Av Frank Nervik, dyreverner og medvirker til filmen «Griseindustriens hemmeligheter»

Landbruksminister Olaug Bollestad er opprørt etter dokumentaren om svinenæringen. Nå har hun kalt inn næringen inn til et oppvaskmøte. Det hadde vært mer passende å kalle inn til oppvaskmøter med Storting og regjering nå som konsekvensene av en feilslått landbrukspolitikk lyser dem i ansiktet.

Eller feilslått og feilslått: den har gitt oss billigere svinekjøtt, og det er jo det som tross alt har vært målet.

Brutalitet satt i system

Undertegnede er den ene av to personer som filmet med skjult kamera i svinenæringen og bidro med avsløringene som fremkom i Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter». Sammenlignet med Norun Haugen, var jeg på færre gårder over en langt kortere tidsperiode. Det vi fikk se var likevel det samme:

Et ekstremt intensivt dyrehold der brutalitet er satt i system.

Bøndene jeg møtte var valgt ut og anbefalt av en produsentrådgiver ved et slakteri. Dette var erfarne bønder som var såpass stolte av produksjonen sin at de var villige til å ta imot en fremmed og lære bort sitt fag. De var hardtarbeidende og gjorde rent i bingene én til to ganger hver dag.

Vis meg gjerne de «gode» svinebøndene som på en god måte klarer å håndtere en 25 kilo tung smågris uten å dra den etter ører eller bein.

Med normale driftsanlegg og en produksjon som følger vanlige puljedriftssystemer, har jeg hele tiden vært overbevist om at jeg har fått se et realistisk bilde av norsk svineproduksjon. Nå får jeg høre av næringen og landbruksministeren at dette er useriøse produsenter som ikke er representative og ikke har noe å gjøre i norsk landbruk.

Jeg får det ikke til å stemme. Det er jo nettopp denne type bønder og produksjon som må til for å imøtekomme prispresset og effektiviseringen som politikerne har tvunget frem.

Staten har kontrollen

Til tross for årlige jordbruksforhandlinger: få kan bestride at staten har en dominerende kontroll på utviklingen av hovedlinjene i landbruket. Mens dagligvarekjedene fastsetter kjøttprisen til forbruker, er det staten som styrer prisutviklingen for svinebonden. Og det er vedtatte politiske målsettinger, ikke forbrukernes krav om billig kjøtt, som ligger til grunn for denne utviklingen.

Kiloprisen svinebonden får for kjøttet er i dag 24,5 kroner, omtrent to kroner mindre enn prisen var i 1990. I realpris tilsvarer dette en prisnedgang på cirka 50 prosent.

Slaktegrisene vokser mer enn én kilo om dagen

Resultatet av den politisk styrte prisnedgangen er at vi har fått en svinenæring som har tilpasset og effektivisert produksjonen, og som i dag er i verdenseliten i intensiv og effektiv svineproduksjon. Næringen skryter selv av at «ingen i verden kan måle seg med den norske slaktegrisens effektivitet». I Norge vokser nå slaktegrisen i snitt over én kilo per dag. «Best» i verden ifølge næringen selv.

Flere skader og lidelser

Purka, som produserte 17,9 smågriser per år i 1990, produserer nå over 27. Alvorlige skader og lidelser er svært utbredt. I 2017 fant Mattilsynet halesår på hele 9,1 prosent av alle slaktede griser. Tidligere undersøkelser har funnet skuldersår hos 21,9 prosent, og alvorlig grad av magesår hos 26 prosent, av purker sendt til slakt.

Dette skyldes ikke holdningsproblemer hos enkeltbønder. Dette er konsekvenser av en gjennomeffektivisert industriell svineproduksjon.

Mange og voldsomme tak

Selv de mange tilsynelatende umotiverte overgrepene som fremkommer i Brennpunkt-dokumentaren, har med få unntak en drifts-rasjonell forklaring. Vis meg gjerne de «gode» svinebøndene som på en god måte klarer å håndtere en 25 kilo tung smågris uten å dra den etter ører eller bein.

Vis meg de «seriøse» bøndene som effektivt, og uten bruk av vold, klarer å drive frem 250 kilo tunge purker når de fra tid til annen nekter å gå. Å knuse skallen på små griser som «bedøving» ved avliving, er ikke bare tidseffektivt, det er også i tråd med næringens anbefalinger.

Pint til melkeproduksjon

Ethvert tilfelle av alvorlige skuldersår, som eksempelet vist i filmen, skyldes at purka i dager eller uker har blitt pint til melkeproduksjon for å sikre grisungenes vekst. Og den verste slåssingen mellom dyr som vises er fremprovosert av bonden selv ved at han blander fremmede dyr for å skape stress og dermed synkronisert brunst - en nødvendighet i dagens løsdriftssystemer.

Mens bøndene vi har filmet snakker om sammenhengen mellom priser, dyrevelferd og hardhendte metoder, fokuserer landbruksministeren beleilig nok på holdninger og ukultur.

Landbruksministeren lever i en drømmeverden

I motsetning til bøndene som må forholde seg til økonomiske realiteter, lever landbruksministeren i en drømmeverden der stadig økte effektivitetskrav ikke skal påvirke dyrevelferden fordi bonden har et ansvar for å følge regelverket uavhengig av økonomi.

Slik frikjenner hun politikerne for ansvar og sparker i stedet nedover på bonden som har tilpasset produksjonen til politikernes effektivitetsjag.

Ufint mot bøndene - tragisk for grisene

Dette er ufint gjort mot bøndene, men det er tragisk for grisene. I stedet for at vi nå får en politisk debatt om hvilken type svineproduksjon vi ønsker i dette landet, ligger det an til intern opprydding i en næring som står ovenfor den umulige oppgaven i å finne opp tiltak som skal bedre dyrevelferden samtidig som pris- og effektivitetsutviklingen skal fortsette sin vante og hensynsløse gang.

Dette innlegget ble først publisert i Nationen. Nettavisen har fått tillatelse av skribenten til å bruke innlegget.