RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Fuktig ferie i Hedmark

Foto: Kjersti Veel Krauss (Reiser & ferie)
Sist oppdatert:
Julen er høytid for den norske akevitten. Bli med på Akevittruten i Hedmark.

Følg oss på FACEBOOK

I en gigantisk kjele lever noe brunaktig gørr sitt eget liv. Nyvaskede poteter dundrer kontinuerlig mot ei luke i gulvet. Det lukter intenst av gjæret potet. Det dunker i rør, suser i kokende vann og plopper i gjæringsmasse. Det er så vidt man kan høre seg selv tenke.
Vi er i Hedmark blant bølgende potetåkre og herskapelige gårder. Her kan du bli med på Norges svar på Frankrikes «Route du vin», Skottlands «Malt Whisky trail» og Danmarks «Snapserute». Velkommen til «Akevittruten», en guidet reise gjennom det krydrede brennevinets historie og hemmeligheter.

Akkevittrutens urtehemmeligheter

– I gamle dager var det et respektert yrke å være brenneriarbeider, men i dag vet folk knapt at vi eksisterer, sier Harald Tømmerstigen på Strand bryggeri og ler.
Han står og fyller opp et reagensrør med 96 prosent ren sprit. Strand bryggeri er ett av fire som fremdeles har lov til å fremstille sprit i Norge, men vi kan ikke egentlig starte der.
Vi starter, som seg hør og bør, med kirkens menn i middelalderen, og da må vi ta turen til Domkirkeodden utenfor Hamar.
På denne idylliske odden ved Mjøsa la kongen et bispesete for å kunne ha kontroll med riket sitt. Korpulente og velbeståtte munker var den tids alkoholeksperter, og fra Domkirkeoddens urtehage – i sin tid Norges største – siver fortsatt liflige dufter av humleblomst, karve og over 400 andre urter ut over Mjøsa.
Vi tusler rundt i historiske omgivelser og får høre den ene beretningen etter den andre om brygging, kriger, religion og drukkenskap, men selv om munkene gjorde mye for akevitten, er det likevel kvinnene som har satt størst preg på drikkens våte historie.

Med sans for akevitt

Kurfyrstinne Anna av Sachsen, grevinne Eva Ekblad og fru Catharina M. Lysholm var alle pionerer innen brennevinshistorien. Fornemme, sterke kvinner med en lidenskap for sterke drikker. På 1800-tallet fantes det et brenneriapparat på enhver storgård med respekt for seg selv, og som oftest var det kvinnene som sto bak også disse grytene.
Fra en av herregårdene som i dag er åpen for publikum, Nashoug gård, kunne man se hele sju brenneripiper og sju kirkespir på brennerienes storhetstid.
På herregårdene ble det brygget nok brennevin til å holde hele familien i gang. Akevitten var nemlig for alle og ble kalt livets vann. Den skulle kunne kurere alle tenkelige sykdommer, og den eksperimentelle Anna av Sachsen brukte blant annet elgklover, ulveblod, hjerteformede blad og bly fra kirkevinduer i sitt gårdslaboratorium.
– Det var ganske heftige greier, men jeg tviler egentlig på om det smakte særlig bra, sier potetbonde og akevittentusiast Bjarne Kjøs.
Når han ikke graver i jorda etter Nordens druer, kåserer han for akevittrutens besøkende på de gamle ærverdige gårdene.
Med hjelp av et par flasker fra sin private samling trekker han finurlige og fuktige linjer fra Anna av Sachsen til krigen, norsk polarhistorie og potetens og urtenes symbiose og ildvannets herligheter.

Med rett til å brygge

Det er en kvinne til som er verdt å nevne – Catharina M. Lysholm. Hennes handelsbåt med diverse varer, blant dem noen eikefat med norsk akevitt, kom fram til Batavia (i dag Jakarta) der mannskapet prøvde å selge det en gang rundt 1780. Heldigvis for oss likte ikke sjømennene i Batavia brennevinet og eikefatene ble med tilbake. Bølgingen, temperaturforskjellene og tiden hadde nemlig gjort underverker med Fru Lysholms edle dråper og Linie-akevitten var født. I dag er Norge fortsatt det eneste landet som fatmodner akevitten sin.
De rareste vinner alltid tilslutt – i alle fall når man snakker om akevitt. På veien rundt på storgårder, i potetåkre og i brennerier har vi i alle fall lært det. Ser vi nærmere på potetene som får bli akevitt, er det de knudrete, de litt for store store, de alt for små ... ja, rett og slett de rare som er de heldige i denne sammenhengen.

Men nå er det på tide å slutte å bable. Vi må begi oss vekk fra det luksuriøse livet på Hedmarks storgårder og dra mot Oslo, for det er her de som lager akevitt holder til i moderne tider.
- Akevitt er en ujålete drikk som holder høy kvalitet. Dessverre er den blitt rammet av janteloven og vi har vært for lite stolte av den.
Halvor Heuch er sjefsdestillatør for Arcus og har i mange år vært den eneste i Norge som får lov til å lage nye akevitter. Hans smaksløker har satt preg på flere enn tjue akevitter, og flere av dem har vunnet priser i internasjonale konkurranser.
Vi møter ham blant et hundretalls eikefat i kjelleren på Arcus. Foran ham på bordet står seks flasker akevitt og små tulipanformede glass. Endelig kan vi få smake på herlighetene! Her, omringet av norsk historie, svelger vi den første slurken. Det brenner søtt på sin vei ned i magen.
En god del slurker og akevitthistorier senere, snurrer vi ut i Oslonatta med magen full av karveessenser, et gigantisk smil og en smårar velkjent følelse i hodet.

Fakta om Akevittruten

* Turarrangør med base på Hamar, som tilbyr grupper og firmaer ulike turer og arrangementer med kulturhistorie, mat og drikke i akevittens hjemtrakter.
* Akevittruten samarbeider med en rekke brennerier, gårder, museer og andre med tilknytning til brennevinets historie, og tilpasser turer etter gruppens ønsker og behov.
* Det arrangeres også påmeldingsturer for enkeltpersoner et par ganger i året.
* På www.akevittruten.no kan du se hvilke steder som er mulig å besøke.

ABONNER PÅ REISER & FERIE digitalt og på papir

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere