*Nettavisen* Nyheter.

Erik Stephansen

Haddy Njies dagbok: En bok som vil snu opinionen

Haddy Njies bok om Giskesaken kommer til å snu folkemeningen ytterligere i ektemannens favør. Jeg er enig med anmelderen som har kalt den en uppercut. Men et par finter kunne hun spart seg.

"Dagbok. 13. desember - 13. februar" av Haddy Njie var utvilsomt høstferiens bokbombe. Den er allerede anmeldt flere steder, og oppnådde terningkast fem i både Dagbladet og VG. Sistnevnte kalte den en "skikkelig uppercut, klokkerent plassert på alle Trond Giskes fiender".

Årsaken er nok først og fremst at hun i store partier skriver gnistrende godt. Særlig er hun god på det menneskelige plan, hvordan saken rammer henne selv og hennes lille familie.

Hun er også god når hun skildrer den nærmest Kafka-liknende starten på det hele, perioden da det kom varsler om sms-er og slikt som ikke engang varslerne selv mente var noe å bry seg om.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Giske-varsler Sunniva Andreassen mener at boken til Haddy Njie må ses på som et partsinnlegg fra Trond Giske og Njie fungerer som Giskes PR-agent. Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Og hun er særlig god når hun tviler på seg selv, nyanserer debatten, og problematiserer hvem hun skal tro på - og hvordan alle "de gode" hun tidligere har speilet seg i nå plutselig står mot henne. Hva er det hun ikke har skjønt? Hva er det de ikke har skjønt?

Et bærende poeng i boka er det påfallende samspillet mellom varslerne og deler av pressen. Hvordan løpende varsler dukker opp i utvalgte medier i samme øyeblikk som de kommer inn til partikontoret, og hvordan de først har vært innom kontoret til Hadia Tajik.

Her er ikke Haddy Njie nyansert i det hele tatt. Tvert imot går hun til et nokså nådeløst angrep på Tajik, som i boka bare kalles Nestlederen.

Her kommer det tydelig fram hvem forfatteren mener har regissert det hele. Hun går også langt i å dokumentere at elementer i de to varslene som kommer fra Hadia Tajiks nærmeste krets på Stortinget, ikke kan være troverdige.

Et annet bærende element er hvordan toneangivende medier nektet å offentliggjøre hva anklagene faktisk gikk ut på. At det ikke var sovevoldtekter eller ufrivillige samleier det var snakk om (som i andre partier), men (med fare for å virke bagatelliserende) frivillig eller ufrivillig klining på et nachspiel - og om å bli dradd ned og holdt fast på et fang eller ikke dradd ned og holdt fast på et fang på en bar.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Hadia Tajik omtales bare som «nestlederen» i boka.  Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

For dette er jo det store rettssikkerhets-glippen mot Trond Giske - en glipp som nå slår hardt tilbake:

Den store "enigheten" som særlig Jonas Gahr Støre målbar, om at varslerne "eier sitt eget varsel". Og at man således ikke kunne fortelle hva anklagene gikk ut på.

På den måten var det bare fantasien som kunne sette grenser for hva Trond Giske var funnet skyldig i. På den måten gikk vi også glipp av nyansene i den viktige metoo-debatten i Norge.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Haddy Njie og Trond Giske fortalte deler av sin historie i "Vårt lille land» på TV 2 i april. Foto: Frank Melhus / Tv2 (NTB scanpix)

Ja, jeg forstår at det er belastende for varslerne at dette kommer opp igjen nå.

På samme måte som det også er belastende for ofrene i en volds- eller kriminalsak å måtte høre på gjerningsmannens forklaring under en rettssak - eller bli krysseksaminert av forsvareren.

Men det må de i et rettssamfunn. På samme måte som varslerne nå bør tåle at ektefellen til Trond Giske omsider kommer ut med sin versjon.

Likevel har boka klare svakheter og angrep som Njie med fordel kunne latt ligge. Særlig skjønner jeg ikke utbruddet mot varsleren i Tromsø, Sunniva Andreassen, som ifølge Njie har opplevd mindre jævlige ting enn det hun selv har måttet tåle.

Det er blodig urettferdig. Andreassen er den varsleren Giske faktisk har gitt en uforbeholden unnskyldning til, og som har en klokkeklar historie om noe som ikke kan kalles noe annet enn upassende oppførsel og maktmisbruk.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Omlslaget på boka. 

Hun går også etter min mening for langt i å bagatellisere og forsvare det Trond Giske faktisk har gjort. Kort fortalt mener Njie at menn som har fått makt eller penger (særlig gradvis over lang tid), ikke skjønner rekkevidden av sin egen posisjon. Derfor skjønner de heller ikke at de misbruker den.

Det er jo en besnærende teori. Men jeg tror ikke den holder. Uansett må slike menn stoppes. Uansett er ikke påstått uvitenhet noe formildende trekk, heller ikke i straffesaker.

Det er også et gjennomgående trekk i boka at mens "motparten" Hadia Tajik bare er kynisk og maktsyk, så er Trond Giske bare åpen og ærlig og naiv.

Jeg tror mange også har møtt maktpolitikeren Trond Giske. Likevel tror jeg de fleste lesere klarer å se gjennom fingrene på at Haddy Njie her blir løvemoren som går akkurat litt for langt i å forsvare familien sin.

Alt i alt er "Dagbok. 13. desember - 13. februar" en viktig bok som det sikkert var svært godt å få skrevet.

Og som det er viktig for oss andre å lese for å forstå mer om hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for fortsatt metoo-arbeid i Norge.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag