RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Hardbarket politiaction - igjen

Sist oppdatert:
”Dead to Rights” var en passe stor suksess da det dukket opp på Xbox tidligere i år. Nå er PS2-versjonen her, og hvordan har overføringen gått?

PS2-utgaven av det tidligere Xbox-ekslusive actionspillet ”Dead to Rights” er nesten en blåkopi av det vi opplevde på Xbox i starten av året. Grafikken ligger riktignok ikke helt på samme nivå, men det er stort sett den eneste ”forandringen”. Kontrollen er minst like god som tidligere, og underholdningsverdien høy. Siden utgavene ligner såpass på hverandre, tar vi oss friheten til å bruke anmeldelsen av Xbox-utgaven en gang til, om enn med en litt forandret konklusjon. Here goes:

I ”Dead to Rights” inntar man rollen som ekspolitimannen Jack Slate. Tidligere stjerneetterforsker, nå drapsmistenkt og på rømmen fra stort sett alt og alle. I hodet har Slate to tanker, den ene er å finne farens drapsmann og den andre å finne ut hvem som ga han skylden for drapet han ikke begikk. Alle indisier peker mot det absolutte toppsiktet i Grant City, korrupsjonen som florer har tatt rotta på det meste av demokratiet og rettssikkerheten. Når han skal ta på seg en såpass stor oppgave, er det greit at Jack tydeligvis har mottoet ”When the going gets tough, the tough gets going” tatovert inn i bakhodet.

For maken til dårlig odds skal man lete lenge etter. I løpet av spillets gang vil du blant annet slakte ned store deler av Triaden, den russiske mafiaen, politiets spesialstyrke med mer. Da er det flaks at du både har muligheten til å slå på slow-motion (slik at det å ta en hel haug fiender på en gang går som en lek) og er den mest våpenkyndige fyren på denne siden av ekvator. Og hvis all ammunisjonen er borte, kan man jo alltids gå løs på motstanderne med bare nevene. I tillegg til alt dette har Jack muligheten til å både ta motstanderne som gisler (og dermed bruke dem som levende skjold) og avvæpne dem ved hjelp av noen enkle tastetrykk. Anorld og Sylvester, dere har møtt deres overmann. Bikkja til Jack, Shadow, trår også til hvis det trengs.

Selv om du sikker har skjønt hva slags type spill det dreier seg om, så tar jeg det en gang på ordentlig. Dette er et 3d-actionspill i beste ”Max Payne”-ånd spredd utover 15 forskjellige kapitler, eller baner om du vil. Miljøene er varierte og inkludere alt fra nattklubber til havnelagre. Fiendene er også en variert sammensetning som blant annet består av klovner med maskingevær, kinesiske gangstere og helikoptre. Hvis det er en ting dette spillet ikke er, så er det ensformig. Selv om det stort sett går ut på det samme, så gjør det konstante miljøskiftet at man ikke går lei. Men hvis dette skjer har utviklerne tenkt på deg og, for minispill av ulik sort dukker opp veldig ofte. Blant annet skal man forstyrre vakter ved å ta kontroll over en stripper i beste rytmespillstil og desarmere bomber ved å guide en liten kule gjennom dem.

”Dead to Rights” er som du sikkert har forstått et veldig morsomt spill, men morsomt er ikke alltid det samme som bra. For det første er spillet uoriginalt, vi har sett det meste før. Tittelen blir ikke kjedelig på grunn av dette, men spill som ikke tilbyr noe nytt kan aldri nå helt opp til toppen. Teknisk er heller ikke spillet blant de beste. Grafikken er ikke på det nivået vi forventer av maskinene og musikken ligger rundt det jevne. Lydeffektene og stemmen til Jack trekker opp. Som seg hør og bør har han flere tørre kommentarer enn Steven Segal har ansiktsuttrykk (vent litt, den var kanskje ikke så veldig god¿). Det tredje som trekker karakteren ned er holdbarheten. Riktignok kan ”Dead to Rights” være ganske utfordrende innimellom, men det hindrer likevel ikke det faktum at du neppe kommer til å bruke mer enn noen kvelder på å klare det.

Kontrollen er vel det eneste jeg ikke har beskrevet til nå, og jeg kan bare si at den er veldig god. Det tar ikke lang tid før man kommer inn i den og styringen fungere som oftest greit. De eneste stedene hvor dette ikke er sant, er på de nivåene hvor man inntar en førstepersonssynsvinkel. Her er den litt for unøyaktig, men siden dette bare skjer et par-tre steder under spillets gang er det ingen store greie.

”Dead to Rights” er et morsomt og underholdende spill som dessverre ikke tilbyr noe nytt. Teknisk er det heller ikke oppe på det nivået vi forventer av Xbox eller Playstation 2, samtidig som holdbarhetstiden er litt lav. Men fordi spillet er såpass artig, klatrer karakteren helt opp til en sterk firer. Sitter du allerede på Xbox-utgaven, er det ingen vits å investere i den andre. Har du derimot ikke gjort dette, og ei heller eier en Xbox, bør du investere i PS2-versjonen hvis du er ute etter litt gladaction med en masse tørre kommentarer.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere