle bli litt artig også.

På en helt bestemt måte er det en kobling fra rockestjerna Robert Plant til fotballspilleren Morten Gamst Pedersen. Jeg har sesongkort på Alfheim stadion sammen med en nær venn og selv om jeg er der for å tilbringe sårt tiltrengt tid med kameraten min og selvsagt også for å støtte laget, har jeg en helt egen glede av å se Morten Gamst Pedersen spille fotball, for jeg veit ikke om noen andre i norsk fotball med den ballfølelsen, teknikken, touchen, det overblikket og den elegansen. Jeg har sett flere tusen fotballkamper i mitt liv, for det begynner å bli ganske langt nå, men å se Morten Gamst Pedersen drive med en helt annen idrett enn de andre er en estetisk nytelse jeg gjerne betaler for å kunne se annenhver søndag, akkurat på samme måte som jeg følte det da jeg forventningsfullt møtte opp kamp etter kamp for noen år sia og elska synet av Bjørn Johansen spille fotball på samme stadion - med en eleganse jeg aldri hadde sett tidligere og heller har ikke sett seinere, før nå med Gamsten da.

Han har 83 landskamper og mange sesonger bak seg i Premier League og jeg tror ikke akkurat det er sånn at han trenger penga, og jeg husker at mange rynka på nesa og lurte på hvorfor han ville spille for Tromsø IL etter å ha briljert på baner som Old Trafford og Stamford Bridge, ja til og med Anfield - for hvilken nedtur måtte det ikke være å spille foran et par tusen mennesker på Alfheim, i sludd og snø og et så mye lavere nivå, sa folk da han kom tilbake, men nå er han her på fjerde året og nå sier ikke folk sånt mer.

Jeg kjenner ikke Morten Gamst Pedersen, men når jeg ser hvordan han oppfører seg utafor banen hadde jeg ikke hatt noe imot å bli kjent med ham må jeg innrømme, for han er jaggu elegant der også. Måten han framsnakka hjembyen sin og folka sine da Tromsø trakk Norild som motstander i cupen for noen uker siden gjorde at jeg fikk enda mer respekt forn. Han gjorde sånn reklame for Vadsø og snakka så varmt om oppveksten og bestemora si og kompisene og Påls Matopplevelser og pizzaen på Opticom at jeg blei temmelig imponert og litt rørt også. Hadde kjøpt seg sesongkort på stadion og alt, sa at han hadde venta hele sitt voksne liv på at dette skulle skje, at han skulle få spille kamp der igjen, hjemme. Joa, han er en bra fyr, det er jeg ganske så sikker på.

Jeg trur det henger sammen sånn; blås i penga eller fylte tribuner, Morten Gamst Pedersen klarer ikke å la være, må bare holde på med dette så lenge han kan, klarer antakelig ikke å la en ball ligge uansett hvor han ser en, og jeg trur er det sånn med Robert Plant også, bare med synginga istedenfor fotballen. Han er født og nødt til å synge, enten det er i den trange heisen på hotell Viking i Harstad eller på små scener på små steder med et mye, mye, mye mindre publikum enn på 1970-tallet og jeg trur vi trygt kan si atn er i bransjen av alle de rette grunnene.

Jeg kjenner flere sånne, som bare må. Jeg har for eksempel flere kolleger på jobben, musikere på skyhøyt nivå i Arktisk Filharmoni som på fritida er med i en haug med andre prosjekter og sammenhenger og som underviser på kulturskoler og konservatorier. Ta Stein Paulsen, for eksempel, kontrabassist i orkesteret som øver mange timer hver eneste dag pluss konserter nesten ukentlig - og så spillern i rockeband på si, for gøy. Og barneministern i orkesteret Marie Synnøve Stokke som før var pianist her i massevis av år og som samtidig har vært dirigent for et barnekor i Bodø i enogtredve år, eller fagottisten Knut Thorbjørnsen som dirigerer flere korps på fritida, blant annet Bodø Harmonimusikk som nettopp fikk Bodø kommunes kulturpris og alt. Og de er flere i orkesteret mitt som driver med musikk på fritida si også - mange, fordi de elsker det og må, de får ikke nok, aldri, og vil bare at andre skal ha den gleden også.

Det er så mange sånne og aller flest er dem som ikke er kjendiser eller opptrer foran andre, for eksempel folk jeg kjenner som finner en sterk glede og mening i å hjelpe andre og ikke klarer å slutte å stelle for dem eller stille opp, enten det er barn eller voksne, gamle eller ensomme, hjemme eller i et fengsel eller på et eller annet hjem, eller en skole eller i en barnehage selv om de har opptil flere unger sjøl. De holder medmennesker med selskap, berger liv fra den privilegerte enden av en krisetelefon, besøker, bryter mørkegrå ensomheter, prater, hjelper med praktiske ting eller lærer bort - det er så mange med så mye omsorg i seg som gudskjelov lever ut talentet sitt og de kommer ikke i avisa for det, men drivkraften er like sterk som Robert Plant og Morten Gamst Pedersens og den har ikke noe med avisa å gjøre.

Heller ikke Plant eller Gamsten har behov for avisoppslag, ikke penger eller store masser som hører eller ser på dem, bare de får holde på med sitt, det de ikke fikser å stoppe med fordi de virkelig bare må.

Sånn er det med de andre også, de som ikke er i avisa, det er det samme store og sterke som driver dem og det de gjør er like viktig, minst, det er virkelig like fint med dem, for de har også den egenskapen i seg, drivkrafta, den som har fått det veldig pene navnet lidenskap og som er så vakker at det nok ikke er mye som er finere i verden enn akkurat den.

Innlegget ble først publisert på Facebook-siden til Jangås. Nettavisen har fått tillatelse til å publisere innlegget.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.