Gå til sidens hovedinnhold

Hører Europa gråten fra Moria?

Et gråtende barn løper fortvilet rundt i leiren Moria på den greske øya Lesvos. Alene. Rundt ham ser vi søppel, stein, grus og falleferdige sommertelt. Snart kommer vinteren.

Av Guri Waalen Borch, master i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø

Nettavisen har tillatelse til å bruke bildene tatt av fotograf Knut Bry.

Leiren er overfylt.

Dette skrev jeg i Dagbladet 5. desember 2017. I januar 2020 er situasjonen den samme.

Forresten, den er verre.

Nå bor det rundt 20.000 mennesker innenfor og utenfor piggtrådgjerdene, flerfoldige mange ganger så mange som leiren er ment for. Leiren er full av søppel, det er elendige sanitære forhold. Noen av menneskene som bodde der da, bor der fortsatt.

Hva gjør det med et menneske? Hva gjør det med et barn?

Les også: Når ble barn så lite verdt?

Lever under verre forhold enn dyr

«Hadde de som oppholdt seg i Moria-leiren vært dyr, hadde Mattilsynet stengt leiren med umiddelbar virkning», uttalte frivillig Ane Kandal i Ukeslutt på NRK P2 11. januar.

Når vi nå tar oss den nødvendige tiden til å minnes Holocaust, er det viktig å samtidig se på oss selv. Hensikten med å lære av historien er vel å kunne overføre lærdommen til det som skjer her og nå?

Jeg husker jeg var sjokkert da jeg så de første bildene fra Moria. Jeg tenkte at dette vil Europa gjøre noe med, dette kan ikke de europeiske landene akseptere. At barn lever i telt, uten skolegang, uten helsehjelp, ordentlig mat og sanitære forhold - tett i tett med traumatiserte og deprimerte mennesker uten håp - noe som fører til slåsskamper, uro og slagsmål over nødvendigheter som klær og sko.

Jeg kan legge til knivstikkinger, dødsfall, selvmord, branner, oversvømmelser, stank, kloakk, gråt, fortvilte hyl.

Nå skriver SV-politiker Karin Andersen på Facebook at to mindreårige gutter har blitt knivstukket. Ingen positiv endring skjer; ingenting har skjedd på flere år. Fotograf Knut Bry har dokumentert forholdene der flere ganger, senest i Aftenposten. For tre år siden samarbeidet han og jeg om en artikkel i Radikal Portal.

Les også: Norskeid skip reddet over 90 mennesker i Middelhavet

Leger uten grenser, Dråpen i havet, mange frivillige, melder om grusomme forhold, men ingenting skjer. Knut Bry sendte meg en video fra Moria for ganske nøyaktig ett år siden. Jeg svarte at jeg ville prøve å skrive noe. Først nå gjør jeg det. Jeg har rett og slett ikke funnet ordene. Jeg har brukt opp superlativene, hvilke ord gjør egentlig inntrykk? Det føles som å skrike og rope så høyt man kan uten at noen hører. Hva er vitsen?

Kan vi snu oss bort og samtidig gå fri?

Det spørsmålet har sitt eget svar. Kan vi egentlig snu oss bort? Likevel, politikerne i Europa bare ser på hverandre. Når ingen andre lands myndigheter gjør noe, går de da selv fri?

I Norge har vi rekordlavt antall asylankomster, vi kan ta vår del. Det er det ingen tvil om. Vi kan redde barn fra å bli varig skadd. Vi kan redde dem fra livsvarige tårer og lidelser. Vi kan gi dem skolegang, lek, håp - et verdig liv.

Les også: - Vi vil alltid prioritere pasienten

Psykolog Katrin Glatz Brubakk har vært i Moria mange ganger. I en video for Leger uten grenser fortalte hun i fjor om ei ni år gammel jente som hadde flyktet til Europa sammen med familien sin fordi hun hadde blitt rammet av et selvmordsangrep i Afghanistan.

Etter en slåsskamp i Moria, ble hun så redd at hun sluttet å snakke, sluttet å åpne øynene. Hun har trukket seg gradvis unna en verden som er altfor skummel for henne. Hun lager ikke lyder, reagerer ikke når noen snakker til henne eller tar på henne, og har sluttet å spise.

Trude Jacobsen fra Dråpen i havet skrev på Facebook 6. januar i år:

«Ser du det lille gule hodet som stikker opp bak søppelhaugen? I leiren i dag har vi sett mange små barn som varmer seg på bål laget av søppel og kvister fra oliventrærne. Det er bitende kaldt, og det blåser. En elv full av avføring renner ut av leiren og stanken er intens».

Les også: UDI innvilget mer enn 13.000 norske statsborgerskap i fjor

Hvor lenge skal det fortsette?

Hvor mange flere barn skal vi høre om? Hoder som stikker opp fra søppelhauger? Munner som slutter å snakke, slutter å ta til seg føde? Som begynner å utagere på grunn av indre smerte, i stedet for å leke, slik barn skal? Historiene er mange, og de fortelles. Likevel ser Europas politiske overhoder bort.

1. februar klokken 12.00 er det markeringer, i Oslo på Eidsvolls plass. Da kan vi si fra til våre egne.

Når vi nå tar oss den nødvendige tiden til å minnes Holocaust, er det viktig å samtidig se på oss selv.

Reklame

NÅ: Milrab har oppdatert salget med sportsklokker og Oakley