*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Frihetskampen i islam angår oss alle

Egyptiske kvinner demonstrerer på Tharirplassen i 2011.

Egyptiske kvinner demonstrerer på Tharirplassen i den egyptiske hovedstaen Kairo i 2011. Foto: Filippo Monteforte (AFP/NTB scanpix)

Det bør være en selvfølge at vi gir uforbeholden støtte til alle personer som verdsetter våre frihetsidealer og vårt demokratiske samfunnssystem, uavhengig av hvilket religiøst utgangspunkt disse personene har.

Jeg tror det er mange som forbinder islam med konservative krefter, som er lite påvirkelig av moderne tanker eller strømninger.

Kan dette være grunnen til at man så lett glemmer at det finnes mange progressive muslimer som forsøker å bygge bro mellom islam og opplysning, og som hver dag kjemper en kamp på flere fronter.

Uventet motstand

Ên ting er å møte motstand når kampen føres mot tradisjonell religionsforståelse blant egne trosfeller. For det er ikke vanskelig å forstå at det kan oppstå konflikter når konservative islamfortolkninger utfordres.

Men når man også må bekjempe motstand hos de samfunnsgrupper som burde ha ønsket frihetskampen i islam velkommen, forstår man at det hele blir noe innfløkt.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Spennende forfatterskaper

Jeg kom nylig over to bøker, som begge tar for seg denne problemstillingen, dog med noe forskjellig utgangspunkt. Den første boken heter «Blekk og blod», og er skrevet av Walid al-Kubaisi.

Blekk og blod

«Blekk og blod» er en sterk historie som starter med Kubaisis oldefar på 1800-tallet, som i det vestlige Irak skapte et lite, men viktig lokalsamfunn. Kubaisi-slekten ble etter hvert berømt i Irak, og medlemmer av slekten inntok viktige samfunnsposisjoner.

Klikk på bildet for å forstørre. forsidebildet til boken, Blekk og blod, av Walid al-Kubaisi

Foto: Bokomslag, Dreyers forlag

En måned etter Saddam Hussains statskupp i 1978 ble mange av Kubaisis slektninger henrettet, fordi Saddam Hussain mistenkte dem for å være delaktig i et planlagt statskupp mot ham.

Walids lange reise

Walid al-kubaisi kom til Norge som asylsøker i 1986. Han flyktet fra hjemlandet allerede i 1981 for å slippe unna Saddam Hussain og den katastrofale krigen despoten hadde startet mot Iran.

Første stopp ble Syria, hvor han blant annet begynte på en koranskole. Deretter ble det Libanon, hvor han lot seg rekruttere til en palestinsk geriljagruppe.

Omsider kom han seg til Norge, og så desperat var han på det tidspunktet, at han hadde bestemt seg for å ta sitt eget liv dersom han ble sendt tilbake til Midtøsten. Men heldigvis slapp han å benytte det medbrakte barberbladet, for politimannen som tok i mot ham på Fornebu behandlet ham med respekt og vennlighet og lot ham føle seg velkommen.

Les også: Det store intervjuet: - Norge har ingen erfaring med integrering

En norsk patriot fra Irak

Siden ble Walid al-Kubaisi værende i Norge. Den opprinnelige irakeren ble norsk statsborger, og han sluttet aldri å fortelle verden hvor takknemlig han var for dette. Kanskje det var hans takknemlighet som fikk ham til å dypdykke i norsk kultur og historie, og som gjorde ham til ekspert på blant annet Henrik Wergeland.

Klikk på bildet for å forstørre. Walid al-Kubaisi fotografert i sin leilighet i Oslo i 2003.

Her er Walid al-Kubaisi fotografert i sin leilighet i Oslo i 2003.  Foto: Knut Falch (NTB scanpix)

Han behersket både bokmål og nynorsk, og han var i en årrekke ansatt som fast skribent i Dag og Tid.

I tillegg forfattet han flere bøker.

Sekulær muslim

Både som skribent og som engasjert samfunnsborger gjorde han seg bemerket, og det var utvilsomt mange som beundret ham.

Walid al-Kubaisi var en sekulær muslim, og han mente følgelig at religiøse lover aldri måtte overstyre et sekulært samfunnssystem. Det er kun i stater med sekulære lovverk at det finnes full religionsfrihet. Religionen kan godt være viktig for den enkelte, men den er og blir en privatsak.

Om å verdsette friheten

Han hadde selv erfart hva det ville si å måtte leve i stater hvor religionen preget samfunnslivet, og han glemte det aldri.

Han lovpriste det norske samfunnet, hvor frihetsidealene er så integrert i tanker og holdninger. Frihet til å tale fritt, til å uttrykke seg fritt. Frihet til å velge sin partner. Frihet til å leve som homofil. Frihet til å tro på det man vil. Frihet til å bryte med religionen.

Les også: Walid Al-Kubaisis arv

Det kreves mot å stå opp for friheten

Walid al-Kubaisi var en modig mann, og derfor ble han snart en tydelig stemme mot de kreftene som direkte eller indirekte arbeidet for at islam skulle få en særstilling i Norge.

Han holdt likevel selv på sin muslimske identitet fordi han mente det ikke var noe i veien for at islam og vestlig frihetstenkning kunne kombineres.

Han fikk da også erfare at det å fremme slike tanker og ideer, kunne være livsfarlig. Han ble flere ganger truet på livet, og han ble også fysisk angrepet. Han lot seg imidlertid aldri kue, men fortsatte frihetskampen som han anså var helt nødvendig dersom islam skulle kunne reformeres.

Ingen kan resten av tiden stå ved en grav å klage

Jeg hadde lenge hatt lyst til å møte Walid al-Kubaisi, men jeg så ingen grunn til å gjøre aktive grep for at så skulle skje. Jeg visste vi i hvert fall hadde ên felles bekjent, så jeg tenkte at jeg helt sikkert ville møte ham en dag. Det var da ingen hast.

Klikk på bildet for å forstørre. Walid al-Kubaisi.

Walid al-Kubaisi avbildet i forbindelse med «Det store intervjuet» i Nettavisen juni 2016. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Plutselig fikk jeg vite at han var alvorlig syk, og før jeg visste ordet av det var han død.

Jeg møtte derfor aldri al-Kubaisi, og dette er en kjensgjerning som fortsatt gjør meg trist til sinns, uten at jeg helt kan forklare grunnen til denne reaksjonen.

Frihetskampen i islam

Den andre boken jeg kom over heter «Frihetskampen i islam», og er skrevet av Sylo Taraku.

Taraku kommer opprinnelig fra Kosovo, hvor han hadde muslimsk bakgrunn. Han lærte riktignok først å be på rituelt, islamsk vis da han kom på et asylmottak i Norge. Han regner seg i dag som en sekulær muslim, og sverger således til et sekulært lovsystem som blant annet sikrer full ytrings- og religionsfrihet i samfunnet.

Klikk på bildet for å forstørre. Bokomslag: Frihetskampen i islam

Foto: (Bokomslag, Res Publica)

Gode venner

Det er neppe tilfeldig at Sylo Taraku og Walid al-Kubaisi var venner; begge var (er) sekulære muslimer med et sterkt engasjement for frihetskampen i islam.

Taraku forteller i sin bok levende fra en kulturkveld for noen år siden, hvor han hørte al-Kubaisi fortelle forsamlingen om sitt store forbilde, Henrik Wergeland.

Måten han gjorde dette på, gav Taraku gåsehud; en arabisk innvandrer og samtidig en norsk patriot, som knyttet norsk nasjonalisme til integrering og personlig frihet.

Al-Kubaisi mottok for øvrig Fritt ords Honnørpris i 2016.

Et historisk tilbakeblikk

Mens Walid al-Kubaisi i sin bok brukte sine egne erfaringer som bakteppe når han drøftet og kritiserte dogmatisk islam, tar Sylo Taraku leseren først med på en reise som starter med et skue inn islams historie.

Han peker på det triste faktum at denne religionen gikk fra toleranse, åpenhet og intellektuell nysgjerrighet på 800-900-tallet, til fundamentalisme og intellektuelt forfall et par hundre år senere. Renessansen som oppstod i den kristne kulturkretsen, påvirket dessverre ikke islam nevneverdig.

Les også: Bokanmeldelse: Frihet og løsrivelse i Islam

Islam på Balkan

Videre gir Taraku en interessant presentasjon av den formen for islam som vokste frem på Balkan, hvor muslimer og kristne levde sammen i fredelig sameksistens i flere hundre år.

Blant muslimer på Balkan ses religionen som en privatsak. Man ser også at den religiøse autoriteten gradvis svekkes, og at gamle trosforestillinger opptar nye elementer.

Kanskje denne formen for islam kan fungere som en inspirasjon for de nye europeiske muslimene i Vest-Europa, spør forfatteren.

Innlegget fortsetter etter meningsmålingen.

Frihet er ikke en selvfølge overalt

Særlig fengende blir Tarakus bok når temaet blir frihetskampene i islam. Han tar i den forbindelse opp kampen for henholdsvis ytringsfrihet, likestilling, retten til å være homofil, og retten til å forlate islam.

I sekulære Norge er disse rettighetene en selvfølge, noe som altså ikke er tilfelle i de fleste islamske land.

Eksempelvis har kvinner i disse landene færre rettigheter enn menn, og det kan være dødsstraff for homofili. Det er også strengt forbudt (i visse land dødsstraff) å forlate sin muslimske tro.

Fundamentalistene hviler aldri

I følge Taraku er dette holdninger som lever i beste velgående i muslimske miljøer, også her i Norge. Som sekulær muslim opplever han derfor å måtte føre en vedvarende kamp mot islamistiske krefter, som på sin side gjør hva de kan for å påvirke holdningene til alminnelige muslimer i fundamentalistisk retning.

Les også: - Idioter kommer i alle farger og fasonger

Taraku belyser også ubehaget som sekulære muslimer føler når de kommer i kryssilden mellom den tradisjonelle venstre - og høyresiden, og han illustrerer denne problemstillingen på en glimrende måte gjennom historien om et fiktivt brødrepar fra Afghanistan.

Klikk på bildet for å forstørre. Sylo Taraku.

Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Agenda.  Foto: Erlend Daae (NTB scanpix)

Brødrene fra Afghanistan

Den ene broren var sekulær, mens den andre var en islamistisk orientert Taliban-soldat. Begge brødrene reiste så til Norge, hvor de søkte om og fikk innvilget politisk asyl.

Den sekulære broren la til seg vestlige livsvaner, mens den religiøse broren holdt fast ved sine afghanske tradisjoner.

Brødre med ulike drømmer

Den sekulære broren drømte om å starte en organisasjon som skulle fremme sekularisme og menneskerettigheter blant afghanere i eksil, mens den religiøse broren, på sin side, ville danne en islamistisk organisasjon som skulle arbeide med å forebygge religiøst frafall blant afghanerne i Norge.

I tillegg skulle denne organisasjonen påse at afghanerne fulgte den rette lære, og den skulle kjempe for at sharialovene ble gjeninnført i alle muslimske områder i verden.

Norge stiller opp for trossamfunn

Siden Norge har verdens beste tilskuddsordninger for trossamfunn, ble det lett for den religiøse broren å søke om midler for å åpne en moskê. Deretter ordnet han med visum og arbeidstillatelse for sin lokale imam i Afghanistan, som så ble hentet til Norge.

Imamen uten kunnskaper om Norge

Imamen hadde hatt tilknytning til Taliban, men ingen brydde seg om dette. Heller ikke kunne han norsk, og han hadde ingen kunnskaper om norske samfunnsforhold, lover eller kultur.

Les også: Jeg er så glad for at du sier det, du som har utenlandsk bakgrunn

I Norge stilles det nemlig ingen særskilte krav om verken norskkunnskaper eller teologisk utdanning for imamer.

Etter hvert hadde moskeen fått samlet inn nok penger til at den også kunne organisere koranskole for barna fem ganger i uken. Fundamentalistiske hatpredikanter fra utlandet ble ofte invitert til å holde foredrag, og det var aldri noe problem å få dem inn i Norge.

Ingen økonomisk støtte til sekulære muslimer

Den sekulære broren fikk ingen offentlig støtte til sin forening, verken fra staten eller kommunen. Den lille gruppen han klarte å samle, laget en Facebook-side, og jobbet med å fremme integrering, samtidig som de advarte mot reaksjonær islam.

Dette arbeidet ble vanskeliggjort på grunn av drapstrusler fra islamister.

De såkalte antirasistene kom på banen

I tillegg fikk de kritikk og motstand fra en del nordmenn, som gjerne omtalte seg selv som antirasister eller sosialister. Karakteristikker som islamofobe eller islamhatere ble gjerne de sekulære muslimene til del.

Facebook-sidene ble ofte stengt, fordi Facebook definerte islamkritikk som rasisme. All denne uventede mostanden førte snart til at den sekulære broren gav opp kampen mot ortodoks islam, og trakk seg tilbake fra offentligheten.

En skremmende forskjellsbehandling

Selv om historien om de to brødrene er oppdiktet, er den dessverre veldig illustrerende for den forskjellsbehandlingen som gjøres mot henholdsvis sekulære og religiøse muslimer i Norge.

Les også: Mennesker må alltid gå foran religion

Det norske samfunnet, som er både sekulært og moderne, favoriserer religiøse organisasjoner når det gjelder økonomisk støtte. Dessuten kan det godt hende at disse organisasjonene også mottar penger fra muslimske land.

De økonomiske musklene benyttes så til promotering, drift av moskê og koranskoler, eller innhenting av berømte hatpredikanter fra utlandet.

De sekulære organisasjonene får kun i liten grad økonomisk støtte fra statlige myndigheter, og må nesten utelukkende basere seg på frivillig arbeid.

Når drapstrusler blir en del av hverdagen

Men ên ting er økonomisk støtte til sekulære muslimer, noe helt annet er den reelle ytringsfriheten til denne gruppen.

Taraku skriver at det er vanskelig å finne sekulære muslimer som har kritisert fundamentalister, uten at de deretter har blitt utsatt for hets eller drapstrusler.

Det er således ingen tvil om at militante islamister helt bevisst bruker trusler til å skremme sine kritikere til taushet.

Er man stortingsrepresentant eller statsråd, og utsettes for trusler, vil rettsstaten gripe inn og straffe personen som fremsetter truslene. Noe helt annet er det hvis man er en helt ordinær privatperson; politiet har i slike tilfeller sjelden kapasitet til å etterforske truslene.

I stedet kan man bli bedt om å ligge litt lavt i ordskiftet fremover, og kikke seg godt over skulderen hvis man er ute i byen.

En uholdbar situasjon

Det sier seg selv at veldig få mennesker kan leve med dette i lengden. Selvsensur og tilbaketrekning blir derfor resultatet for mange engasjerte muslimer.

Dessverre blir de sekulære muslimene som oftest stående alene i sin kamp mot fundamentalistisk islam. Det som kalles berøringsangst har i dag fått et solid fotfeste i den toneangivende delen av offentligheten. Det vil si den gruppen mennesker som anser seg som eliten innen kultur, media eller politikk.

Når saklig kritikk stemmples som hatytringer

Resultatet har blitt at enhver kritikk av islam fra etnisk norske personer, blir stemplet som islamofobi eller hatytringer.

Les også: Hadde det ikke vært for islam hadde vi ikke vært i Norge

Islamkritikk og rasisme sidestilles plutselig, og man risikerer utestengelse fra sosiale medier, som Facebook, hvis man i skriftlig form tråkker noen på tærne.

Den dogmatiske, politiske formen for islam får derfor leve sitt eget liv, uten innblanding fra kritiske journalister eller aktivister. Når det da dukker opp muslimer som kaller seg sekulære, og som ønsker å modernisere islam, blir disse fort sett på som et forstyrrende element.

Denne frihetskampen angår oss alle

Er man etnisk norsk, burde man i utgangspunktet være enig i budskapet til de sekulære.

Men så er det dette med å legge seg bort i andres saker, da.

For dette kan da umulig være relevant for oss, eller Norges fremtid, for den saks skyld? Og hvis ikke dette angår meg, er det nok bedre å se en annen vei, eller hva?

Når da sekulære muslimer står på barrikadene, og i etterkant blir spyttet på, eller fysisk angrepet, eller mottar drapstrusler, ja, så er det lite støtte å hente fra etnisk norske personer.

Nei, i stedet blir man oversett og tiet i hjel, eller man blir mistenkeliggjort, og plassert i samme bås som islamhatere eller høyreradikale elementer.

En ensom tilværelse

Derfor kan nok tilværelsen føles ensom og utrygg for modige personer som Sylo Taraku, Shabana Rehman, Amal Aden og Kadra Yusuf. Eller Shurika Hansen, Lily Bandehy og Mina Bai, for den saks skyld.

Som den nok også føltes for Walid al-Kubaisi i de årene han frontet frihetskampen ganske så alene, med trusler og overfall som trofast følgesvenn.

Nei til enda mer sensur

I tillegg er det dette med no-platforming, som blir stadig mer utbredt. Jeg vet at det allerede har vært gjort forsøk på no-platforming - utestengelse fra opptreden - for Sylo Taraku, etter at han utgav boken «Frihetskampen i islam».

Les også: Snart sitter vi i skyttergravene og kaster stein mot hverandre alle sammen

Forhåpentligvis vil ikke disse mørke kreftene lykkes i sine bestrebelser for innføring av enda mer sensur i det norske samfunnet. Taraku og hans likesinnede har viktige stemmer, som fortjener å bli hørt.

Bøkene deres bør derfor bli lest av mange.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag