Gå til sidens hovedinnhold

Hijab og kvinnekamp

I vesten kan man kle seg som man vil. Hvorfor i all verden må vestlige feminister feire hijab som kvinners eget valg - et plagg islamister tvinger på mange millioner kvinner verden over.

I 1979, en måned etter at Ayatollah Khomeini igjen satte sin fot på iransk jord, erklærte han at kvinner måtte begynne å dekke seg til.

Han fastslo at de ikke kunne gå «nakne» på jobb - noe som betydde at de måtte ikke kle seg på vestlig vis. Dette var uforenlig med Sharia.

Paradigmeskifte og omveltning

Dette markerte et paradigmeskifte i islamiseringen av Iran, og en omveltning for kvinner som med dette mistet sin frihet. Under sjah-tiden kunne iranske kvinner kle seg slik de selv ønsket. Noen dekket seg til - andre lot være.

Den 8. mars 1979 tok tusenvis av iranske kvinner til gatene for å demonstrere mot de nye islamittiske påbudene. Iranske sykepleiere og kvinner som jobbet i offentlige sektor var blant de som særlig stilte opp under demonstrasjonene. De ble møtt av sinte, islamistiske mot-demonstranter.

Stemningen var post-revolusjonær, amper og kaotisk. En god del av islamistene var bevæpnet med AK47-gevær. Deres budskap til kvinnene var klar:

Enten tar du på deg hodeplagg, eller så får du bank! Kvinners hår og hud opphisset menn, hevdet de, og derfor måtte det, i overensstemmelse med Sharia, forbys.

Les også: Sahar, den iranske jenta som var villig til å dø for fotball

Tildekningen dreide seg ikke bare om et tøystykke på hodet. Gradvis kom det ytterligere krav. Kvinner måtte kle seg i lange kåper som dekket kroppen, bukser som dekket beina - og til og med tykke strømpebukser som dekket anklene. Gradvis mistet kvinnene andre rettigheter også.

Fra et lite tøystykke til en hel uniform

Etter et par år med tvang og bevæpnet moralpoliti, hadde et lite tøystykke blitt til en hel uniform. Til og med neglelakk og sminke ble forbudt. Det gikk cirka fem år til den islamske staten innførte en lov som straffet kvinner som ikke dekket seg til etter disse reglene.

Loven åpnet for at kvinner kunne straffes fra 10 dager til to års fengsel - eller få 74 piskeslag. Loven ble stadfestet for å forhindre spredning av «umoral» og «prostitusjon».

Slik ble Iran det første landet i verden som lovfestet obligatorisk bruk av hijab i det offentlige rom.

«Rebelske» kvinner

41 år har gått siden revolusjonen, og kvinner i Iran har kjempet hver eneste dag mot obligatorisk hijab på offentlige steder. De har protestert gjennom å trekke hijabene ut og vise luggen, ved å gjøre kåpene trange og buksene kortere, skjerfene mer fargerike og til og med gjennom sminke.

Les også: «Rebelske» kvinner i Iran løsner på hijab-snippen og tyr til sminke

De har kjempet mot arrestasjoner og bøter, mot å bli banket opp, mot å bli svartlistet.

Straffes for «dårlig hijab»

Bilene deres har blitt konfiskert på grunn av «dårlig hijab». En del har også blitt utsatt for syreangrep. Verden har sett denne tvangen og disse overgrepene, men har forholdt seg taust, aller mest fordi hijab er et følsomt tema og et ganske sentralt element i den muslimske verden.

Les også: Islamisten Khomeini

Til tross for den modige og stillferdige kampen som iranske kvinner har ført, blir de fremdeles tvunget til å kle på seg en uniform når de går ut av døra. Uniformen er blitt en slags obligatorisk selvfølgelighet, selv om dette er det tydeligste symbolet på kjønns-apartheid i Iran.

Unge jenter lærer allerede i barnehagen å gå med hijab. Når de får dette inn fra barnsbein av, så internaliseres og normaliseres det hele - og ergo blir det vanskeligere å gjøre et kollektivt oppgjør senere. Man hører hele tiden at dette er loven til landet man lever i.

Her kan du lese flere innlegg av Mina Bai.

Mye mer enn bare et hodeplagg

Samtidig må man erkjenne at problemet ikke bare er hijab-loven, men måten de konservative ser på kvinnekroppen. Det er blitt merkelig å se en kvinne i «normale klær», uten islamsk uniformering, på gata i Iran nå. Det er en trist utvikling.

Mange iranske kvinner er kjempelei av å måtte bruke hijab i offentlighet. Millioner av kvinner og jenter går uten hijab hjemme, men dekker seg til ute av frykt for trakassering og arrest.

To ansikter

Det gjør noe med din psyke, man lærer å ha to ansikter. Jenter vokser opp med en ødeleggende frykt for å vise hud og hår. En del Iranske kvinner har i det siste begynt å droppe hijaben ute på gata. Men disse modige kvinnene betaler en tung pris for kampen.

Unge jenter på 20 eller 24 år sitter nå i fengsel - dømt til straffer på over 20 år.

Hijabens historie i Iran er mørk. Det er mannssjåvinistiske tolkninger fra geistlige med mål om å ta kontroll over kvinners kropp. Det har blitt skapt historier om at kvinner uten hijab er dårlige. Historier om nedverdigelse og kontroll, om hvem som er ærbare og hvem som ikke er det.

Les også: Mennesker må alltid gå foran religion

Delte meninger

I Islam er hijab kontroversielt. Noen miljøer mener det ikke finnes påbud om hijab i religionen, mens andre geistlige er uenige og har gjort hijab til en forutsetning til troen.

Men monopoliseringen av mannlige geistliges tolkninger av hijab er et grunnleggende problem. Ikke bare i Iran, men også i andre muslimske land uten hijablov, er hijab ofte forbundet med kontroll fra menn.

De kvinnene som er så modige at de tør å ta av seg hijaben, blir stigmatiserte og blir skremt med at de skal bli hengt etter håret i helvete for å stå opp mot religionen.

I vesten blir hijab løftet fram av vestlige feminister som kvinners eget valg. Jeg skjønner at vestlige feminister setter anti-rasisme foran feminisme, men for mange av oss med bakgrunn fra Midtøsten er kvinnerettigheter viktigere.

Les også: Mange har lullet seg inn i en dyp søvn om at alt var så meget bedre under sjahen

Friheten til å kle seg som man vil

Det er viktig at her i vesten har man frihet til å kle seg som man vil. Men hvorfor i all verden må man feire et slikt valg. Til syvende og sist bør man spørre seg hvorfor skal man hylle valg av en uniform som islamister andre steder på kloden påtvinger kvinner med køller, fengsel og bøter. En uniform som patriarkatet hyller.

Er ikke feminister i vesten på bærtur med feiring av for eksempel «verdens hijab-dag»?

Kritikken bør også rettes mot hijab-kledde muslimske kvinner, en majoritet i den muslimske verden, som ikke vil vise solidaritet og støtte til kvinner som ikke vil ha denne uniformen. Presset er stort.

Jeg håper at vi en dag skal se iranske kvinner kle seg slik de selv ønsker, enten de vil gå tildekket eller ikke.

Fram til den dagen kommer, skal kampen for frihet feires og fortsettes. Det er derfor vi har en dag som kvinnedagen.

Kommentarer til denne saken