Etter to uker med voldelige demonstrasjoner og gatekamper mot politiet, tar leder Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter selvkritikk:

– Vi har forsømt oss. Dette er noe vi burde ha gjort tidligere, sier han til Klassekampen, og sikter til at han og senteret nå vil forsøke å samle organisasjoner og partier på venstresida for å stoppe den meningsløse volden rundt SIAN-demonstrasjonene.

Det var jaggu på tide, vil mange si. Eller om vi skal være storsinnet: bedre sent enn aldri. Men da må senteret også forsøke seg på en litt bredere analyse av demokrati og ytringsfrihet.

For i den opphetede debatten om SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og tilhørende mot-aksjoner, er det jammen kommet mye rart. Jeg har før skrevet om velmenende kommentatorer i liberale aviser som plutselig skjønner så inderlig vel at unge, frustrerte muslimer bare MÅ ty til vold når de blir provosert.

LES OGSÅ: SIAN-bråket: Nyttige idioter heies fram av mediene

Men kaka tar kjønnsforsker Jørgen Lorentzen, som i Aftenposten for to dager siden satte likhetstegn mellom ytringer og vold.

Her er det fristende å sitere tidligere stortingspresident Carl Joachim Hambro (H), som uttalte de bevingede ord om at det må «være tillatt for alle til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens hode.»

Hans ironiske snert passer utvilsomt bra som forsvar for SIANS rett til å rope ukvemsord om Koranen. Men også for Lorentzens rett til å skrive kronikker i Aftenposten.

Nettavisens faste spaltist, Mahmoud Farahmand, har allerede skrevet klokt om Lorentzens livsfjerne teori om at hvis bare politiet hadde latt være å beskytte de muslim-fiendtlige aksjonistene, så hadde de ikke våget å demonstrere.

LES OGSÅ: Når politiet beskytter de SIAN, beskytter de demokratiet

Like underlig, men også en anelse usmakelig, er at han setter likhetstegn mellom krenkende ytringer og vold. Særlig med tanke på Charlie Hebdo-rettssaken som pågår i Paris denne uka.

Ifølge Lorentzens logikk kan nemlig også hatytringer være vold, særlig skjending av hellige skrifter:

«Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber.»

Skriver altså Lorentzen. For meg er det nærmest uforståelig at en norsk akademiker ikke ser konsekvensen når han sammenstiller provoserende handlinger eller ytringer = vold.

I ytterste konsekvens betyr jo det at de 12 tegnerne og redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo som ble drept i massakren for fem år siden, hadde seg selv å takke. De skjendet jo Profeten med karikaturene sine, ikke rart at terroristene svarte vold med vold!

Men det rareste er at en forsker som selv plasserer seg på venstresiden i norsk debatt, ikke ser at det er arbeiderbevegelsen og folk flest som de siste hundre årene har hatt størst utbytte av ytringsfrihet og rett til å demonstrere, streike og provosere.

Særlig har provoserende ytringer og den bevisste krenkelsen spilt en uvurderlig rolle i vår egen «religionshistoriske» utvikling.

En av de første var Arnulf Øverlands dikt «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt!» for snart 90 år siden. Den gangen en uhyrlig provokasjon, og sett på av mange som et angrep på selveste Gud.

45 år senere, og langt mer forsonlig:

Rolv Wesenlund og Harald Heide Steens harselas med den fornøyelige Feriebiskop Fjertnes. Uskyldig ja, men vær ikke et øyeblikk i tvil om at det haglet med klager til Kringkastingsrådet, og at det gikk ilinger gjennom de innerste bygdene i Bibelbeltet langs kysten: våget de virkelig å gjøre ap med presteskapet? På NRK?

For ikke å snakke om «Life of Brian» av britiske Monty Python bare noen få år etterpå, som faktisk var forbudt i Norge helt fram til oktober 1980, fordi den «krenket religiøse følelser».

Eller den mer brutale harselasen til Otto Jespersen, som drakk av døpefonten, rev i stykker en salmebok og grillet kylling på primus i Kampen kirke for 20 år siden. NRK måtte beklage, men loven og jussen var aldri inne i bildet.

Felles for alle disse «krenkelsene» er at de var med på å bane veien for et åpnere samfunn, der alle kan puste lettere.

«Religionene har store problemer med latter», sier den nåværende redaktøren i Charlie Hebdo, som i går re-publiserte karikaturtegningene som skapte slik rabalder.

Det gjorde de for å presisere at terroristene og sensur-kreftene ikke må vinne fram.

Javel, men disse eksemplene er jo humor, sier du. Det er noe helt annet enn å lage kvalm på Furuset eller brenne Koranen i Kristiansand.

Ja, det er det. Wesensteen, Monty Python og Otto Jespersen er intelligent humor. SIANs behov for å lage kvalm er nærmere idioti.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Men problemet er at loven eller jussen ikke klarer å se forskjell på god eller dårlig humor, eller på intelligente eller smakløse provokasjoner. Skal vi forby brenning av hellige skrifter, er det også naturlig å forby harselas med hellige profeter. Og vær ikke et øyeblikk i tvil:

Enkelte av mørkemennene i de innerste dalførene, som i dag heldigvis er strippet for mesteparten av sin innflytelse, syntes ikke Brian var morsom der han hang på korset og sang «Always look at the bright side of life». Dette var ikke humor!

Det viktigste er likevel dette:

Det beste antirasistiske arbeidet vi kan gjøre i dag, er å støtte kreftene blant unge og opplyste muslimer som arbeider for å modernisere islam. De har selv behov for å kunne vise til et åpent ytringsklima, både overfor storsamfunnet og internt i menigheter og organisasjoner.

De kan også selv få behov for velrettede provokasjoner og krenkelser mot egne makthavere i kampen mot æreskultur og gammeldags, patriarkalsk kultur. Slik at også de kan puste friere.

Dette forstår ikke voldsmennene som kaster stein mot politiet, og heller ikke støttespillerne som helst er ute etter bråk og krisemaksimering. Men det bør Antirasistisk Senter klare å forklare dem, kanskje i samarbeid med for eksempel ekstremismeforsker Lars Gule og tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård - som begge har engasjert seg positivt i denne striden.

Gode provokasjoner bringer verden framover. Dårlige provokasjoner bør møtes med ytringer, eller forbigås i stillhet.