Hvor sprø kan man være på scenen?

Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

Og, jeg klarer ikke la være å tenke på Eli Hagen.

12.07.12 10:15

Björk
Orange
Roskilde

Dersom man tar en gladfull Eli Hagen som slår seg løs på nachspiel, og slenger med en god dose særhet ala Yoko Ono, så har du et cirkabilde på hvordan det arter seg når Björk står på scenen. Eller hoppedanser og skyggebokser.

Etter noe som virker som en evighetspause, er den lille, snåle islendingen tilbake – med ny skive, turné - og søndag kveld avsluttet hun altså årets Roskildefestival. Det gjorde hun med gedigent oransj hår, en skinnende, ormetentakkelprydet kjole og med et knippe låter stort sett hentet fra Biophilia, hennes åttende album.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Guro Holmene

Starten var noe døll og usikker, det tok seg opp etter en halvtime og ble avsluttet med fyrverkeri og allsang. For menigheten var det en våt drøm, for andre ble det vel langdrygd – enkelte av låtene virket å vare en liten livstid i sin ensformige repetisjon. Noe som ble understreket av bakgrunnsbildene, som viste utviklingen av livets former.

Denne spesiellheten gjør at hun til tider dog blir rett og slett uinteressant og ensformig.

Björk har to styrker – personligheten og stemmen. Hun er rar, men man klarer ikke la være å smile med, når hun viser sitt skøyeraktig fornøyde fjes. Og vokalprakten kan ingen ta fra henne – 20 år etter har den knapt forandret seg, og det er til tider ren nytelse å høre hva hun klarer å presse ut av strupen. Godt hjulpet av sitt islandske jentekor, klang det til tider perfekt ut over Orange-sletta.

For det er ikke bare låtmessig dama er sær – nydelige Isobel og rare Virus - hun har heller ikke med seg et ordinært band. I tillegg til det dansende koret, hadde hun med to mannfolk – en på perkusjon og en på pc.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Guro Holmene

For stikkord for Björks musikk er organisk og elektronisk. Levende sang og trommer, paret med metallisk hardhet. Det er vakre harmonier, skjærende sampler og overjordiske takter. Sette henne i bås er nesten umulig, hun spriker i alle retninger musikalsk, samtidig som særegenheten er krystallklar.

Bortsett fra når hun prøver ting hun ikke kan. Eller i hvert fall ikke burde.

Som når musikken mot slutten virkelig river publikum (som i stor grad sto stille og overvar seansen av nysgjerrighet) med, og skaper små eksplosjoner av dans blant forsamlingen. Det er Björk nærmest elektronisk, techno, og akkurat der kunne hun like gjerne gått av scenen og overlatt det hele til de andre. Da blir hun bare en liten tassende bestemor-skikkelse, som virker å krampaktig følge med på hva som er kult. Gøy for de som vil danse, skuffende for de som ville ha Björk.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Guro Holmene

Det var varitert, - både i intensitet, sjanger - og kvalitet. Det ble nemlig aldri fest, det tok aldri av. Hun kunne like gjerne satt publikum i Oslo Konserthus, eller brukt deler av musikken som bakgrunn for en folkehøyskoleavslutning. Spesielt til tider, men oftere innadvendt og stillestående som gammelt vann.

Etter å ha dedisert låta Nattura til Islands mektige vulkan Eyjafjallajökull, fyrt av litt pyro og fått publikum med på allsang på den aller siste, Declare Independence, presenterte hun bandet, takket for seg for nte gang på dansk for at publikum hadde møtt opp, og halvannen time etter hun gikk på, var det over Litt befriende kunne man puste ut etter å ha overvært det spesielle prosjektet til Björk.

Hun er så jækla søt, men akk så kjedelig til tider.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Guro Holmene

Av: Trine Stalsberg

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.