Friske meninger

For et sivilisasjonsfall!

Tommy Sørbø:

Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Kjære alle sammen. Dette er min 17. mai-tale.

Av Tommy Sørbø, forfatter, kunsthistoriker og dramatiker

Gratulerer med dagen!

Som de fleste av oss vet, er en av Kinas mektigste menn nå på besøk i Norge for blant annet å feire 17. mai sammen med regjeringen Solberg.

I den anledning ble plassen foran Stortinget nettopp forvandlet til Den himmelske freds plass, der en kinesisk propaganda-trupp med gode forbindelser til regimet fikk stå i fremste rekke med sin hyllest, mens menneskerettighetsaktivistene ble forvist til statistplass. Det ble også noen stortingsrepresentanter som hadde vært så uvennlige å iføre seg t-skjorter med den fornærmende og ytterliggående innskriften «Frihet» på.

Det er naturligvis hyggelig at regjeringen gjør så mye for at gjesten skal føle seg hjemme, og at kinesiske makthavere og tv-seere ikke skal bli plaget av frekke ideer om demokrati og menneskerettigheter, men hva skal Solberg & co gjøre når 17. mai-toget kommer oppover Karl Johan, og de blir nødt til å forklare våre høye gjest hva vi egentlig feirer på en dag som dette?

Hadde det vært opp til meg skulle jeg ha fortalt ham denne historien:

Jeg har vokst opp i et land og i en tid da noen trodde på Gud, noen på Mammon og noen på seg selv. Men det var én ting vi alle trodde på; demokratiet. For når demokratiet kom, så kom også framskrittet, og det ville ingen av oss være foruten.

Vi hadde hørt foreldrene våre fortelle om hvor fælt alt var før Einar Gerhardsen kom til makta. Da vasket de tøy i bryggerpanna, sloss mot tyskerne, fikk hjuling av lærerne, boret uten bedøvelse, lekte med knapper og var takknemlig for en appelsin og et syltetøystrikk i julegave.

For ikke å snakke om deres foreldre igjen, som hadde gått på sine ben fram og tilbake fra Christiania til Dombås i tretti kuldegrader for å besøke en bestemor som var så liten, krokete og giktisk at hun så ut som en maurtue, men som likevel aldri hadde skulket en dag på jobben som gardskjerring på et småbruk der det var så skyggefullt at de bare kunne se sola fjorten dager i året, og da var det som regel regn.

Demokratiet var en så fantastisk innretning at det strengt tatt ikke burde være nødvendig å argumentere for det, trodde vi. Sa det ikke seg selv, at når et land eller et folk kom på et visst utviklingsnivå, ja, så ville man innføre demokrati, vinmonopol og skoletannlege, og så kom milkshaken, slengbuksene og Colaen av seg selv?

Men så var det ikke så enkelt likevel. For da de siste europeiske kolonimaktene trakk seg ut av Afrika og overlot makten til afrikanerne selv, endte det ofte med borgerkrig, intern rasisme, kaos og nye tyranner. Da Sovjetsamveldet brøt sammen og russerne etter sytti år selv endelig fikk sin frihet, valgte de ikke demokratiet, men gikk tilbake til tsarveldet med tsar Putin som enehersker. Og da den arabiske våren feiet over Nord-Afrika og Midtøsten, og diktatorene falt som fluer. gikk det ikke lenge før folket satt igjen med nye og enda grusommere diktatorer, flere kriger og mer religiøs fundamentalisme.

Selv folk som tidligere hadde levd med fattigdom, tvang og overtro og nå hadde fått et bedre liv i Europa, så ikke alltid fordelene ved demokratiet. Ikke en gang barna deres, som ofte endte opp med å bli mindre demokratisk innstilt med årene.

Så var det kanskje likevel ikke sånn som sekstiåtternes, skolepsykologenes og pedagogene prøvde å få oss til å tro, at alle mennesker er snille og greie på bunnen, og om vi bare får vokse opp med nok frihet, kjærlighet og mat, ja, så vil det gode samfunn nærmest komme av seg selv. Kanskje er det noe helt annet som vil komme, dersom vi bare lener oss på naturen og lar våre spontane impulser få lov til å bestemme?

Er det noen som husker det pinlige intervjuet med stortingspresident Olemic Thommessen på Dagsrevyen i 2014, der han prøvde å forklare hvorfor han og regjeringen ikke ville motta Dalai Lama?

For meg ble det et sannhetens øyeblikk, der noe av det mest primitive ved menneskenaturen plutselig åpenbarte seg. I selveste jubileumsåret for Grunnloven satt vår fremste folkevalgte og forklarte at vi måtte bøye nakken for Kina, fordi de var så mektige. Kort sagt, det å tale den svake og undertryktes sak var greit så lenge det ikke kostet noe.

For et sivilisasjonsfall! På noen sekunder var jeg tilbake til skolegårdens jernlov, til flokkmentaliteten, hakkeloven og smiskingen.

Kanskje det også var stortingspresidentens egen assosiasjon, for det var påfallende å se hvor skamfull og brydd han ble der han satt og mer eller mindre ufrivillig anskueliggjorde hvilket drama det kan være når naturen og egoismen plutselig pipler fram bak den skjøre skorpen av sivilisasjon, demokrati og kultur.

Demokratiet er ikke noe vi har på grunn av naturen, men på tross av den. Det er en måte vi kan beskytte oss mot våre egoistiske og primitive impulser på. Men for å få til det må vi bruke både motet, vettet og viljen.

Å være demokrat krever en innsats selv på 17. mai i 2019. For eksempel det å fortelle folk ting de ikke liker å høre, selv om de er aldri så rike og mektige.

Innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-side, og er gjengitt her med hans tillatelse.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.