Ketil Solvik-Olsen

Fremskrittspartiet - for arbeidsfolk flest

Godt oppmøte på Strømsø torg. Lokalt media anslo mellom 500 og 700

Godt oppmøte på Strømsø torg. Lokalt media anslo mellom 500 og 700

Arbeiderpartiet virker mest opptatt av å sikre LOs maktbase som fagforening. Fremskrittspartiet kjemper derimot for sakene som opptar vanlige arbeidsfolk.

Jeg gikk i mitt første 1. mai for rundt 30 år siden. Som korpsmusikant har det vært en del av min musikalske oppvekst. Dagen har vært en mulighet til å oppleve arbeidsfolk, fagforeninger og venstresidens partier på nært hold. Jeg tror de fleste av oss deler de overordnede idealene om å vise solidaritet med de som ikke har det bra, og delta i fellesskap for å finne gode løsninger. Men gjemt bak fine overskrifter, fant jeg at de politiske løsningene, holdningene fra LO ledere og påstandene fra venstresidens politiske talsmenn reflekterte dårlig hverdagen til folk flest.

Utviklingen av et mer moderne Norge har ikke gjort venstresiden mer i takt med tiden. Arbeiderpartiet virker nå dessverre mer opptatt av å sikre LOs maktbase enn å ivareta arbeidstakernes behov. Nyhetene i dag har vist AP talspersoner snakke om arbeidsfolks rettigheter og kritisere regjeringen. Men folk flest husker hvordan AP selv styrte med en høy andel deltidsstillinger i offentlig sektor, lange helsekøer, voksende byråkrati, økende antall vikarbyrå, høye skatter, infrastruktur i forfall og stor avstand til innbyggerne. APs svartmaling av FrP og dagens Norge er derfor ikke troverdig blant arbeidsfolk.

Jeg er stolt over at FrP er partiet med størst andel industriarbeidere, og at vi har veldig mange tillitsvalgte med fagbrev. Det gir oss mye innspill om hvilke behov og utfordringer arbeidstakere har i ulike yrker. De fleste ønsker heltidsstillinger, de ønsker trygge arbeidsplasser, og de ønsker muligheten for fleksibilitet i hverdagen. Det opplever de dagens regjering gir.

 

I dag var det rekordmange mennesker på FrPs 1. mai arrangement på Strømsø torg i Drammen. Det var en fryd å møte disse, snakke med de og høre deres synspunkt. Tilbakemeldingene fra arbeidsfolk av alle slag var inspirerende. Og min melding var tilbake var klar:

Heltidsstillinger er og skal fortsatt være normen. Samtidig skal vi sikre litt mer frihet på arbeidsplassen slik at vi kan tilpasse arbeidstiden til individuelle behov. AP omtaler dette som rasering, men folk som blir berørt gjennomskuer slik svartmaling. Tvert imot er det mange som ønsker jobbe litt flere timer enkelte dager for å kunne ta noen flere fridager i forbindelse med familiebegivenheter eller sosiale happenings. Og arbeidsfolk setter pris på å kunne ordne slikt lokalt på bedrifter fremfor å måtte stå med lua i hånden hos LOs ledere i Oslo.

Kampen for arbeidsfolk og mot useriøse aktører er styrket under dagens regjering, selv om AP velger å lukke øynene for det. Vi har styrket yrkesfagene og lærlingeordningen. Vi har forbedret samarbeidet mellom tilsynsmyndigheter for å kunne avsløre svart arbeid, sosial dumping og lignende. Vi har opprettet en krimseksjon i vegvesen. Vi har involvert fagbevegelsen i de største byggeprosjektene. Vi begrenser antall nivå på underleverandører. Vi har åpnet for at flere får en sjanse i arbeidslivet, samtidig som tallene viser at andel midlertidig ansatte ikke går opp.

De fleste arbeidsfolk er opptatt av trygge jobber, godt helsetilbud, god skole, trygg infrastruktur og kunne leve av egen inntekt.. De ser at arbeidsledigheten går ned, at helsekøene blir kortere, at flere lærere får bedre utdanning, og at veiene blir fikset. De ser at dette skjer samtidig som skattenivået gradvis reduseres. De ser ingen grunn til å gå tilbake til rødgrønt forfall og økte skatter, uansett hvor mye AP forsøker å skremme med "blåblå politikk". Arbeidsfolk husker også hvordan AP under "oljekrisen" både kritiserte regjeringen for at vi brukte for mye penger og for at vi brukte for lite penger. Og de obsereverer nå at regjeringen loset landet bra gjennom de siste årenes økonomiske turbulens. APs kritikk slo feil.

Arbeiderpartiets problem er at verden har gått videre, mens AP beveger seg bakover i tid. Når stadig flere på venstresiden nå drømmer om Gerhardsen og nasjonalisering av industrien, så er det tegn på at krisen i AP lammer politikkutviklingen på venstresiden. Venstresiden må gjerne drømme seg tilbake til gammeldags klassekamp, men i dagens samfunn så er tilliten sterkere og kommunikasjonen mellom partene bedre. Arbeidsfolk trenger ikke ledere som skal detaljstyre hverdagen – de ønsker trygge rammer for samfunnet og frihet i hverdagen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.