Gå til sidens hovedinnhold

Hvor mange lik er ok, Ørjasæter?

Er vi blitt så egoistiske at vi ikke aksepterer den virus som ikke rammer oss selv?

Av Pål T. Jørgensen, TV 2-reporter.

Dette er et debattinnlegg. Det er skribentens meninger som kommer til uttrykk.

Vi lever i tunge tider. Mange mennesker er «innesperret» i leiligheter. Mange har mistet jobben, andre har sterkt reduserte inntekter. De fleste av oss kan ikke gå på jobb, kan ikke møte venner på kafeer, restauranter eller barer. Vi kan ikke gå på kino, teater eller konserter.

Livet er snudd opp ned – tilværelsen er mørk. Enkelte syntes det nå får være nok. De siste dagene har en kvartett - i smittevern fullstendig ukvalifiserte synsere - skreket på trykk at nå må samfunnet åpne igjen, de orker ikke mer. Sist ut er det intellektuelle fyrtårnet Elin Ørjasæter.

Les også Elin Ørjasæters kommentar: Kino, konserter og teatre sprer ikke smitte - men stenges likevel

I sin visdom har hun funnet ut at regjeringen har stengt ned samfunnet utelukkende «for å vise handlekraft». Teatrene, operaen, konsertlokalene osv er stengt for at regjeringen skal vise at de gjør noe, de handler.

Det samme behovet for «show off» (Ørjasæters utrykk) har tydeligvis også en lang rekke andre europeiske regjeringer. Godt over 1,3 millioner mennesker i verden er døde av Covid 19.

Her i landet har pandemien krevet 300 menneskeliv. Den andre bølgen har truffet Europa og USA hardt. Smittetallene bare stiger. Land etter land stenger ned og tar i bruk drastiske inngrep i et forsøk på å begrense smitten, og blant annet forhindre sammenbrudd i landets helsevesen.

Her kan du lese Elin Ørjasæters kommentar: Kino, konserter og teatre sprer ikke smitte - men stenges likevel

ALLTID OPPDATERT: Siste nytt om koronapandemien i Nettavisens nyhetsstudio

Derfor innføres stadig strengere restriksjoner. Som for eksempel i Østerrike. «Ikke møt noen», sier statsminister Sebastian Kurz. «En sosial kontakt er en for mye». Selv svenskene går nå fra anbefalinger til forbud.

«Det kommer til å bli verre,» sier statsminister Stefan Løfven. «Gjør din plikt og ta ditt ansvar for å stanse smittespredningen». Men det er vel bare «for å vise handlekraft»

Det er mye vi ikke vet om Covid 19, men dette VET vi:

Koronaen er uhyre smittsom, og den er dødelig. Folk dør, ofte alene under dramatiske omstendighet. Mange tilkoblet pustemaskiner mens de gisper etter luft til lungene. En ensom og ofte smertefull død, ifølge legene.

Koronaen gjør mange mennesker - også unge - alvorlig syke. Mange som kjemper seg igjennom sykdommen, er fullstendig utmattet. Noen må lære å gå igjen.

Dette sa FHI-direktør Camilla Stoltenberg nylig om koronavaksinen:


Andre må lære å snakke, og å få hodet på plass. Mange som klarer seg uten respirator forteller at dette er det verste de har opplevet. At kroppen er blytung, pusten er borte - og selv når de er erklært «friske» har de store problemer med å få kreftene tilbake.

En ny undersøkelse - nylig publisert i The Lancet Psychiatry journal - viser at 20 prosent av korona-pasientene senere utvikler mentale sykdommer. 90 dager etter diagnosen får de angst, depresjon og lider av søvnløshet.

Les også: Frykter en tvilling-pandemi i Norge: – Det vil være ugreit, sier FHI-forsker (+)

Med dette bakteppet; er det for mye forlangt av oss at vi alle skal delta fullt og helt i dugnaden? At vi skal gjøre alt vi kan for å stanse smitten? At vi skal holde avstand, bruke munnbind, vaske hender og kutte ned på den sosiale aktiviteten?

Hvor mange døde, hvor mange alvorlig syke, hvor mange psykiske lidelser er akseptabelt for at vi friske skal kunne spille fotball, gå på konsert, teater eller kino? Er vi blitt så egoistiske at vi ikke aksepterer den virus som ikke rammer oss selv? Eller skal vi stille opp på dugnaden og vise solidaritet?

Her kan du lese Elin Ørjasæters kommentar: Kino, konserter og teatre sprer ikke smitte - men stenges likevel

Reklame

Black Week: De beste kuppene du gjør på Fjellsport-salget