Jan Bøhler

Hvordan hindre parallelsamfunn?

- Vi må ikke sove i timen, skriver Jan Bøhler

- Vi må ikke sove i timen, skriver Jan Bøhler Foto: Paul Weaver (NA Bilder)

Vi må ta tak i problemene som kan føre til parallelsamfunn.

Urix på lørdag i Nrk P2 hadde en interessant reportasje om Ghetto-planen i Danmark som ble vedtatt i november med sosialdemokratenes stemmer. Målet er å skape et Danmark uten parallelsamfunn innen 2030, og det skal gjøres kjempestore investeringer for å greie dette.

Journalist og forfatter David Trads, som er kandidat for sosialdemokratiet ved folketingsvalget, sier helt riktig til Urix at «det er viktigere å snakke om problemene enn å forsøke å snakke dem ned». Han forklarer at det handler om å gi alle like muligheter, og at folk ikke skal leve i områder der det er «for vanskelig å bli en del av samfunnets midte».

Til Urix sier professor Grethe Brochmann om Ghetto-planen at «Jeg synes i hvert fall vi bør se på det med litt mer åpne øyne enn jeg har registrert fra norsk side så langt», samtidig som hun mener at riving av hele boligblokker er uaktuelt her. Jeg er enig med henne. I den norske diskusjonen har vi definert parallelsamfunn så strengt at det ville bety områder hvor norsk lov ikke kan håndheves og det gjelder egne lover og regler, som vi ser noen steder i Sverige - og det har vi ikke her.

Men David Trads framhever ikke så strenge kriterier. I Urix trekker han fram som kjennetegn på parallelsamfunn at det er mye sosial kontroll, kriminalitet, arbeidsløshet, dårlige dansk-kunnskaper, at det bor få med vestlig bakgrunn der og så videre. Dette er trekk vi også kjenner igjen. Uansett definisjon mener jeg at vi ikke må undervurdere faren for at vi kan få parallelsamfunn, dersom vi ikke tar dette på største alvor og gjør mer for å hindre det enn til nå.


Vi har fordelen av at vi allerede på nittitallet begynte med satsinger i utsatte områder. Da startet Indre Øst-satsingen og fra 2006-07 fikk vi Groruddals- og Oslo Sør-satsingen som skal gå til 2026. De har bidratt med mye opprusting av uteområder, parker og turveier, gitt støtte til frivillige organisasjoner, innført tiltak for at barna skal lære bedre norsk, osv. Framover skal satsingene dreies mer mot å hindre utenforskap blant unge, men foreløpig har vi sett for få konkrete tiltak.

Nå trenger vi å bli mer bevisste på hvilke tiltak som trengs for å hindre en utvikling mot parallelsamfunn. Det kan ikke være bare kriteriet om lovløshet og at politiet ikke kan gå inn, som ligger til grunn. Vi må ta tak i problemer som kan føre til at vi havner der.

Jeg mener vi bør vektlegge følgende faktorer:

1. Om folk tør å varsle politiet, gi tips og informasjon og å vitne om lokal kriminalitet. Dessverre opplever jeg at folk flere steder i byen vår forteller om erfaringer og hendelser som gjør at det tør de ikke. Det gjentar seg stadig at de som kunne vitne ikke husker og endrer forklaringer, og mye tyder på at det ligger reelle trusler bak.

2. Hvor utbredt sosial kontroll med strengt arrangerte ekteskap, begrensninger på jentenes deltakelse i fritidsaktiviter, kjønns-segregering i koranskoler og moskeer, og så videre er. Politiet jobber med et økt antall saker med vold i nære relasjoner som handler om ære og sosial kontroll, og en undersøkelse Fafo har gjort for IMDi som kom tidligere i år fortalte om urovekkende tall for utbredelsen av sosial kontroll i noen grupper.

3. Hvor stor andel barn og unge som dropper ut av skolen og ikke fullfører videregående. Hvis vi ser på lokale tall for delbydeler eller boområder i byen vår ligger andelen som fortsatt ikke har fullført videregående når de er 29 år, i utsatte områder mellom 35 - 48 prosent (Statistikkbanken, Oslo kommune, november 2018). Det er stor fare for at mange av disse i vårt utdanningssamfunn blir gående varig utenfor arbeidslivet.

4. Om kriminaliteten blant barn og unge øker, og om antallet gjengangere som bare fortsetter selv om de tas av politiet, er økende. De tre siste årene har vi hatt en utvikling fra 88 gjengangere under 18 år i Oslo i 2015 til 182 innenfor bygrensa i 2018. Vi vet dessuten at ungdomskriminelle miljøer preges av trusler og represalier mot de som snakker med eller melder til politiet, så her er det betydelige mørketall.



5. Hvordan andelen som lever på passive stønader i de utsatte områdene, utvikler seg. Vi må se på mer enn hvor mange som er registrerte som arbeidsledige, men også på hvor stor andel som står utenfor arbeidslivet på forskjellige ordninger. Det er viktig å følge bedre opp at det ikke skal være mulig å komme seg unna plikten til å ta imot jobbtilbud og tiltaksplasser ved å vise til religiøse og kulturelle skikker, som feks ikke å kunne berøre menn når man skal jobbe i helse og omsorg.

6. Hvor mange flyktninger flytter videre til utsatte områder i Oslo og andre storbyområder, etter først å ha vært bosatt i kommuner rundt i landet. Dette vil ofte være de som ikke har blitt integrert i jobb og skole og nærmiljø der de har bodd, og derfor flytter videre. Dermed får områder som fra før av sliter med integrering flere med sviktende norskkunnskaper og svake forutsetninger for å komme inn i arbeidslivet.

Dette er seks av punktene jeg mener vi må jobbe mer med for å hindre at vi får parallelsamfunn i Oslo og andre steder i Norge. Vi er langt ifra i mål og på noen av punktene har utviklingen ikke gått i positiv retning. Vi bør bli enige om hvilke faktorer vi skal vektlegge når vi bedømmer situasjonen og bygge opp en bedre og kraftigere innsats. Vi må ikke sove i timen og heller la oss inspirere av danskenes tverrpolitiske vilje til å legge bredsida til - framfor bare å henge oss opp i overskrifter om ghetto-lister og riving av blokker.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.