RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det ropes for lett opp om rasisme i Norge


REVOLUSJONSBARN: Mahmoud Farahmand er et revolusjonsbarn fra Iran, en Høyre-mann og en frittalende samfunnsdebattant som med helt spesielle kvalifikasjoner har kastet seg inn i islam-debatten.
REVOLUSJONSBARN: Mahmoud Farahmand er et revolusjonsbarn fra Iran, en Høyre-mann og en frittalende samfunnsdebattant som med helt spesielle kvalifikasjoner har kastet seg inn i islam-debatten. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)
Mahmoud Farahmand (36) hadde alle eiendelene i en sort søppelsekk den første tiden i Norge. Møt samfunnsdebattanten i Det store intervjuet.

OSLO (Nettavisen): - Som innvandrere har vi selv valgt å komme hit, og det er vår oppgave å lykkes i dette samfunnet. Er man misfornøyd med ting, så er det lov, men jeg mener … Se på Skandinavia og på det norske samfunnet. Dette må være stedet i verden hvor det er lettest å lykkes. Vi har gratis skole, du kan studere så mye du vil, vi har tilrettelagte systemer for at folk skal kunne få seg jobb. Vi gjør det vi kan for at folk skal kunne lykkes. Da må det gå an, også for innvandrere.

Mahmoud Farahmand (36) er innvandreren som har kalt integreringspolitikken naiv, som har tatt til orde for hijabforbud i grunnskolen og som refser norske politikere for å ta med silkehansker på dogmatiske imamer og religiøs fanatisme. På toppen av det hele avviser han at rasisme er et problem i det norske samfunnet.

Det gjør ham også upopulær hos enkelte: «Du, Mahmoud, trenger ikke å snakke, du er den som skaper hat mot muslimer», lød en advarsel i Nettavisens kommentarfelt denne uken - med en påminnelse om at han en dag skal møte sin skaper.

Men det skal mer til for å målbinde Mahmoud Farahmand. Hans stemme gjør seg gjeldende i lokalpolitikken for Høyre hjemme i Porsgrunn, på egen blogg i Nettavisen, i samfunnsdebatten generelt og som talsperson i LIM-nettverket, en ikke-statlig organisasjon som jobber for at innvandrere skal delta og finne seg til rette i det norske samfunnet.

- Fått min dose med tåregass

Han er født i Iran i revolusjonsåret 1979, åtte måneder etter at monarken, sjahen av Iran, flyktet hals over hode og Aytatollah Khomeini kom tilbake. Foreldrene tilhørte middelklassen. De var venstreorienterte og var en del av den brede opposisjonen som førte til opprøret før presteskapet helt tok styringen.

- Jeg ble født i et turbulent år. Mor pleier å si at jeg har fått min dose med tåregass, sier han.

Faren døde i 1986, året før familien flyktet fra Iran til Norge.

Mahmoud Farahmand ble født i Iran i 1979, året sjahen av Iran rømte landet og Ayatollah Khomeini vendte tilbake.

Vendte ryggen til Khomeini

- Jeg husker han var klar på sine synspunkter om prestestyret. Han slo demonstrativt av TV eller snudde ryggen til når Khomeini kom på skjermen. Mor og far hadde planer om å forlate Iran på grunn av sin politiske aktivitet. Da far døde, satt mor alene igjen med meg og min søster. Det var krig mellom Iran og Irak, og alle guttebarn over en viss alder fikk utreiseforbud fordi de skulle inn i militærtjeneste. Da bestemte mor seg for å dra, og sånn kom vi til Norge. Vi solgte alt vi hadde, ned til hver minste teskje. Vi hadde alle våre eiendeler i en sort søppelsekk den første tiden i Norge.

Unge Mahmoud hadde gått to år på skole hjemme i Karaj, 20 kilometer vest for Teheran. Åtte år gammel kom han til Norge. Den første tiden her bodde familien på asylmottak i Hareid kommune i Møre og Romsdal. Moren jobbet hardt, først på kjøkkenet på asylmottaket, siden som morsmålslærer på Sunndalsøra, siden på sykehus.

- Jeg tror de som ikke klarer å tilpasse seg, er de som ikke vil forsake noe av redsel for å miste sin identitet og kultur.

Mulighetenes land

Farahmand sier han beundrer hennes stå-på-vilje i livet.

- Hun var fast bestemt på at dette var mulighetenes land. Jeg har tenkt en del på det modige valget man tar, både ved å reise fra hjemlandet og det man forsaker ved å tilpasse seg et nytt samfunn. Jeg tror de som ikke klarer å tilpasse seg, er de som ikke vil forsake noe av redsel for å miste sin identitet og kultur.

- I en rapport som dere i LIM-nettverket presenterte om unge norske muslimer, kom det fram at det å være muslim var en sentral del av identiteten for alle de spurte, men de følte seg også mest norske. De fleste ga uttrykk for at de verken følte en full tilhørighet til Norge eller foreldrenes hjemland. Kjenner du igjen denne dobbeltheten?

- Ja, jeg kjenner igjen den opplevelsen. Jeg har vokst opp i Norge, er født i Iran, jeg kaller meg selv norsk og jeg er norsk, men jeg kan også føle et savn etter noe annet. Men det savnet kan man sikkert føle om man har vokst opp i Hareid og bor i Oslo også. Jeg er norsk, men følger med når Iran spiller landskamp, jeg hører på iransk musikk, leser iranske aviser. Ingen skal si til meg at jeg ikke er norsk på grunn av det.

Da fotograf Weaver spør om iranske fotballspillere, får vi bekreftet at Farahmand følger godt med. Han legger engasjert ut om Ali Karimi, Asias svar på Maradona, om Ali Daei, verdens ledende toppscorer i landskamper og om Irans siste VM-opptreden i Brasil og muligheten for å kvalifisere seg til neste fotball-VM.

Mahmoud Farahmand er norsk statsborger og føler seg norsk, men følger godt med på utviklingen i Iran.

I dag bor Mahmoud Farahmand på en gård i Telemark med kone og to barn på henholdsvis fire og åtte år. Han er utdannet elektronikkingeniør, har bakgrunn som tolk i Forsvaret med flere kontingenter bak seg i Afghanistan. Nå jobber han med sikkerhet og beredskap i Jernbaneverket og pendler til jobb i Oslo. Ved siste kommunevalg stilte han på Høyres liste i Porsgrunn og fikk plass i bystyret.

Ville inn i Forsvaret

- Du er selv en velintegrert innvandrer. Hvordan ble du det?

- Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har vært en ramp. I min ungdom i Porsgrunn var jeg bare sammen med andre minoritetsbarn. Det var somaliere, bosniere, irakere, iranere. Vi dreiv med våre ting ute på byen. Noen er fortsatt mine venner, men vi utviklet oss forskjellig. Jeg hadde lyst til å jobbe i Forsvaret og skjønte at jeg ikke kunne slåss hver helg. Det gikk ikke så bra første gang. Jeg fant meg ikke til rette, syntes til dels det var pyton. Så studerte jeg i tre år, men fant ut at jeg ville tilbake til Forsvaret. Jeg har aldri vært spesielt flink til noe. Det jeg har oppnådd, har kommet gjennom hardt arbeid. Det var vel en sånn greie at jeg skulle vise for meg selv og verden hva jeg kunne.

Skal integreringen av innvandrere bli vellykket, må det stilles krav, mener Farahmand.

- Vi må kreve at folk behersker språket, fordi språk og jobb er nøkkelen til samfunnet.

- Vi må stille krav til mennesker. Vi må kreve at folk behersker språket, fordi språk og jobb er nøkkelen til samfunnet, du blir ikke integrert av å sitte i leiligheten eller huset ditt for deg selv. Men det gjelder jo alle. Og jeg tror ikke integrering er «one size fits all». Det må tilpasses individene og gruppen.

- Du har ved noen anledninger uttalt at rasisme ikke er et problem i Norge. Hva mener du med det?

- Jeg har også fått slengt «pakkis» etter meg, og jeg sier ikke at folk ikke opplever rasisme. Men hvis du hevder at rasisme er et samfunnsproblem i Norge, da må du fortelle meg hvordan vi kan ha minoriteter i alle samfunnslag, som topp-politikere, ledere i større bedrifter.

- Jeg har også fått slengt «pakkis» etter meg, og jeg sier ikke at folk ikke opplever rasisme.

- Likevel, nylig kom FNs rasediskrimineringskomite med kraftig kritikk av Norges manglende arbeid mot hatefulle ytringer og rasistisk vold, så alt kan vel ikke være i skjønneste orden?

- Ropes for lett opp om rasisme

- Selvfølgelig skal hatefulle ytringer og vold prioriteres, men det ropes for lett opp om rasisme i samfunnsdebatten. Jeg går ikke med på at det er et samfunnsproblem. Det er ikke rasisme selv om noen sier noe negativt om en minoritetsgruppe. Det er ikke islamofobi selv om noen sier noe negativt om islam. Det må være mulig å ha en opplyst debatt der man kan kritisere systemer, ritualer, uten å bli stemplet som rasist, islamofob. Det er den utfordringen jeg snakker om.

- Angående ditt eget forhold til religion, du har sagt at du er en ikke-praktiserende muslim?

- Ja, jeg er like mye muslim som de fleste nordmenn er kristne. Man får legge i det hva man vil.

- Jeg har sett at noen har kalt meg en kafir, en frafallen, og hevder at jeg sprer islamhat fordi jeg kritiserer islam.

Kritiske briller

- Det er noen som mener det er et problem?

- Jeg har sett at noen har kalt meg en kafir, en frafallen, og hevder at jeg sprer islamhat fordi jeg kritiserer islam. Men det er min rett å praktisere islam slik jeg vil og si hva jeg vil om islam. Islam består av fem søyler; trosbekjennelsen, bønn, faste, veldedighet og pilegrimsreisen. Det er det viktigste. Alt det andre man drasser med seg er tolkninger. Jeg mener evnen til selvkritikk er helt avgjørende i en kultur hvis vi skal komme noen vei. Vi må finne ut hva som er bra og hva som ikke er bra. Det som skjer i mange muslimske samfunn i eksil er at man, kanskje i redsel for å miste sin identitet, ikke tør ta på seg kritiske briller. Men kritikken jeg kommer med er ikke myntet på individer eller gruppa, men hva som er galt med systemet.

  -Det finnes krassere islamkritikere enn deg, for eksempel Hege Storhaug, som vil stenge moskeer og redigere koranen. Hva sier du til slike tanker?

- Noe av det Hege Storhaug snakker om er ikke helt på jordet.

- Noe av det Hege Storhaug snakker om er ikke helt på jordet, som at vi må få bedre kontroll med moskeene. Jeg mener ytringsfrihetens grenser helt klart går ved voldsutøvelse og oppfordring til vold. Har man krysset den grensen der, kan man gjerne kutte statsstøtten. Men stenge moskeer og redigere koranen ...  det er å tulle med grunnverdier i samfunnet vårt.

Mahmoud Farahmand har blant annet på sin blogg ytret seg kritisk til at en rekke norske politikere har besøkt Central Jamaat-moskeen på Grønland og hilst på imamen som nå er i søkelyset etter en demonstrasjon som hyllet en henrettet drapsmann i Pakistan.

Les blogginnlegget her: Villedende imamer

- Man kan godt la være å fremme disse individene som fremmer hat og intoleranse og gjemmer seg bak et skjold av kultur og religion. Man behøver ikke doktorgrad i islam for å se hvilken retning denne imamen tilhører.

- Å stenge moskeer og redigere koranen ... det er å tulle med grunnverdier i samfunnet vårt.

Tør der andre tier

Farahmand sier andre som deltar i samfunnsdebatten har kommet til ham og sagt de misunner ham muligheten for å kunne gå ut som han gjør blant annet mot islam, for eksempel når han argumenterer for hijabforbud i barneskolen eller går i rette med politisk islam.

- Jeg får høre at de ikke kan kritisere islam på samme måte som meg uten å bli hengt ut som rasister og islamofober. Da kan vi diskutere hvor åpen samfunnsdebatten egentlig her.

Tidligere i Det store intervjuet:



Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere