Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan gjøre tabber om til triumf

Det er menneskelig å feile: Trump dreit i smittevernet, og jeg så meg ikke godt nok for da jeg skulle på biblioteket nå på lørdag.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Jeg hadde så vidt forsert utgangsdøra til Porsgrunn bibliotek, da jeg merket at noe var galt.

En klump sleipt høstløv hadde festet seg under den ene skoen min, gulvet var glatt og jeg hadde litt for stor fart. Dermed mistet jeg balansen. Det ene beinet fór framover, mens det andre tviholdt på vanlig ganghastighet, og jeg var på vei ut i en spagat, som utvilsomt kunne ha fungert dersom jeg hadde vært førti år yngre og stilt opp i VM i kunstløp. Kroppens første spontane innskytelse var å kompensere for feilen ved å sette inn en motbevegelse.

Det burde den ikke ha gjort.

Les også: Er det en trussel mot ytringsfriheten om vi ikke får kle oss ut som indianere?

Vi må bli flinkere til å lytte til kroppen vår, heter det. Ja vel, men burde ikke det gjelde begge veier?

Det finnes faktisk situasjoner der kroppen vår kanskje burde ha tatt en prat med eieren sin før den satte på autopiloten og handlet på egenhånd. Dette var en slik situasjon. Hadde jeg hatt tid nok, skulle jeg nok ha sagt den et sannhetsord både om tyngdekraften og bevegelseslovene i fysikken.

De gjelder nemlig for alle, over alt og hele tiden. Ikke en gang Trump eller Northug står over dem.

Ikke jeg heller, skulle det vise seg. Kroppens motbevegelse resulterte kun i en serie nye mot-bevegelser, så bisarre at jeg ikke skal gjøre noe forsøk på å skildre dem, kun konstatere at dersom det hadde vært et overvåkningskamera i bibliotekets vindfang, så ville YouTube-videoen av en godt voksen manns ufrivillig komiske akrobatikk, blitt en seriøs konkurrent til all verdens katte-videoer og sikkert resultert i et hundre og femti millioner latter-smileys, hjerter og tommel opp.

Les også: Stakkars unge kvinner med høyere utdanning: De krenkes overalt

Derfor var de utvilsomt heldige, de som befant seg der akkurat da; en mor og et barn på vei ut av biblioteket. Jeg må ha registrert dem i forbifarten, for i brøkdelen av et sekund valgte jeg en velkjent strategi fra komedier og tegneserier; jeg lot som om uhellet var intendert. Eller kanskje rettere sagt, at når jeg først hadde utsatt meg for en så ublid skjebne, så fikk jeg om ikke annet prøve å gjøre noe morsomt ut av det til ære for publikum.

Jeg har nemlig opparbeidet litt erfaring med årene når det gjelder latterlige ulykker, og vet at det å utnytte humoren i situasjonen kan nøytralisere andres latter og redusere sjansen for at man blir et offer.

Første gang jeg skjønte det var på ungdomskolen, da jeg satt fast hodet mitt fast mellom to stenger på rekkverket i trappeoppgangen og måtte ha hjelp fra brannvesenet for å komme meg løs.

Les også: Ytringsfrihet er å tåle ytringer du ikke liker

Altså, midt i det som etter hvert hadde utviklet seg til en sjanglende piruett på vei mot det harde gulvet i bibliotekets vindfang, strakte jeg derfor ut den ene hånden min mot moren og barnet i en slags bydende gest mens jeg smilte resignert, som om jeg ville si:

«Ta vel imot denne morsomme mannen! Han er uheldig, men kom ikke å si at han ikke har selvironi. Ja, er ikke denne overlegne måten å møte det uunngåelig på egentlig uttrykk for noe dypt heroisk?»

Der og da var det rett og slett Donald Duck jeg identifiserte meg med, når han løper utfor et stup og blir stående forbauset i løse lufta en stund før han virkelig tar inn over seg sin skjebne, og så vinker resignert til de som står igjen på kanten av stupet før tyngdekraften får makt over ham og han styrtes ned i dypet.

Men på en eller annen merkelig måte bidro nettopp denne håndbevegelsen til at jeg ikke traff gulvet. Jeg greide utrolig nok å komme meg på rett kjøl igjen.

Les også: Ikke klag på oss som klager

Bare for å oppdage at problemene så vidt hadde begynt. Grunnet klabben med vått løv var nemlig kroppen min fremdeles i siget framover, og jeg innså at jeg nok heller burde jeg ha valgt nærkontakt med gulvet framover det som jeg nå plutselig sto ansikt til ansikt med; en automatisk glassdør som åpnet seg tregt. Uhyggelig tregt.

Jeg lukket øynene og ventet på singlingen i glass, lysglimtet i øyet, blodet i munnen og den knasende lyden av et brukket nesebein og et par jeksler. Men se, så skjedde det et under!

Glassdørene vek til side akkurat tidsnok til at jeg kunne skli inn på parketten og stoppe opp uskadd, men andpusten rett bak koronastreken i gulvet foran skranken, som en slalåmkjører som med nød å neppe har unngått å falle rett før han krysser målstreken. Men med én viktig forskjell: Det var ingen jubel å høre. Ingen latter heller. Sant å si hadde ingen latt merke til de tre sekundenes drama min biblioteks-entré hadde forårsaket. Ingen andre enn moren med barnet og meg selv.

Les også: Den fantastiske historien om den hellige forhud

Derfor trenger jeg naturligvis ikke å la noen flere få vite om det. Men det var før jeg så nyhetene i dag morges om at Trump har latt seg hylle av en håndfull blodfans utenfor sykehuset, fordi han har begått en vanvittig tabbe og satt både sin egen og andres sikkerhet i fare.

Kan Donald Trump og Donald Duck få tommel opp for sine tabber, ja, så kan vel jeg også. Kanskje.

Kommentarer til denne saken