*Nettavisen* Nyheter.

Tommy Sørbø

Håndlykken

Knyttet mannshånd.

Illustrasjonsbilde. Foto: (Getty Images)

Facebook-venner utfordrer hverandre til å la være å onanere i november.

Det er VG som kommer med denne sensasjonelle nyheten, sammen med en advarsel fra en sexolog om at en slik avholdenhet ikke er sunt. Snarere tvert imot.

For oss som har drevet med den slags i noen år (jeg feiret mitt femtiårsjubileum i fjor), er det interessant å se hvordan synet på denne virksomheten har forandret seg opp gjennom årene.

Ekkelt, umoralsk og snuskete

På slutten av 1960-tallet var onani fremdeles en ekkel, umoralsk og snuskete geskjeft, og det å skrive om det i avisa ville ha vært nærmest utenkelig med mindre en var psykolog, lege, prest, helsedirektør Karl Evang eller Jens Bjørnebo.

Voksne snakket ikke om det, ikke med oss barn i hvert fall, og de få gangene det likevel skjedde, ble det så flaut at vi hadde mest lyst til å stikke av. Det virket det som de voksne også hadde. Derfor sa det seg selv: Voksne folk drev ikke med slikt, og hvis de noen gang hadde gjort det, hadde de for lengst vokst det av seg.

Les også: Johanne Nordeng Aasgaard ble onanert på TV. Nå blir hun hyllet

En uhelbredelig onanist i siste fase

Kanskje ikke så rart, for i deres barndom igjen var det direkte helsefarlig.

Vi hadde en legebok i bokhylla hjemme fra mellomkrigstida som viste hva som kunne skje dersom man ga etter for slike tilbøyeligheter. Under fotoet av en blek, ung mann med innfalne kinn, mørke ringer under øynene, fett hår, dårlige tenner og halve tunga hengende ut gjennom munnen, sto det noe sånn som dette var en uhelbredelig onanist i siste fase.

På slutten av 1800-tallet var onani livsfarlig. Det tappet den unge mannen (heldigvis drev ikke kvinner med slikt) for livskraft og energi. Han ble blodfattig, giddalaus og sjuskete. Han begynte å skofte jobben, ble uinteressert i alt det rundt seg som ikke på en eller annen måte kunne tjene hans sykelige lyst til selvtilfredsstillelse, og han kunne til slutt sykne hen og dø.

Ikke rart foreldre gjorde det de kunne for å unngå at barna deres fikk en slik skjebne.

Les også: Foreldre gjør ikke det du vet

Cornflakes mot den nye folkesykdommen

På slutten av 1800-tallet fantes det en uendelighet av hjelpemidler som skulle forhindre at unge mennesker fikk lyst til å tukle med seg selv - alt fra innretninger i metall med låser og pigger som så ut som torturinstrumenter, til diverse dietter og kurer.

Når lysten meldte seg kunne for eksempel en kald dusj hjelpe. Kosthold med masse fiber var også en effektiv medisin, for ikke å snakke om sunne interesser, mye solskinn og turer i skog og mark. Den tyske legen doktor Kneipp lagde en egen brødtype, kneippbrødet som skulle hjelpe mot onani, og John Harvey Kellogg påsto at hans nye produkt Cornflakes kunne hjelpe mot denne folkesykdommen.

I dag kan vi le av slikt, men jeg kan huske at det for femti år siden fremdeles fantes gutter som i fullt alvor diskuterte om det som kom ut når man onanerte, var hjernemasse.

Skamfølelse og nevroser

For halv annet år siden døde den amerikanske forfatteren Philipp Roth, som fikk sitt gjennombrudd med oppvekstromanen «Portnoys besværlige liv» fra 1968.

Her forteller han om en ung mann som ligger under for onaniens fristelser, og at han ved en anledning innelåst på do opplever å få sæden sin i øyet. Han er overbevist om at han kommer til å bli blind, og ser seg selv inn i en fremtid med førerhund. Men det som bekymrer han enda mer, er hvordan han skal forklare blindheten overfor foreldrene på en måte som gjør at de ikke forstår hva som faktisk har skjedd.

Etter dette sjokket bestemmer han seg for aldri mer å tukle med seg selv. Men det går naturligvis som det må gå. Etter noen timer er det på´n igjen, og denne gangen godt hjulpet av et stykke lever familien skal ha til middag som han har funnet i kjøleskapet.

Romanen er full av slike kostelige scener, men den handler først og fremst om hovedpersonens skamfølelse og nevroser, og om hvordan det å dekke over en slik forbudt virksomhet er med på å utvikle den fremtidige forfatterens fantasi og fortellerevne.

Les også: Rapperen T.I. sier han tar datteren med til gynekologen for å sjekke jomfruhinnen hennes

Det måtte snakkes om

Utover på 1970-tallet forandret synet på onani seg. Det ble ikke bare noe man kunne snakke om, men måtte snakke om. Uavlatelig, virket det som. I avisene, i medisinen, på skolen, i ungdomsbøker og i ungdomsprogrammer på TV.

Og like usunt og helseskadelig som det en gang hadde vært, ble det nå sunt og helsebringende.

Det ble knyttet til folkehelse, kroppshygiene, godt samliv, forebygging av kreft og depresjoner og fikk til slutt en så instrumentell karakter, at om Roths hovedperson hadde levd i dag, ville antagelig enhver pirrende følelse av overskridelse og det å gjøre noe forbudt vært borte.

Les også: Én av ti unge jenter får ikke orgasme: - Jentene krever ikke at partneren skal fortsette, og guttene vet ikke om hun har fått orgasme

Og hva betyr så det? At Portnoy av i dag ikke ville ha drevet med det? Naturligvis ikke.

Det bor en onanist i de fleste av oss uansett hva Facebook, VG eller sexologer måtte mene om virksomheten.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag