I sjuårsalderen har vel de fleste av oss nokså uklare forestillinger om hva det å pule egentlig innebar, men såpass skjønte jeg at det var noe fryktelig grisete greier som voksne og fornuftige folk neppe drev med.
Jeg hadde lekt doktor med pinne i rompa eller hvor nå det var, på en jevnaldrende jente bak ripsbuskene ute i hagen vår, og hadde en vag fornemmelse av at det hadde noe med dette å gjøre. Men at foreldrene mine skulle finne på noe liknende, de som var så nøye med at vi ikke måtte grise ved bordet, tisse på dosetet eller glemme å tørke oss i rumpa når vi hadde vært på do, anså jeg nærmest som utelukket.
Siden jeg selv hadde kommet til verden på et sykehus, gikk jeg ut fra at jeg også hadde blitt laget der. Mennesker ble ikke til på slump, det var opplagt noe som ble ordnet med på sykehuset av ansvarsfulle overleger i hvite frakker som røykte pipe og kjørte Volvo Amazon.
Det er ikke langt mellom geni og idiot
Men det var noen voksne som pulte; «ølikker» (fylliker, red.anm.) og ungdommer. Men fordi det å pule både var grisete, uhøflig og usunt, og for alt hva jeg visste kanskje også forbudt, måtte det skje i det skjulte. I skauen for eksempel, bak buskene i en park eller i krattet ned mot elva som rant gjennom byen. Ja, for det var jo på sånne steder vi luska på dem, og fant brukte kondomer som vi blåste opp og halvråtne pornoblader som gikk i oppløsning når vi begynte å bla i dem. Det hendte til og med at vi kom over nakne damer på ordentlig: En gang sto jeg ansikt til ansikt med en «ølikkdame» som satt på huk og pissa. Jeg ble bare stående der og stirre fullstendig paralysert. Hun lo høyt da hun så hvor forskrekket jeg ble. Det hørtes ut som noen åpnet en knirkende kjellerdør.
Naturligvis var ikke foreldrene våre involvert i den slags aktiviteter. For sånn var det nemlig da jeg var barn, at ga du først fanden lillefingeren, ja, så tok han til slutt hele hånden. Det ene ledet til det andre. Det var ikke tilfeldig at det var skolens «rønnere» som skrev «pule» og tegnet nakne damer på veggene på guttedoen eller som hadde med seg bladet «Cocktail som de viste bak leskuret i storefri. Banning, skulking, poker, øl, pornoblader, slagsmål og puling var sju sider av samme sak, og slo vi først inn på den galeien, ja så endte det til slutt med hjelpeklasse og opphold på Bastøy skolehjem for slemme gutter.
Og likevel, vi greide ikke å la være å tenke på det. Dag og natt tenkte vi på det: Hva var nå disse grisete tingene som foreldrene våre ikke drev med?
Tjukkaser er alltid blide
Det sto en tobinds legebok i bokhylla vår hjemme. Svaret lå kanskje der. På noen sider et godt stykke ut i bind to, mellom groteske fargeplansjer av barn med engelsk syke og «spedalske negre» i siste fase, fantes det et kapittel om samliv mellom kvinne og mann. Det sto riktignok ikke noe om puling der, men en av illustrasjonene viste en trapp som gikk opp fra to sider og møttes på midten. På trappens venstre side var det en tegning av en naken mann som løp oppover trappen med utstrakte armer, og på høyre side, en kvinne som gjorde det samme. De møttes på toppen av trappen og omfavnet hverandre, men fordi tegningen var liten og stilisert, var det ikke mulig å få med seg hva som egentlig skjedd mellom dem, ikke en gang når jeg tittet på den med et forstørrelsesglass. Teksten sa heller ikke stort. Jeg synes å huske at den handlet om kjærlighet, glede, ekstase og sammensmeltning, og mer hørtes ut som noe fra et dikt enn det jeg hadde greid å snappe opp av gutteprat om slike ting.
Det fantes riktignok et par interessante fargeillustrasjoner av fødselsåpningen i boka. En sett rett forfra og en i tverrsnitt, men de virket mer forvirrende enn oppklarende. Skulle virkelig mannens dings inn samme sted som der barnet kom ut?
Når blir norsk bare er en museal liten kuriositet på linje med norrønt og urnordisk?
Greit for «ølikker» kanskje som ellers ikke var så nøye med hygienen, men for meg og sikkert alle andre normale mennesker virket det rett og slett motbydelig. Og hva med det stedet damene tisset i fra, lå ikke det også rett i nærheten? For ikke å snakke om rumpa. Hva skjedde hvis man tok feil? Det var jo så mange rør, hull, kanaler og forgreninger der nede, at det fremsto som en eneste labyrint. Ville jeg i det hele tatt finne fram?
Nei, når den dagen kom, fikk jeg gjøre som foreldrene våre, snakke med sykehuset, så ble det nok ordnet der.