OSLO (Nettavisen): - Jeg mener å være i min fulle rett som embetsmann til å beskrive konsekvensene av den politikk som føres, og jeg ser det også som et ansvar.

Generalløytnant Robert Moods øyne er blå, blikket er fast, mens ytringene hans har fått enkelte til å se rødt.

Dette er mannen som har snakket om totalforsvarets kollaps og beskrevet den norske hærens kapasitet som ikke brukelig til mer enn å forsvare en bydel i Oslo. Han har ytret seg om flyktningkrisen ved å si at det ikke står på Europas og Norge evne til å hjelpe, men vilje. Og i fjor kastet han en brannfakkel inn i politiets bevæpningsdebatt.

I mai får Mood Fritt Ords pris for sitt ytringsmot, noe som har falt enkelte tungt for brystet. «Det er noe som skurrer», skrev Civita-leder Kristin Clemet og mente generalløytnanten har tøyd strikken for langt i sin rolle som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) gikk så langt som å si at Mood misbruker sin innflytelse.

- Plikt til å opplyse

Mood selv mener han så langt har holdt balansen på den slakke linen han som embetsmann skal bevege seg på.

- Jeg mener jeg som soldat har noen erfaringer som er verdt å dele, og jeg har tolket det å være embetsmann som at jeg har en plikt til å opplyse debatten, uten å være en politisk aktør, sier han om kritikken.

- Så har jeg aldri selv tenkt at det er noe prisverdig ved det jeg har sagt, men det er spennende at Fritt Ord ser i retning av noen som går i uniform, sier han om prisen.

Stjerner, striper og vinkler blinker i vårsola idet generalløytnanten skrår over Christiania Torv og svinger inn døra på vårt avtalte møtested, Brasserie Hansken. Det er 57 år siden Mood ble født i Kragerø. Etternavnet stammer visstnok fra en svenske som kom over grensen på 1800-tallet. I kystbyen vokste han opp og hadde en aktiv barndom med jakt, fiske og friluftsliv.

På grensevakt mot Sovjet

Det er 38 år siden han var på sitt første militære oppdrag. Da sto han kald og skyteklar på grensevakt mot Sovjetunionen og tenkte at blir det krig nå, er han i første linje. Han har tjenestegjort i Libanon, på Balkan, vært sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten og bistått Kofi Annan i Syria. Han har vært generalinspektør i Hæren med ansvar blant annet for styrkene i Afghanistan, og han har vært sjef for Forsvarets veterantjeneste.

Generalens mann i Brussel

Nå er han det norske Forsvarets sendemann i Brussel og sjef for den norske militærdelegasjonen på Nato-hovedkvarteret. Han pendler mellom Brussel og familien - kone og en sønn på sju år - på Oppegård. Da terroren rammet den belgiske hovedstaden 22. mars i år satt Mood på kontoret og hadde hele familien på påskebesøk i tjenesteboligen ikke langt unna. Men verken Moods familie eller hans medarbeidere ble direkte berørt.

Mood har en sånn stemme som synes skapt for drill og eksersis, en stemme som beveger seg i de lavere oktaver og som kan bære langt når volumet heves. Og han blir lyttet til - enten han holder foredrag, deltar i debatter, skriver kronikker eller formulerer seg på Twitter.

- Trigget til å delta i debatten

- Veteransaken var det som trigget meg til å delta mer aktivt i debatten, sier han. Men snart utvidet han repertoaret og var også på banen om andre temaer. I en Twitter-melding i august i fjor skrev han «Skam over Europa» med henvisning til flyktningkrisen og hvor stor del av børen land som Jordan, Libanon og Tyrkia må ta.

- Hvor vellykket Europas håndtering av flyktningsituasjonen er, handler om Norges sikkerhet på lang sikt og det kommer til å få konsekvenser for våre barn og barnebarn, sier han til Nettavisen.

Da skudd i kammeret-debatten gikk høyt under politiets midlertidige bevæpning i fjor sommer, twitret Mood at han «håper våpentreningen står i forhold til denne voldsomme beredskapen».

Han opplevde å få støtteerklæringer fra en del politifolk:

- Skal du som politimann med skarpladd våpen vinne en duellsituasjon der noen vil ta livet av deg og en del sivile, da må alle politifolk være så skarptrente at de er på spesialstyrkenivå. Det var flere som i stedet etterlyste en debatt om tiltakene som virkelig betyr noe, som bemanningssituasjonen i politiet, tilgangen på helikopter.

Mood sier han ville delta i debatten for å vise til Forsvarets erfaringer.

- Det å hive børsa på ryggen er noen ganger din viktigste styrkebeskyttelse. Når du kommer med munningen først, blir du fort et mål. Jeg mener den soldaterfaringen og den logikken har verdi i den norske bevæpningsdebatten, men jeg sier ikke at du kan overføre mine opplevelser fra Libanon, Syria og Afghanistan direkte til norsk politikk.

Sekkepiper i Camp Lebane

Vi spoler tilbake 17 år, til en oktoberdag i 1999 og til militærleiren Lebane utenfor Pristina i Kosovo. Morgentåka ligger over området der norske og britiske soldater står oppstilt på rekke og rad. En yngre utgave av Robert Mood har på seg grønn beret og feltuniform og er sjef Telemark Bataljon. De er klare til å overta ansvaret fra britenes 19th Light Brigade, ledet av brigader Peter Pearson. Det er en seremoni med sekkepipetoner som britisk avskjed. Den norske styrken teller 1200 menn og kvinner og er godt trent og utrustet.Denne journalisten var også i Lebane denne oktoberdagen og møtte Mood, som kalte oppdraget historisk fordi det var den mest slagkraftige enheten det norske Forsvaret til da hadde sendt utenlands. 17 år senere sier Mood at Kosovo var et vendepunkt for Forsvaret.

- Kosovo var et veiskille. Da kom profesjonsstoltheten inn på en helt ny måte. Det var første gang vi satte foten ned og sa at vi ikke kan reise ut hvis ikke avdelingen er i stand til å slåss. Tanken var at skulle det komme et motangrep, så skulle vi være i stand til å vinne, og situasjonen var på ingen måte avklart da vi dro ned. Jeg som bataljonsjef skulle vite at den 20-åringen vi hadde på lån, han eller hun skulle være så godt trent og utrustet at vedkommende - med godt lederskap - skulle kunne gå i kamp og vinne. Og hvis en av dem ikke kom hjem, og jeg har dessverre vært i en del begravelser opp gjennom årene, så skulle jeg kunne se mor og far i øynene og vite at deres sønn eller datter i alle fall var godt nok trent og godt nok utrustet.

Dyrekjøpte erfaringer

Filosofien kan kanskje synes opplagt, men den er et resultat av dyrekjøpte erfaringer. Mood personlig husker godt tapet av en menig soldat i november 1989. Rune Opland var en del av den norske UNIFIL-styrken da han ble skutt og drept i et bakholdsangrep. Patruljen hans var ute på et rutineoppdrag nær landsbyen Bourhoz. Opland gikk foran bilen for å sjekke veien da de ble angrepet. Mood satt i hovedkvarteret da alarmen gikk og hadde ansvar for evakueringen.

- Dette var en av hendelsene som ga støtet til å tenke gjennom hvordan vi forbereder og øver på oppdrag. Fra den enkelte soldat til hele avdelingen, alle skal være klar til kamp. Det handler om alt fra våpen, kjøretøy, skuddsikker vest, ammunisjon, trening. Det er noe av det spesielle med å ikle seg Forsvarets uniform. Vi trener knallhardt og det stilles beinharde krav, alt i håp om at dette er noe du ikke skal få bruk for. Da vi dro til Kosovo i 1999 var alt dette på plass. Og det var i enda sterkere grad tilfellet før Afghanistan.

- Siler vekk cowboyene

- I Kosovo møtte jeg noen av soldatene dine som var ute for første gang, unge mennesker som likevel framsto som reflekterte og sindige.

- Det er ungdommen vår! Jeg er overbevist om at vi har vernepliktsfundamentet å takke for kvaliteten på Forsvaret. Årskullet av norsk ungdom er 64.000. Av disse er det 6000 til 8000 som avtjener verneplikten. Vi har klart å gjøre verneplikten til en rekrutterings- og utvelgelsemekanisme. Det er fra denne basen vi rekrutterer - til spesialstyrkene, til cyberforsvaret. Det er der vi bygger dem opp. Verneplikten er en suksesshistorie. Det er også blitt konkurranse om å komme inn i Forsvaret, og på veien siler vi vekk alle cowboytendenser og folk som kommer inn med en merkelig drøm om at de kanskje en dag skal få lov til å skyte noen, sier han.

Kunsten å komme hjem

Mange nordmenn - over 100.000 - har som Mood deltatt i utenlandske operasjoner etter 2. verdenskrig. Det kan være krevende å reise ut, men også krevende å komme hjem.

- Jeg har selv kjent på det, og jeg har sikkert ikke vært den enkleste å leve sammen med. Det å komme hjem kan være en stor kontrast til det du opplever ute. Men det å sitte hjemme, se på TV-skjermen og vite at en sønn, datter eller ektefelle er der, det kan være vel så tøft. Når du som soldat kommer hjem, er det ditt ansvar å tilpasse deg familien og hverdagslivet igjen. Der hjemme har noen gjort en heltemodig innsats for å holde hverdagen i gang. De skulle hatt medalje for det. Om du ikke forstår at det fortjener stor anerkjennelse, er du fort ute å kjøre, sier han.

Forsvarets største avdeling

Veteranenes sak er blitt et livslangt engasjement for Mood, og han er en av dem som har bidratt til at denne gruppen, også kalt Forsvarets største avdeling, i større grad blir sett og ivaretatt. I så måte har krigsseilernes skjebne etter 2. verdenskrig vært en oppskrift på hvordan man ikke skal behandle dem som har gjort en innsats for fedrelandet.

- Vi sviktet krigsseilerne, og vi kan ikke om 20-30 år komme dithen at vi ser at vi har gjort en like dårlig jobb med Afghanistan-veteranene, Libya-veteranene eller FN-veteranene, sier han.

Når vi møter generalløytnanten, har han noen fridager hjemme i Norge. Planen er blant annet å gjøre unna litt oppussing i hjemmet, rimeligvis uten uniformen han møter oss med.

- Hva gjør dere egentlig i Brussel, er det mye løping på røde løpere?

- Absolutt ikke. Min jobb er å sørge for at Norges militære synspunkter utformet i departementet og hos forsvarssjefen bringes til torgs i diskusjonene i Nato.

Tøy og bøy med Stoltenberg

- Har dere en lettere jobb nå når generalsekretæren er norsk?

- Nei, han skal representere hele forsvarsalliansen. Hvis noen får mistanke om at han fremmer norske synspunkter, har han tapt. Det er vel som med oppdragelse, man blir kanskje strengere mot egne barn enn med andres. Jens Stoltenbergs jobb er å være superdiplomat mellom 28 nasjoner. Han har den vanskelige jobben med å skape konsensus mellom Merkel, Cameron, Hollande og Obama, og du kan jo ta med Erdogan også, med den dynamikken vi står oppe i nå, sier Mood før han legger til:
-Men vi som nordmenn er jo stolte av å ha en norsk generalsekretær, og det er veldig hyggelig. Han er ofte med på morgentrimmen vår, bootcamp på idrettsbanen. Der er det hopp og sprett og tøy og bøy.

- Men Norge føler kanskje at man må være flinkest i Nato-klassen med norsk generalsekretær?

- Jeg tror ikke det.

- Avviklet nesten den norske hæren

- Noen vil hevde at vi gaper over for mye når det gjelder internasjonale operasjoner? I Forsvarets årsrapport er det listet opp 15 operasjoner, blant annet i Irak, Afghanistan, Sør-Sudan, Mali og Baltikum. Samtidig kommer det fram at Forsvaret har store utfordringer og sliter med å løse de nasjonale oppgavene.

- Vi bygde ned totalforsvaret og avviklet nesten den norske hæren, så det ble en ubalanse. Erkjennelsen nå er at vi må være i stand til å gjøre begge deler, både delta ute og ha et forsvar som er i stand til å stå imot inntil det kommer forsterkninger.

- Men forsterkningene fra Nato kommer ikke på en dag?

- Nei, det tar noen uker.

- Du har tidligere uttalt at den norske hæren i dag er så liten at den bare kan forsvare en bydel i Oslo?

- Ja, det er riktig.

- Og med tanke på økt russisk nærvær i grenseområdene og det som beskrives som et mer selvhevdende og uforutsigbart Russland i Forsvarets rapport, så bør vi kanskje være bekymret?

- Russland og Norge har hatt et godt naboskap i mange år, og Russland er en relativt forutsigbar nabo, men vi må erkjenne at ting kan skje som kan berøre vårt territorium, og Russland kan også bli mer ustabilt. Vi må ha et godt forsvar og en kobling til Nato som gjør at de som kan la seg friste lar det være, fordi de vurderer at det vil koste mer enn det smaker.

Syria og flyktningkrise

Mood har samarbeidet godt med russerne ved flere anledninger, blant annet da han var Kofi Annans mann i Syria. I dag ser ikke Mood noen snarlig løsning på Syria-konflikten, der 450.000 mennesker er drept og 4,8 millioner er drevet på flukt. I tillegg er over seks millioner syrere på flukt i eget land.

- Den korte veien til fred er lukket. Det toget gikk med Kofi Annans plan. Jeg tror det kommer til å ta tid. Det som er bra nå er at Russland og USA jobber langs samme spor, og de lener seg på Iran og Saudi-Arabia og andre aktører. Vi ser et voldsnivå som er betydelig lavere enn det var for noen måneder siden. Det gir en åpning og tid for prosesser.

- I mellomtiden ser vi en flyktningkrise av store dimensjoner. Du har uttalt at denne krisen ikke lenger handler om familier på flukt fra krig og tyranni, men om oss og hvem vi er. Hva mener du med det?

- Jeg tror det er en forferdelig tabbe å bygge murer og stengsler, som er en løsning som gir menneskesmuglerne bedre fortjeneste. Se på et samfunn som Libanon, et langt skjørere samfunn enn vårt, men med evne til å ta imot én million flyktninger. Det går på et vis, og det er en slående illustrasjon på den diskusjonen vi har i Europa. Flyktningkrisen handler ikke om hva Europa er i stand til, men hva vi vil. Så er det masse politikk i dette, som sånne som meg skal være forsiktig med å vandre inn i, men det må være lov å si at Norge - hvis vi ville - kunne tatt imot 35.000-40.000 flyktninger i året. Bare tenk på at den årlige utvandringen fra Norge er nå på 35.000 personer. Her hjemme handler det om evne og vilje til å integrere. Men det er et ganske enkelt regnestykke. Vi kunne sørget for en tilvekst av mennesker som er sultne på å skaffe seg arbeid og skape seg en fremtid her.

- Nå er du nesten over på politikk?

- Ja, huff. Nå er jeg nesten over på politikk.