*Nettavisen* Nyheter.

Erik Stephansen

Hva om Ap-katastrofen slett ikke er Jonas Gahr Støres feil?

Senterpartiet er i ferd med å knuse Arbeiderpartiet på meningsmålingene. Og igjen vil diskusjonen blusse opp - om hva i all verden som er galt med Jonas Gahr Støre og resten av Ap-ledelsen.

Men hva om det ikke er noens «feil»:

Hva om en annen leder ikke kunne ha gjort så mye fra eller til?

Hva om det tradisjonelle sosialdemokratiets storhetstid rett og slett er i ferd med å gå ut på dato?

Spiegel Online gjorde i 2017 en undesøkelse om utviklingen for sosialdemokratiske og sosialistiske partier i 17 europeiske land fra 2000 til 2017.

Gjennomgangen, som ble publisert i EU Observer, viser at i 15 av 17 land hadde sosialdemokratiske og sosialistiske partier opplevd tilbakegang, i noen tilfeller en drastisk tilbakegang, siden 2000.

Verst var situasjonen i Hellas, der tradisjonsrike Pasok raste fra 43,8 i 2000 til 6,3 i 2017.

Men også i Tyskland var det dramatisk. Her er sosialdemokratiske SPD nesten halvert - fra en oppslutning på 38,5 prosent med Gerhard Schröder i 1998 - til 20,5 prosent ved valget i 2017.

Eller Italia, fra 43,2 til 25,4. Eller Spania, fra 34,7 til 22,7.

For ikke å snakke om Frankrike, som gikk fra 23,8 på 2000-tallet til 7,4 i 2017. Eller søsterpartiet i Sverige, som falt fra 39,9 ved riksdagsvalget i 2002 til 28,4 i 2018.

I dette selskapet klarer Jonas Gahr Støre og det norske Arbeiderpartiet seg slett ikke seg så verst.

Riktig nok fikk Arbeiderpartiet hele 35,4 prosent ved stortingsvalget så sent som i 2009. Men bruker vi kommunevalget, og samme tidsspenn som Spiegel , falt partiet «bare» fra 28,6 prosent i 1999 til 24,8 i 2019.

Så er det selvsagt en fattig trøst for et parti på nedtur at søstrene og brødrene i Europa har det enda verre.

Særlig når partiet på siste måling er helt nede på 21,7 - og er like ved å gjennom isen ved det magiske 20-tallet.

Men hva er det egentlig som har skjedd?

Her vil nok samfunnsvitere og valgforskere være uenige om mye. Men noen hovedtrekk er de trolig enige om:

Klikk på bildet for å forstørre. Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng og Hadia Tajik.

Ap-leder Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng og Hadia Tajik under landsmøtet til Arbeiderpartiet i Folkets Hus. Foto: (Terje Pedersen)

For det første: Vi har snart ikke tradisjonelle arbeidere igjen i Vest-Europa. Store deler av industrien er flagget ut og outsourcet til lavkostland i Asia - samtidig som busslaster med håndverkere importeres fra øst.

For det andre: Mange av arbeidsplassene som er igjen, er automatisert. Den ufaglærte arbeideren jobber ikke lenger på hermetikkfabrikk, men sitter i kassa på Rema - som hun snart også forsvinner fra.

For det tredje: Vi har de siste 50 årene vært vitne til verdenshistoriens største klassereise, der arbeiderklassen har utdannet sine egne sønner og døtre på universiteter og høyskoler og sendt dem avgårde til helt andre partier.

Dette er bare tre årsaker til at den norske partioppslutningen i dag ser helt annerledes ut enn for 20-30 år siden. Det finnes selvsagt mange flere.

Herværende Gunnar Stavrum var en av de første som for to måneder siden spådde at med den farten Trygve Slagsvold Vedum holder nå, er det like før han kan bli statsminister.

I dag har Senterpartiet allerede gått forbi Høyre på en meningsmåling, og plutselig kan de være størst.

Det vil i så fall være en utålelig milepæl for «Ørnen blant partier», som ble Norges største allerede i 1927 - en posisjon det har holdt i nesten 100 år.

Men hva ser de egentlig gjennom kikkerten sin i tårnet når de skal undersøke hvor de tradisjonelle velgerne har gått?

Tja, for å overdrive bare ørlite grann:

Akademikerne og lærerne i den urbane middelklassen, mange av dem arbeiderklassens egne barn, synes i dag at SV eller MDG er langt mer spennende som sosialdemokratiske alternativer. For dem er Ap bare gammeldags.

Rørleggerne og snekkerne og elektrikerne er ikke arbeidere lenger. De har organisert seg i egne firmaer og enkeltmannsforetak, tjener massevis av penger - og stemmer heller Fremskrittspartiet.

Mens de få som er igjen i den tradisjonelle fagbevegelsen, medlemmene i LO, stemmer heller Rødt og vil melde seg ut av EØS.

Og ute i distriktene?

Der er folk drittlei av nærpolitireformer og kommunereformer og sykehusnedleggelser og DAB-fadeser - så der gjør Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum snart rent bord.

Klikk på bildet for å forstørre. GRØNN BALLONG: Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum fortsetter å stige.

Ute i distriktene gjør Trygve Slagsvold Vedum rent bord. Foto: Senterpartiet (Flickr)

Så hva skal Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet gjøre da?

Tja, den som visste det. Det er det som tusenkronersspørsmålet, som de sa i riktig gamle dager.

Kanskje må Arbeiderpartiet bare venne seg til en ny hverdag som nisjeparti på rundt 10-15 prosent. Mens andre partier (forhåpentligvis) klarer å overta som ansvarlige styringspartier.

Kanskje kan det gå enda verre. Husk - partier har gått nedenom og hjem tidligere:

Venstre var først og størst i mange år. I dag kan halve Venstre snart på få plass i Trine Skei Grandes lomme.

Noe liknende kan sikkert skje igjen, om ikke Arbeiderpartiet - med eller uten Jonas Gahr Støre som leder - klarer å knekke koden og komme tilbake med friske alternativer.

Skal partiet komme ut av den dødelige spiralen, må det bli attraktivt for de nye sentrumsvelgerne, både de som vil verne miljøet og de som vil verne arbeidsplassene.

Ikke så lett med andre ord, og jeg tror ikke Jonas Gahr Støre er den rette til å bringe partiet tilbake. Til det virker utfordringene for store, løsningene for vinglete og ledelsen for rådville.

Men det er urettferdig å skyte bare på dem.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.