*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Hvordan ønsker vi å bli husket?

Her er Joe Biden fotografert i New Hampshire 4. februar i år.

Joe Biden, Demokratenes kandidat som skal ta opp kampen med sittende president Donald Trump. Foto: Joseph Prezioso (AFP/NTB scanpix)

De aller fleste av oss har vel et håp om ikke å bli helt glemt, idet livet tar slutt. Selv om det kun er nærmeste familie, og særlig da barn og barnebarn, som kommer til å ha minner å bevare, er spørsmålet likevel relevant: Hvordan vil jeg bli husket?

Innerst inne tror jeg de fleste av oss håper å kunne leve så lenge som mulig. Men med alderdom følger det dessverre sykdommer som kan påvirke både kropp og hjerne.

Ikke sjelden opptrer det hos eldre mennesker kognitive svekkelser som kan variere i alvorlighetsgrad. Litt glemsomhet, noe langsommere tankeprosesser, eller økt trettbarhet, må sies å være naturlige følgesvenner til det å bli gammel.

Den skremmende demensen

Er den kognitive svekkelsen stor, bør man mistenke en eller annen form for demenssykdom. Det finnes dessverre ingen kurativ behandling mot demens.

Les også: Ville vi taklet spanskesyken?

Heller er det slik at hvis du rammes av demens, vil denne kunne progrediere raskt, og føre til bortfall av kognitive funksjoner som hukommelseskapasitet, planleggingsferdigheter, og beslutnings,- og resonneringsevne.

Tankeprosessene stanser opp, og i stedet for meningsfulle tankerekker oppstår fragmenterte og usammenhengende forsøk på resonnementer.

En uttalt demens betyr ikke at døden følger automatisk. Nei, du kan leve i mange år med demenssymptomer; den første tiden hjemme, men etter hvert på sykehjem. Den dagen døden kommer, vil familien kun stå igjen med minnene om deg.

Hvordan vil du bli husket?

Vil de da huske deg som den gamle mannen på sykehjemmet, som ikke kjente igjen sine nærmeste? Han som ikke husket navnene på barnebarna. Han som det ikke gikk an å føre den enkleste samtale med. Han som måtte ha praktisk bistand til absolutt alt, fra det å spise til å gå på toalettet.

Eller kommer de til å huske deg som den personen du var, før du visnet bort? Han som var kunnskapsrik, morsom og klok. Han som kunne gi råd eller trøst. Han som lysnet opp som et lite barn så snart det dukket opp et familiemedlem på besøk.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Det er umulig å gi noe fasitsvar på disse spørsmålene, fordi minnene du etterlater deg, avhenger av så mangt. Hvordan du var som person. Hva slags forhold du hadde til dine nærmeste. Hvor langvarig demenstilstanden var.

Sannsynligvis vil du bli husket som begge utgaver av deg. Gode og såre minner vil følgelig kjempe om oppmerksomheten.

En offentlig person

Er du en offentlig person, er det langt flere enn den nærmeste familien som kommer til å huske deg etter din død. Det var mange som lærte deg å kjenne som politiker, suksessrik forretningsmann, kunstner, idrettsstjerne eller unik fagperson, og de aller fleste vil huske deg som den personen du var, da du fylte nettopp den rollen.

Dette vil skje fordi du vil trekke deg tilbake fra offentlighetens lys den dagen karrieren din er over. Det som skjer med deg som menneske etter karrieremessig teppefall, vil derfor ikke være noe folk flest får ta del i. At du eksempelvis utvikler en demenssykdom, er altså noe bare dine nærmeste vil få oppleve på nært hold.

Om å blamere seg

Hvis du da ikke får anledning til å blamere deg. Å blamere seg er et uttrykk vi benytter i psykiatrien. Med det menes at en person, som en følge av psykisk sykdom, får anledning til å fremstå i et dårlig lys, eller ødelegge for seg selv.

Nettavisen Pluss: Stor test av grillpølser: Stor forskjell på kjøttinnholdet

En bipolar pasient som er i en manisk fase, vil eksempelvis ha en betydelig tendens til å blamere seg overfor omgivelsene, enten det er å legge ut upassende bilder eller opplysninger på Facebook, skjelle ut sjefen, tømme bankkontoen, eller krangle med hyttenaboene. En viktig oppgave for det psykiske helsevernet blir derfor å forsøke å forhindre at en slik blamering finner sted, gjennom ulike tvangstiltak.

Ronald Reagan og Alzheimer

Da tidligere president Ronald Reagan fikk diagnosen Alzheimers sykdom, skrev han et brev til det amerikanske folket, hvor han informerte om sin sykdom og den dårlige prognosen som denne lidelsen hadde. Han takket også for at han i åtte år hadde fått være president i USA.

Nancy Reagen elsket sin ektemann, og hun forstod hvor viktig det var for Ronald Reagans ettermæle at kun hans nærmeste familie fikk ha kontakt med ham under demensutviklingen. Hun mente at Ronald Reagan fortjente å bli husket som den personen han var, mens han briljerte som amerikansk president.

Reagan måtte skjermes

Og skulle USA og resten av verden sitte igjen med et slikt minne, var det strengt nødvendig å skjerme ham mot alt av intervjuer, fotografering eller filmopptak. Dette er grunnen til at så mange i dag utelukkende husker Ronald Reagan fra den tiden han var president. Vi mangler kort og godt indre bilder av ham som pleiepasient.

Les også: Milliardæren mente MDG var romantiske tullinger. Så leste han partiprogrammet deres

Personlig har jeg et minne om ham på en pir i Washington i 1987, hvor han i sollyset går arm i arm med visepresident George Bush og Sovjetunionens president, Mikhail Gorbatsjov. For meg er dette et viktig og vakkert minne, fra en tid preget av et kjernefysisk våpenkappløp og trusler om atomkrig.

Ville dette vært den Ronald Reagan jeg hadde husket, dersom Reagans familie hadde latt media på nært hold få dokumentere hva Alzheimers sykdom gradvis gjorde med ham?

Klikk på bildet for å forstørre. Washington 8. desember 1987. President Ronald Reagan og Generalsekretær i Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistparti Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov undertegner en avtale om ødeleggelse av kort- og mellomdistanseraketter.

Washington 8. desember 1987. President Ronald Reagan og Generalsekretær i Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistparti Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov undertegner en avtale om ødeleggelse av kort- og mellomdistanseraketter. Foto: NOVOSTI

Hva med Joe Biden?

Hvordan ønsker Joe Biden at verden skal huske ham? Vel, han stiller jo opp som Demokratenes presidentkandidat, så han nærer nok et stort ønske om å bli husket som president i USA.

Men det behøvde ikke vært slik. Han kunne faktisk valgt å bli husket som Barack Obamas populære visepresident.

Æresbevisningen

Hvor uforglemmelig var vel ikke det øyeblikket da Obama tildelte ham USAs høyeste, sivile æresbevisning 13.01.17, nemlig «Presidential Medal of Freedom». Det var tydelig at dette kom helt uventet på Joe Biden, som både ble rørt og stolt. Gleden han utstrålte, var rett og slett smittende.

Hvorfor valgte ikke Biden, som på det tidspunktet var 74 år gammel, å avslutte sin politiske karriere der og da? I glansen fra medaljen som han stolt viste frem, var plutselig alle hans mørke sider forsvunnet.

Hvem tenkte vel i det øyeblikket på hans maktmisbruk og korrupsjonshistorie i Ukraina? Hvem var seg lenger bevisst at det også fantes en utgave av Joe Biden som kaltes Creepy Uncle Joe?

Les også: Biden ventes å kommentere overgrepsanklage for første gang

Det lå an til en strålende sorti

Alle historiene om utilslørt tafsing og alvorlige beskyldninger om seksuelle overgrep ville vært begravd for alltid.

Joe Biden kunne i stedet ha satt seg på sin hvite hest, og majestetisk ha ridd inn i solnedgangen, triumferende som en ukrainsk visekonge.

Går det an å tenke seg en lykkeligere sorti for en politiker som Joe Biden?

Helt til topps

Hvorfor grep han da ikke muligheten? Svaret på det spørsmålet er at Joe Biden fikk det for seg at han skulle bli president i USA. Han var ikke fornøyd med å ha vært visepresident i åtte år. Denne gangen ville han helt til topps.

Og dermed var man i gang igjen; de gamle historiene om korrupsjon ble vekket til live, og beskyldninger om seksuelle overgrep for 10 - 20 - 30 år siden viste seg å være vanskelig å riste av seg. Forresten, hvem er det som lenger husker overrekkelsen av medaljen i 2017?

Kognitiv svikt

I tillegg har Bidens kognitive svikt mange likhetstrekk med en demens under utvikling, noe som gjør det særs interessant å høre ham snakke foran kamera.

Siden Demokratene ikke har hatt noen skrupler med å kjøre frem Joe Biden som sin presidentkandidat, burde i det minste hans kone, Jill Biden, sørget for at ektemannen trakk seg fra dette sirkuset.

Les også: Joe Biden: Hvorfor stiller Demokratene seg bak en muligens dement presidentkandidat?

Men Jill Biden synes åpenbart det er stas å bli presentert som en potensiell First lady, og svarer heller på spørsmål eller kommer med uttalelser, på vegne av ektemannen.

Klikk på bildet for å forstørre. Joe og Jill Biden.

Joe og Jill Biden. (AP Photo/John Locher)


Mainstream Media tar ansvar

Heldigvis for Joe Biden gjør Mainstream Media det som Demokratene og Jill Biden burde ha gjort; de beskytter ham mot unødig blamering.

Ved konsekvent å la være å grave i beskyldningene mot ham om seksuelle overgrep, forsøker de å ri av stormen for ham.

Ved at de gjennomgående unnlater å problematisere hans høye alder og hans svekkede kognitive fungering, forsøker de å gjøre denne problemstillingen irrelevant foran det kommende presidentvalget.

Les også: Joe Biden - fotballjentenes mann

Ved hele tiden ta hensyn til at han er en mann som må skjermes for unødige påkjenninger, enten det er snakk om intervjuer, uttalelser eller møter med mulige velgere, så gir de ham en særbehandling som savner sidestykke i amerikansk politikk.

De beskytter ham i virkeligheten mot ham selv.

Man kan ikke gjemme seg for alltid

Men han kan ikke gjemmes bort for alltid. Før eller siden må han frem på scenen, for å møte president Trump til debatt.

Når - eller hvis - den dagen kommer, er jeg redd Joe Biden, i beste fall, kan få store problemer med å henge med i svingene.

I verste fall snakker vi om en meningsløs og tragisk blamering.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.