RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Ghettoens dødsengel

Det bodde 250.000 jøder i Lódz i årene 1939 til 1944. Det er den gettoen der flest overlevde, men også enormt mange døde.
Det bodde 250.000 jøder i Lódz i årene 1939 til 1944. Det er den gettoen der flest overlevde, men også enormt mange døde. Foto: Foto fra omslaget av boken
Sist oppdatert:
Lederen for den jødiske ghettoen i Lódz ville skape sitt eget imperium. Men hvor langt gikk han i å gjøre det?

(SIDE2:) Nå har forfatteren Steve Sem-Sandberg skrevet romanen om den omstridte ghettolederen Mordechai Chaim Rumkowski, og de som levde og døde i ghettoen i Lódz i Polen.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

Tross sitt dystre tema, har «De fattige i Lódz» solgt i 120.000 eksemplarer i hjemlandet Sverige. Og dette er ikke «Pianisten» eller andre beretninger, skrevet av de som overlevde. Dette er beretningen om de som døde, enten av sult, deportasjon, for egen hånd eller de ble skutt.

Måtte velge ut selv
Da tyskerne opprettet en ghetto, valgte de en jødeeldste til å styre den. Mordechai Chaim Rumkowski var allerede en kontroversiell person både innenfor og utenfor byens jødiske samfunn. Han hadde slått seg opp via tvilsomme metoder og trusler. Men han var også en filantrop som startet et stort barnehjem. I ettertid er det dokumentert at han seksuelt misbrukte små jenter på barnehjemmene.

Det er helt klart at han hadde store tanker om seg selv. Han så for seg en egen jødisk stat med seg selv som leder. Han opprettet store arbeidsfabrikker som forsynte den tyske krigsmaskinen. Gjorde han det for at flest skulle overleve? Eller for at han selv skulle bli «konge»?

Det var en del av tyskernes taktikk at jødeeldste selv måtte velge ut hvem han ville deportere. Spørsmålet i Rumkowskis tilfelle er hvor mye han ga til tyskerne for å oppnå det han mente ville være den perfekte autonome jødeland med seg selv som leder. Det sies at han var mer enn villig til å sende de som ikke passet i hans plan avgårde.

- Det springende punkt kommer når tyskerne beordrer deportasjon av alle barn fra ghettoen. Da skjer det noe. Vi vet ikke helt hva. Men det ble ingen organisert deportasjon før tyske soldater selv gikk inn og tok barna med seg, sier Steve Sem-Sandberg til Side2.

Står som den var
Lódz hadde den største jødiske befolkningen utenfor Warszawa, men dens historie har stort sett havnet i skyggen av Warszawa-ghettoen.

- Man kan jo bare spekulere i hvorfor den ikke er så kjent. Men Lódz har ingen stor hollywoodhistorie å by på, sier Steve Sem-Sandberg.

Derimot er ghettoen faktisk helt intakt, og delvis i bruk, den dag i dag.

-Det var en ganske sjokkartet opplevelse å komme dit og se at de samme husene jeg hadde sett på bilder. Det ser helt likt ut. Ingenting er blitt gjort. Den delen som ble ghettoen, har alltid vært et dårlig strøk av byen. De skitne, dårlige bygningen er bare blitt 65 år eldre. Det var som å tre inn i en tidsmaskin, forteller Sem-Sandberg.

Emosjonell verdi
Steve Sem-Sandberg møtte overlevende fra Lódz-ghettoen, men det var ikke hans største holdepunkt da han skrev boken.

-Det har stor emosjonell verdi å møte overlevende. Men som historiske vitner er de ikke alltid like anvendbare. Dette er mennesker som er blitt satt i en langvarig sjokktilstand. En jeg møtte var 14 år i 1944. Da jeg spurte ham hvordan Rumkowskis røst hørtes ut som, kunne han ikke huske det. Det er klart at de ikke hørte etter det, de lyttet til hva konsekvensene av det han sa var for dem, sier Sem-Sandberg.

Derimot ble det i Lódz ført de såkalte Ghettokrønikene. Og det enorme materialet, av alt fra tall til berettelser og bilder, har Sem-Sandberg fått se i statsarkivene.

Valgte romanen
Steve Sem-Sandberg valgte romanformen da han skulle skrive sin bok. Foruten de historiske figurene som går under sine navn og er knyttet til de faktiske gjerninger og udåder de gjorde, er de andre personene fiktive, men satt sammen av utallige anonyme beretninger om hvordan livet var.

- Jeg ville formidle den innestengte følelsen jeg fikk da jeg var i Lódz, hvordan det var å måtte leve så stuet sammen i fem år. Du formulerer deg annerledes når du har gått sulten i tre dager enn når du spiste for en time siden. For eksempel oppdaget jeg at det vi tror var viktig for dem, ikke var det de skrev mest om i dagbøker. De fleste skriver om hvor fuktig det var. At tapetet falt av veggene, at tøyet aldri tørket. Det er typiske, konkrete detaljer jeg synes det var viktig å få med.

SE MER OM FOTOGRAFIENE I LÓDZ

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere