*Nettavisen* Nyheter.

Imperiets siste dager?

I Disneys Hollywood Studios i Orlando kan du agere stjerne i ditt eget filmunivers, i kjente kulisser. Klassisk amerikansk "make believe". Foto: Bjørn Moholdt

Reiser & feries redaktør blogger fra USA og oppdager at alt ikke er som på TV.

26.05.10 09:24

I USA skinner alltid solen, i hvert fall tror man det før man faktisk lander der. TV har en usedvanlig sterk makt over oss, og får en til å tillegge det enorme landet egenskaper og lyter som knapt finnes der.
Tre ting renner meg ihu kort tid etter ankomsten til Miami:
1. Det er slett ikke så mange vakre og uplettede mennesker der som alskens tv-serier gir inntrykk av. 1/3 av befolkningen er overvektig, resten gjør alt de kan for ikke å selv havne i den kategorien.
2. Det er like mye vær i USA som i Norge. I Florida er det hett, men det stormer ofte, og plutselig kan himmelens sluser åpne seg og skape det fullendte trafikkaos.
3. Ordet frihet kan av og til virke å finnes kun i navnet. Det er politi over alt. Jeg føler meg mer overvåket her enn noe annet sted. I Kina uken før var jeg langt mer avslappet. Husk: Nesten 1 av 100 amerikanere sitter bak lås og slå.
Som du kanskje skjønner har jeg et noe komplisert forhold til denne mektige nasjonen. For den som forsøker å komme litt under huden på USA oppstår det et hat-kjærlighetsforhold som aldri tar slutt. Som aldri slutter å fascinere, rett og slett fordi Amerika er en destinasjon som finnes der både fysisk og åndelig.
Alt dette er tanker som kverner i hodet mitt der jeg sakte glir nedover Ocean Drive, Miami Beach, en vakker ettermiddag i mai. I en Mustang cabriolet, intet mindre, og slik lever ut litt av Drømmen om Amerika. I ettermiddagssolen antar de vakre art deco-bygningene et rosa skjær, som innhyller området i en pastellidyll som ellers bare er å finne på film.
For ved nærmere inspeksjon skjer det meste på overflaten, og alt – og da mener jeg ALT – handler om penger. Som Sindre Kartvedt så elegent legger ut om premissen for Los Angeles’ eksistens i boken La-La-Land er drømmene også her gratis, men infrastrukturen koster. Pluss skatt.
Alle skal ha penger, fra pikkolo til parkeringsanviser, stuepike og kelner. Alt er gearet mot forbruk. Det finnes et enormt utvalg av alt, men samtidig er det meste likt. Kun små nyanser skiller. McDonalds eller Burger King? Ford eller GM? Forskjellene er utenpå, inni er de (nesten) helt like.
Alle jager “The big buck”. Og til å passe på at det skjer i ordentlige former har du politiet. Det kan være det ordinære, lokale politikorpset, sheriffens folk eller ”The highway patrol”. Man lever i konstant frykt for ikke å bli ”pulled over”. Det skal lite til, for med en politiavdeling på over 400 mennesker, i en by med knapt 90 000 innbyggere (Miami Beach), er det lett å kjede seg.
Som en god kollega en kveld på stranda filosoferte over USAs helsetilstand: Det minner litt om hvorledes dekadensen tok overhånd i Romerriket, og slik la grunnlaget for imperiets fall. Og det føles nesten slik når pengene regjerer, alt er på overflaten, og livshorisonten ikke strekker seg lenger enn til den umiddelbare nytelsen. Hvorfor ikke få med seg så mye som mulig før alt rakner? Som om det bare er et spørsmål om når, og ikke om.
Å reise i USA er lærerikt, for alt du har lært her hjemme og ellers i Europa blir satt på prøve. Det er i seg selv en ubetalelig opplevelse.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.