Gå til sidens hovedinnhold

Ga investor Johan H. Andresen sitt livs overraskelse: - Han trodde ikke sine egne øyne

Se hvordan det går når gatelagsspillerne tar fotballsko på beina for første gang.

I andre episode av dokumentaren «Drømmen om Gatelag», som du ser her på Nettavisen, ser vi spillerne på Fredrikstad FKs gatelag debutere på fotballbanen. For noen av dem er det første gang i livet at de snører på seg et par fotballsko.

Det er da også mulig å ane av kvaliteten på spillet.

Investor Johan H. Andresen, som er en av de økonomiske pådriverne av gatelaget, minnes godt hva som møtte ham da han så spillerne i aksjon under den spede begynnelsen for om lag ti år siden.

Se andre episode av «Drømmen om Gatelag» i videovinduet over! (eller se første episode her)

– Det var … ja, det var litt av en broket gjeng, ler han.

– Magne (Zetterstrøm) var den eneste som klarte å føre ballen mer enn et par meter av gangen. Resten snublet stort sett i sine egne eller andres bein.

Trodde ikke sine egne øyne

Men på de ti årene som har gått siden den gang, har det skjedd en ekstrem forvandling i den idrettsglade gjengen. Da tenker vi ikke bare på at hundrevis av personer harkommet ut av rus og startet i skole eller fast arbeid. Nei, rent sportslig har det virkelig begynt å skinne av FFKs gatelag.

Arvid Rassmussen, superveteranen på laget som har vært med helt siden første trening, er stolt av de sportslige oppturene laget har tatt del i på veien.

Johan H. Andresen: – Effektivitet er nesten blitt et skjellsord i det offentlige

– For noen år siden kom vi fra et mesterskap i Sandefjord der vi ikke vant en eneste kamp. Seks måneder senere var det NM i Lillestrøm. Vi tok kamp etter kamp, og til slutt var vi i finalen. Jeg husker godt at Johan H. Andresen kom kjørende fra Oslo den gangen for å se på oss. Han trodde ikke sine egne øyne, mimrer veteranen.

Andresen selv husker godt det samme norgesmesterskapet.

– Når du da kommer til det mesterskapet og ser at taktikk og pasninger sitter, da blir du bare glad. Du gleder deg over den fremgangen. Og senere ballet det seg bare på med NM-titler, til alles forbauselse – også deres egen, forteller investoren.

Proffene har noe å lære

Og jammen har han rett.

Finalen i Lillestrøm endte med tap for Brann, men allerede i det påfølgende norgesmesterskapet – på hjemmebane i Fredrikstad i 2017 – kunne FFK krone seg som gullmestere. Den tittelen har de beholdt siden. Både i 2018 og i 2019 ble det NM-gull, før 2020-mesterskapet ble utsatt på grunn av koronapandemien.

– Da ser du også at dette er et lagspill med stor L, sier Andresen, som mener at selv profesjonelle idrettsklubber har noe å lære av samholdet som finnes hos gatelaget.

Se mer: Her finner du første episode av dokumentarfilmen «Drømmen om gatelag»

– Du har noen enkeltprestasjoner, det vil du alltid ha. Men først og fremst er dette en lagprestasjon. Ikke bare den rent rusmessige delen, men den idrettslige delen. Den er faglig sett verdt å honorere.

Gatelagets trener gjennom de ti årene det har eksistert, Lars Petter «Biffen» Hansen, var i sin tid spiss på Fredrikstads elitelag. Han er enig i det resonnementet.

– Vi er ikke den beste klubben i Norge, men vi har vunnet NM tre år på rad. Ikke fordi vi er best ferdighetsmessig, men fordi vi har en gruppe som står sammen i tykt og tynt. Det er et unikt samhold. Og det slår selv ferdigheter, sier han.

Men det sportslige er altså én ting. Langt viktigere er det, tross alt, at mange liv er blitt forandret på grunn av gatelagsfotballen. Det gjelder også trener «Biffen».

– Jeg var en av dem som forhåndsdømte disse menneskene før jeg selv begynte å jobbe med denne typen problematikk. Tenkte at det var deres egen feil, og lurte på hvorfor de ikke bare kunne slutte med rusen. Men når du kommer inn og hører historiene deres, skjønner du at det finnes en bakgrunn for det de gjør – for nesten alle. Du får et litt annet perspektiv på både den typen mennesker, og også mennesker generelt.

Evig jag

I den andre episoden av «Drømmen om Gatelag» får vi et innblikk i hverdagen for rusavhengige, der jaget etter neste dose blir viktigere enn det meste annet.

Magne Zetterstrøm, som sluttet på gatelaget etter to år fordi han fikk fast arbeid for første gang i livet, minnes ikke det livet med et smil om munnen.

– Som heroinist våkner du automatisk hver morgen klokka halv fem, fordi du må ha deg et skudd. Du setter det skuddet, sovner, og våkner igjen i halv åtte-tida fordi du må ha deg et nytt skudd. Så må du ut og skaffe penger til det skuddet du må ha i morgen igjen, forteller han.

– Jeg og Laila, samboeren min, skiftet på å dra inn til Oslo for å hente heroin. Så brukte vi halvparten over tre-fire dager, og solgte resten for å få råd til mer, og så var det inn til Oslo igjen. Sånn holdt vi på de siste syv årene før gatelaget startet. Det var et evig jag og mas etter å få det skuddet.

Se første og andre episode:

Omfavnet av andre

Men det er nettopp det jaget og maset som gatelaget er med på å bryte opp.

– Jeg er uføretrygdet og har ikke jobb, men det å gå på trening med gatelaget nesten hver dag ser jeg på som en jobb, sier Arvid Rassmussen.

– Da er det opp klokka åtte til kaffe og frokost. Vi er ikke på banen før klokka tolv, men jeg drar inn i elleve-tida og prater en time før trening. Så trener vi til halv to, og da har du gjort noe positivt den dagen. Når helga kommer er du sliten, men du føler at du har gjort noe positivt, ikke bare slengt hjemme. Da får du overskudd til å gjøre andre ting også, fortsetter han.

Magne Zetterstrøm merket dessuten en helt annen «standing» i byen etter at gatelaget for alvor ble lagt merke til.

– Vi ble tatt imot som mennesker på en helt annen måte etter at gatelaget ble mer og mer kjent. Andre folk har sett resultatet av det, og vi har fått gode skussmål fra folk rundt. De ser at de fleste av oss er gode mennesker, og vi har blitt tatt imot på tross av alt det dumme vi har gjort. Det er bra. Det gjør meg kjempestolt over hva gatelaget har fått til, sier han.

Reklame

Sikre deg sommerens morsomme lesestoff