Gå til sidens hovedinnhold

Hadde det bare ikke vært for «Sprøyta»

Er det virkelig slik at den gamle BCG-vaksinen kan hjelpe oss til å bli mindre mottagelig mot Covid-19? Hvis så er tilfelle, skulle jeg ønske jeg visste det da jeg måtte ta den.

Som barn så jeg nemlig alltid fram til å bli eldre.

Bare vent til jeg blir sju, da er jeg stor gutt og skal begynne på skolen. Jeg gleder meg til tredje klasse, da skal vi ha svømming. Tenk når jeg blir tolv, da kan jeg komme inn på sjuer´n. Eller tretten, da begynner jeg på den nymoderne ungdomskolen, der lærerne har skjegg og vi slipper å stille opp hver gang det ringer inn.

Skekksprøyta

Hadde det bare ikke vært for Sprøyta.

Den gangen ble alle skolebarn i Norge vaksinert mot tuberkulose med den såkalte BCG-vaksinen. Det skjedde i sjette klasse. Men ryktene kunne fortelle at det ikke dreide seg om et lite stikk i armen, men å bli spidda i skulderen av en hestesprøyte så diger at den måtte holdes av to personer.

Les også: Forskere tror BCG og polio-vaksine kan gi effekt mot korona

Sprøytebrekk i skulderen

Jeg kjente ingen som hadde tatt Sprøyta. Men klassekamerater som hadde eldre søsken kunne fortelle de grusomste historier: Det skjedde ofte at sprøytespissen brakk og ble stående igjen i skulderen, og hvor mange som hadde besvimt av torturen var det ikke tall på.

Hvis du begynte å grine eller ikke sto stille ble Helsesøster tilkalt. En nærmest mytisk figur som visstnok skulle bo på et hemmelig rom nede i skolens kjeller et sted. Det ble sagt at hun var diger som en russisk sleggekaster, hadde bart på overleppa, og at hun hogg Sprøyta helt inn til skulderbeinet på pysene mens hun lo høyt.

Jeg tenkte ikke så mye på Sprøyta i første- og andreklasse. Det var jo så lenge til. Og tenk på alt som kunne skje før den tid! Kanskje hadde den tredje verdenskrig brutt ut. Eller så hadde nok noen vitenskapsmenn over i Amerika oppfunnet en tablett i stedet for sprøyte.

Alvoret går opp for meg

Men i tredjeklasse begynte alvoret å gå opp for meg. Ikke minst fordi jeg satt på vindusrekka og kunne se rett ned på huset der skolelegen holdt til. Ved et par anledninger ble jeg til og med vitne til en flokk, bleke og forskremte sjetteklassinger som var på vei inn til vaksinering.

Les også: Korona-krisen: Kurven som forsvant

Resten av timen hadde jeg problemer med å følge med. Jeg tenkte på jødene som ble utryddet under krigen, og jeg så for meg de grusomme lidelsene som foregikk der inne bak det melkehvite, ruglete vindusglasset nede på legekontoret. Ja, jeg synes jeg kunne høre hylene og skrikene deres helt opp der jeg satt.

Et steg nærmere

I fjerde klasse rykket det uunngåelige et steg nærmere. Nå kunne jeg ikke lenger tenke på at Sprøyta var noe som bare rammet de andre. En vakker dag gjaldt det meg. Skolen kunne jeg skulke. Ikke Sprøyta.

Det gikk rykter om en gærning som hadde prøvd å stikke av. Han hadde bråsnudd på vei inn til legen og løpt hjemover med Helsesøster i hælene. Men akkurat i det han åpna hageporten hjemme, og trodde han var i sikkerhet, så hadde mora holdt ham fast, og overlatt ham til helsesøster.

Les også: Christina løste sprøløk-mysteriet: Dette betyr bokstavene PS på sprøløken

Hans egen mor!? Nei, du kunne ikke stole på noen når det gjaldt Sprøyta. Jeg var ikke tvil, om så Jesus hadde gått i sjette klasse på Østsiden Folkeskole i Porsgrunn hadde han måttet ta Sprøyta.

Skjebnen godtas

I femte klasse ble jeg fatalist, og prøvde å godta min skjebne. Herregud, jeg hadde jo overlevd skoletannlegen! Og skoletannlegene på 1960-tallet var onde, alle som en.

Det var derfor de hadde blitt skoletannleger. Tannpinerne smilte ondskapsfullt når du satte deg i tannlegestolen. De skarret som tyske torturister under krigen, og de simpelthen elsket og borre uten bedøvelse i forsvarsløse barns jeksler som straff for at barna hadde spist for mye slikkeri. Så da kom jeg nok til å overleve Sprøyta óg.

Marerittene kommer

Men det hjalp ikke. For i sjette klasse begynte marerittene, og mang en natt våknet jeg med en stikkende smerte i skulderen, fordi jeg hadde forsøkt å rømme unna sprøyter digre som ridderlanser. Ikke kunne jeg snakke med noen om det heller. Store gutter som var redde på slutten av 1960-tallet var enten pyser, rumpiser eller så havnet de hos skolepsykologen.

Nettavisen Pluss: Midt på natta sendte han en merkelig SMS. Timene i forkant hadde gått til to grufulle handlinger

Så kom dagen og timen jeg hadde tenkt på siden første klasse. Da jeg sto i køen inne på legekontoret hadde jeg bare ett håp; at jeg kom til å besvime av skrekk før jeg fikk sprøyta og ikke våknet opp igjen før alt var unnagjort.

Bønnene ble hørt og en snill helsesøster

Og se, jeg ble bønnhørt! Nesten. Ved synet av den skinnende blanke sprøytespissen som gled inn i skulderen til gutten foran meg i køen, begynte alt rundt meg å seile. Det siste jeg husker, var den lille melkehvite bobla som plutselig poppet opp på guttens skulder etter at sprøyta var trukket ut, før jeg våknet opp igjen i en lenestol med en ung og hjelpsom dame ved min side som påsto hun var helsesøster.

Les også: Milliardæren mente MDG var romantiske tullinger. Så leste han partiprogrammet deres

En helsesøster like snill som det kollektive fantasifosteret i kjelleren hadde vært skummelt. For etter å ha godsnakket litt med meg fikk også jeg Sprøyta, uten andre mén enn det lille obligatoriske merket jeg fremdeles går med på venstre skulder

Et merke, et sprøytestikk og en redselshistorie jeg ikke vil være foruten dersom den kan hjelpe meg mot Covid-19. Ellers også, tror jeg.

Kommentarer til denne saken