Han var klassens versting

HJELPER ANDRE: Marius Johansen er i gang med å ta et oppgjør med en vanskelig oppvekst, og de han selv mobbet på skolen. I dag driver han Kompetansebasen, et tilbud til blant annet mennesker som sliter med avhengighet.

HJELPER ANDRE: Marius Johansen er i gang med å ta et oppgjør med en vanskelig oppvekst, og de han selv mobbet på skolen. I dag driver han Kompetansebasen, et tilbud til blant annet mennesker som sliter med avhengighet. Foto: Kay Stenshjemmet

Marius Johansen (33) var mobberen som hele skolen fryktet. Men bak den aggressive adferden lå også en annen historie. Om gutten som aldri ble sett.

30.05.15 21:04

(rb.no): – Jeg tenker ofte på alt det vonde jeg påførte andre under oppveksten. Svært mange var redde for meg.

Marius Johansen kikker alvorlig ut av vinduet fra kontoret på Helsetunet på Jessheim.

– Å mobbe andre ga meg makt, og makten ble en flukt fra følelsen av ikke å være bra nok. Jeg bar på en skampersonlighet, en tanke og en følelse av at det var noe feil med hele meg. Jeg måtte ha kontrollen for ikke å vise hva slags dårlig menneske jeg trodde jeg var, forklarer Johansen.

Mobbet for å skjule skam

Bare ett og et halvt år gammel ble Marius satt i fosterhjem. I flere år bor han i et hjem han ikke føler seg som en del av.

Etter hvert blir Marius gutten som heller lim i håret på klassekameratene, tømmer melk i skolesekken til sidemannen, dytter hodet på medelever i do eller bruker fysisk vold i skolegården.

– Det å bestemme over andre ga meg en følelse av makt og kontroll. Brukte jeg ikke makt over andre, så var jeg et null. Samtidig hadde jeg et verdensbilde av at alle mennesker var onde og at verden var urettferdig, forklarer han.

Resultatet av den vanskelige adferden ble at han stadig møtte straffereaksjoner.

– Jeg forstår det i dag. Det var helt nødvendig med konsekvenser for å skåne ofrene. I dag ser jeg at det jeg trengte var et sted jeg kunne arbeide med tankemønstrene mine. I stedet ble tiltakene at jeg ikke fikk gå til bussen sammen med de andre, eller til butikken i storefri. Det styrket bare min oppfattelse av at voksne virkelig var slemme.

Jo vanskeligere adferden hans ble, jo flere fagpersoner ble satt inn i skolesammenheng.

– Jeg kan huske de nærmest kom i tog oppover skolegården. Støttelærere, BUP og PPT. Desto flere som kom, jo enda mer annerledes og «feil» følte jeg meg. Jeg kan ikke huske at en eneste av disse virkelig så meg, sier Marius.

Ruset som 11-åring

Marius blir 11 år og begynner å ruse seg på lynol og lightergass. Som 14- åring havner han på en lukket barnevernsinstitusjon. Her opplevde han for første gang å få tillit til en voksen.

– Jeg opplevde at denne ansatte faktisk likte meg. Samtidig tok han ikke alle mine symptomer personlig. Ville jeg ikke opp av senga om morgenen og lot som jeg sov, kunne han finne på å snu senga opp ned. Det var første gang jeg kunne leke med en voksen, smiler Marius.

Samme året havner han på en institusjon i Haugesund der han bor sammen med fem andre gutter. Sammen troner de det såkalte verstingmiljøet i byen.

– Hvordan mener du mobbing bør angripes i skolen i dag?

– Den som mobbes må få hjelp i første omgang. Mange har vært utsatt for rene overgrep, og trenger blant annet hjelp til å lære å sette grenser for seg selv. Mobberne skal ikke unnskyldes, men samtidig må de møtes med respekt. Det vil ikke hjelpe å fjerne en mobber fra et miljø. Det vil mest sannsynlig være nye ofre andre steder. Det er viktig at mobbere i dag gis profesjonell hjelp til å identifisere tankemønstrene sine. Pårørende bør også være en del av denne behandlingen, sier Marius.

Overdose ble vendepunkt

Som 24- åring topper det seg for Marius. Han ender opp på sykehus etter en overdose av kokain og anabole steroider.

– Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle slutte med rus da jeg ble 25, men denne hendelsen var nok på mange måter med på å snu livet mitt. Jeg kan huske at en sykepleier satte seg ned og spurte meg om hvorfor jeg levde som jeg gjorde. Det fikk meg nok til å tenke litt.

(Saken fortsetter hun bildet.)

VIL RYDDE OPP: –  Jeg forventer ikke å få tilgivelse, men vil de skal vite at jeg forsøker å bøte på skadene jeg har gjort. Å ta ansvar for det som har vært gjør at det blir lettere å gå videre i livet. Foto: Kay Stenhjemmet


Johansen valgte da å bli rusfri. Han gjorde jobben på egen hånd.

– Det er tøft å gå gjennom en slik prosess. Jeg brøt med miljøet jeg tilhørte og sto helt alene, sier han.

I dag er han etablert og bor på Kløfta. Erfaringene og oppveksten vil han bruke til noe nyttig.

– Jeg har utdannet meg til addiktolog i Sverige. Det betyr at jeg jobber med flere typer avhengighet. I tillegg er jeg sertifisert terapeut innenfor programmet «Kriminalitet som livsstil». Min mobbeadferd var på mange måter også en avhengighet. Makten jeg fikk skjulte alle negative tanker jeg hadde om meg selv.

Av klientene hans i dag er både pårørende av rusavhengige og rusavhengige, voldsofre og voldsutøvere.

– Det betyr mye for meg å kunne hjelpe folk som er på vei mot å mestre nye ting, og bryte med gamle mønstre, sier han.

Skriver bok

Johansen skriver også i disse dager også bok om oppveksten, som han håper kommer ut før 2016.

– I boka forteller jeg to parallelle historier. En historie ut fra alle rapportene og hjelperne som var rundt meg. Den andre historien handler om hvordan jeg egentlig hadde det. Målet mitt med boka er å vise det enorme gapet mellom min egen og støtteapparatets historie.

– Hvordan har du det med deg selv i dag?

– Jeg følger fortsatt et 12-trinnsprogram som ofte benyttes i rusbehandling. I dag har jeg en ro i meg selv jeg aldri før har hatt. Nå er jeg på trinn ni som handler om å ta et oppgjør. jeg har en lang liste, sier Johansen stille.

Han har allerede begynt å ringe. Folk han har stjålet fra- eller mobbet står blant annet på lista.

– Jeg forventer ikke å få tilgivelse, men vil de skal vite at jeg forsøker å bøte på skadene jeg har gjort. Å ta ansvar for det som har vært gjør at det blir lettere å gå videre i livet, sier Marius.

Les flere saker rb.no

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.