Så har Statistisk Sentralbyrå endelig lagt tallene på bordet: Ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert når det gjelder alvorlige forbrytelser som drap, mishandling, voldtekt, ran og utpressing. De siktes også for familievold hele åtte ganger oftere enn resten av befolkningen.
Selv når jeg trekker fra de faktorene som måtte ha med fattigdom, alder og kjønn å gjøre, forteller dette meg noe som jeg nesten ikke våger å si høyt, nemlig at ikke alle kulturer er like gode.
I hvert fall ikke i forhold til det som burde være kulturens mål; menneskets ve og vel.
Kulturelt bestemt påstand
Jeg er den første til å innrømme at dette er en påstand som i seg selv er et produkt av en bestemt kultur. Tanken om at det finnes universelle menneskerettigheter var i utgangspunktet en europeisk idé preget av kristendommen, humanismen og opplysningstidens rasjonalisme. Men det utelukker vel ikke at den kan eller bør ha universell gyldighet?
Menneskrettighetserklæringen er i dag underskrevet av de fleste land i verden, og det sier seg selv at vi må kunne bedømme en kulturs kvaliteter etter i hvilken grad den greier å oppfylle disse rettighetene.
Hvis vi tør.
Men ofte gjør vi ikke det. Og da kan det være greit å ty til multikulturalismen. Et begrep så vagt, utflytende og mangetydig, at det nærmest er umulig å definere, men som nettopp av den grunn kan være greit å ha i bakhånd når vi står overfor en situasjon der vårt verdisyn blir satt på prøve.
Hjelpearbeider risikerer 20 års fengsel etter redningsaksjoner i Middelhavet
Ingen inngripen
Her er et eksempel:
For noen år siden så jeg en far nærmest banke opp datteren sin midt i Oslo sentrum uten at noen grep inn. Ikke jeg heller. Min spontane reaksjon var naturligvis å synes synd på jenta. Det lå en bønn i blikket hennes som det var vanskelig å ikke bli påvirket av. Men så tenkte jeg: de er opplagt romfolk, og har nok et litt annet syn på slikt enn oss. Det er jo ikke så lenge siden vi selv drev med den slags.
Hvem vet hva denne faren har opplevd? Han er sikkert en fattig analfabet som har blitt forfulgt i hjemlandet sitt. Tenk hvordan vi behandlet sigøynere tidligere. Hvilken rett har vi til å tre våre holdninger og kultur ned over ørene på dem? Korporlig avstraffelse er sikkert enn så lenge noe som fungerer greit på deres egen kulturs premisser.
I toleransens navn
Tankegangen demonstrerer følgende paradoks:
Den sivilisasjonsprosessen, og det framskrittet som har gjort at vi i dag tar avstand fra korporlig avstraffelse, har samtidig også gjort det vanskelig for oss å kritisere den samme praksisen når den utøves av andre.
I toleransens navn har vi blitt så respektfulle og servile overfor andres kultur, at vi noen ganger ikke får øye på de enkeltmenneskene som tross alt utgjør denne kulturen.
Og når vi en gang iblant likevel ikke greier å la være å identifisere oss med dem, beskytter vi oss selv ved straks å løfte vår neste ut av det universelle fellesskapet og inn i kulturen.
Dermed får vi både i pose og sekk. Vi fritar oss selv for ansvar og ubehag, og får samtidig demonstrert hvilke liberale og fordomsfri tilhengere av kulturelt mangfold vi er.
- Vi vil alltid prioritere pasienten
Menneskeverdet
Men det å akseptere en kultur bare fordi den er en kultur, kan noen ganger bryte med det vi burde ha grunn til å være mest stolte av i vår kultur; menneskeverdet.
Det går nesten ikke en dag uten at mediene konfronterer oss med kvinneundertrykkelse, religionskrig, slaveri, barnearbeid, homofobi, tvangsgifte, barnebruder, blodhevn og rasisme i land utenfor Vesten.
Bare den siste tiden har minst ti mennesker mistet livet under opptøyer i Sør-Afrika. Ungdomsgjenger har angrepet butikker, biler og hjem som tilhører innvandrere, og hvis eneste forbrytelse er at de har en annen hudfarge, kultur, etnisitet og nasjonalitet enn det som ellers er vanlig i landet.
Hvordan vi ville ha reagert dersom noe liknende hadde funnet sted i dagens Vesten, sier seg selv.
Til nå har, så vidt jeg har kunnet se, ingen medier kalt opptøyene i Sør-Afrika for rasisme. Underforstått, fordi de lever under andre forutsetninger enn det vi gjør, kan vi ikke stille de samme moralske kravene til dem som til oss selv.
Opplysning og barbari
Men hvordan skulle politiske og kulturelle framskritt overhodet være mulig om vi ikke hadde hatt en idé om at dette var noe som skulle kunne komme alle til gode.
Vi som er stolte av det europeiske opplysningsprosjektet - og samtidig klar over hvor lett barbariet kan vende tilbake, slik to verdenskriger har demonstrert - vi er selvfølgelig verken bedre eller dårligere enn andre mennesker.
Vi er bare heldigere, som har fått vokse opp i en kultur som gjennom opplysning, kunnskap, velferd og demokrati har prøvd å finne siviliserte måter å håndtere den aggresjonen og det begjæret som dessverre ser ut til å være en fundamental del av menneskenaturen.
Burde vi ikke også unne våre medmennesker denne lykken og friheten?