Mahmoud Farahmand

Harme i stedet for selvkritikk

Forsøket på å beskrive mulig samrøre mellom presse og politikk, her representert ved Hadia Tajik og tidligere DN-journalist Kristian Skard burde vekke selvkritikk. 

Forsøket på å beskrive mulig samrøre mellom presse og politikk, her representert ved Hadia Tajik og tidligere DN-journalist Kristian Skard burde vekke selvkritikk.  Foto: Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix / @kristianskard, Twitter

Jon Hustads artikkel om relasjoner mellom journalister og politikere har vakt harme i enkelte kretser der selvkritikk burde ha vært reaksjonen.

Journalisten Jon Hustad blir kritisert for å ha skrevet om forholdet mellom journalister i VG og DN og sentrale aktører Arbeiderpartiet, altså Jette Christensen og Hadia Tajik i Arbeiderpartiet, og #metoo-saken som rullet og gikk i 2017. Saken inneholder noen mindre presise partier.

Blant annet Nettavisen publiserte saken, og måtte korrigere noen av påstandene. Hustad har selv vedgått disse upresise partiene.

Vi har flere ganger sett at mediene i Norge løper i flokk når de aller helst skulle ha utvist kritisk journalistisk sans. Det finnes flere heller uheldige eksempler på dette.

Schjenken-saken er en av de mest kjente eksemplene i denne sammenhengen. Få eller ingen journalister ville gå motstrøms for å finne andre vinklinger, og Schjenken ble drevet til randen av selvmord. Få, om noen, i pressen var villig til å ta et kritisk blikk, gå litt motstrøms. De fleste nikket anerkjennende i det Schjenken ble drevet fra skanse til skanse.

Men først litt om bakgrunnen til Hustads-artikkel.

Det er #metoo-året 2017. Flere politiske partier måtte ta et tak og rydde skjeletter er ut av skapene. Mange av hendelsene dreide seg om Trond Giske, en av to daværende nestledere i Arbeiderpartiet. Den andre nestlederen i var hans partikollega HAdia Tajik.

Da saken pågikk på sitt verste, kunne man nesten påstå at huset til Giske var under beleiring av pressen.

Man kan mene at det var riktig av pressen å forfølge saken, dette er jeg fullstendig enig i. Samtidig er de bakenforliggende mekanismene og mulige motivasjoner som påpekes av Jon Hustad i hans artikkel interessante og betimelig.

DN var en av de store pådriverne i denne saken. Vinteren 2017 var #metoo-kampanjen på sitt høydepunkt i Norge. DN jobbet iherdig med saken. I Skup-rapporten skriver DN følgende:

"Med dette som bakgrunn skjønte vi at vi måtte lete etter nye og jobbe mer med historier vi allerede hadde, der historien på en eller måte var varslet inn til partiet lokalt eller sentralt, eller et departement. Altså en historie som hadde endt opp i en formell eller uformell prosess. Da ville det være flere kilder som visste noe. Kunne vi finne det, selv om de enkeltvis ikke var så alvorlige, mente vi det ville være den beste løsningen for å publisere. Og vi hadde klare indisier på at en publisering ville føre til nye tips eller «modning» av historier vi allerede kjente til. Vi hadde også indikasjoner på at flere kvinner vurderte å varsle Arbeiderpartiet hvis det viste seg at de ikke var alene."

DN var altså interessert i å få fatt i flere kilder, og publiserte saker for å få mer momentum i arbeidet. Det er et viktig hovedpoeng at DN var aktivt ute for å søke kilder til sin sak, en sak de selv sier de ikke hadde stort mye på. De hadde en hovedkilde. Hvem denne kilden er vites ikke.

I et intervju 11. desember 2017 sier Hadia Tajik følgende til DNs journalist Kristian Skard:

«Kommer det historier til overflaten om at noen i konkrete situasjoner har brutt tilliten eller opptrådt uetisk, må det selvsagt meldes fra om og tas tak i, ikke minst om samme person ber om partiets tillit og tilgang til mer makt, sier hun.»

Høsten 2018 ble det kjent at overnevnte Kristian Skard og Hadia Tajik hadde sommeren 2018 innledet et forhold. Etter deres egen utsagn hadde de ikke et forhold da saken pågikk. Det er liten grunn til å betvile dette utsagnet.

Vi er mennesker som lar oss påvirke og lede av våre følelser. Det er intet feil med dette. Samtidig er dette svært uheldig dersom journalsiter lar seg styre av følelser . Det vil reflektere negativt på pressens uavhengighet , og kan bidrar til å spre tvil om motivene og troverdigheten til de involverte.

Det som påpekes av Hustad i hans artikkel er av stor interesse, og viser hvordan tette bånd mellom politikere og pressen kan bidra til å svekke borgernes tillit til begge grupper. Ikke minst er dette interessant fordi disse tette båndene også kan bidra til at man lar seg påvirke i en mulig kamp om makt og posisjoner.

Om noe, bør slikt bekymre journalister som lever av å være upartiske.

Det som nå skjer er at en hel rekke journalister, som er omgangsvenner, løper til hverandres forsvar for å dekke over det som er et faktisk forklaringsproblem. Lot man seg i for stor grad styre av følelser, eller var det fornuften som seiret?

Personlig håper jeg på at vi har journalister som i stor grad lar seg styre av fornuft. Og om noen er i tvil, så er dette ikke noe forsvar av Giske, men en regelrett bekymring for journalister som ikke klarer å se de faktiske utfordringene som påpekes av Hustad, men heller velger å gå skyttergravene.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag