*Nettavisen* Nyheter.

- Du gjør meg kvalm!

I ti minutter satt Mette-Marit på huk ved Se og Hør-bilen og tryglet gråtende om fred. Les den rystende historien.

08.02.07 20:28

FULL OVERSIKT:Alt om Se og Hør-boken

«Du gjør meg kvalm!», ropte Mette-Marit til Se og Hør-fotografen etter å ha blitt kategorisk forfulgt utenfor sin leilighet. Ordene falt lørdag 24. februar for seks år siden.

Se sjefredaktør Odd J. Nelviks tilsvar nederst i saken.

På huk ved siden av bilen med Se og Hør-medarbeiderne utenfor Ullevålsveien 67 satt Mette-Marit i om lag ti minutter – kun iført en tynn bluse og jeans.

Gråtende tryglet hun Se og Hør om å slutte å fotfølge henne og sønnen Marius.

- Ledelsen i Se og Hør hadde bestemt seg for at Mette-Marit skulle fotfølges. Det var historisk at en kongelig var blitt samboer uten at forholdet ble offentlig bekreftet i form av en forlovelse, sier Thomas Olsen, nå reportasjeleder i TV 2 Interaktiv, til Nettavisen.

- Ubehagelig
I 2001 jobbet han i Se og Hør. Et internnotatet han skrev til Se og Hør-ledelsen om episoden, blir gjengitt i boka om Se og Hør, «En helt vanlig dag på jobben», av Håvard Melnæs.

Hele notatet gjengis nederst i artikkelen. Les om hvordan Mette-Marit følte seg presset av kjendisbladet.

Thomas Olsen opplevde selv episoden som ubehagelig.

- Jeg hadde dårlig samvittighet. Vi hadde presset Mette-Marit så langt at hun tok til tårene. Det var en veldig sterk opplevelse, sier han.

Olsen ville ikke publisere bildene han og kollegaen hadde tatt under opptrinnet, og ble av ledelsen bedt om å avlegge en skriftlig rapport.

Olsen bekrefter at det interne notatet er korrekt gjengitt i boka til Melnæs. Han understreker at han ikke er kjent med hvem som har lekket det interne dokumentet.

Slottets informasjonssjef Astrid Versto ønsker derimot ikke å kommentere saken overfor Nettavisen.

Mette-Marit: Nå er det nok!
Dette er intern-notatet som ble levert fra Olsen:

«Vi fotograferte Mette-Marit Tjessem Høiby, sønnen Marius og kronpris Haakon ved tre anledninger lørdag. Først da Mette-Marit kom tilbake til leiligheten sammen med en venninne (trolig etter en handletur), dernest da hun forlot leiligheten sammen med venninnen og Marius og til slutt da hun kom tilbake med Marius.

Ved første møte, ca klokken 15, smilte hun. Morten Hval var da av gårde for å spise, jeg tok om lag 6-7 eksponeringer. Neste gang klokken 1615 var hun mindre blid, og så tverr og sur ut, men sa ingenting. Haakon var også til stede – han spøkte og snakket med meg og Morten Hval i en omgjengelig tone. Totalt tok jeg og Hval 10-12 eksponeringer.

Tredje og siste gang vi møtte på henne , ca klokken 1654, så hun rimelig misfornøyd ut. Vi tok bare 4-5 eksponeringer. Idet hun låser opp døren bråsnur hun plutselig, og skriker til Morten Hval: ”Kan jeg ikke få være i fred? Du er jo her hele tiden. Ikke smil. Du står der med det jævla smilet ditt, du gjør meg kvalm, du er så jævlig ekkel!”

Volumet på utbruddet var såpass høyt at det ga gjenklang i nabogårdene. Vi avsto fra å svare på tilropene, men valgte i stedet å trekke oss tilbake til Hvals bil. Derfra var vi i ferd med å ringe Erlend Haugen – med beskjed om at vi ville trekke oss tilbake fra Ullevålsveien 67 – da Mette-Marit brått kom løpende tilbake. Hun hadde knapt vært inne i mer enn 1-2 minutter, var iført en dongeribukse og en tynn, beige bluse og hadde fortsatt bilnøklene i hånda. Mette-Marit kom rett mot bilen, og så tydelig rasende ut. Vi sveivet ned vinduet på førersiden, og følgende samtale (omtrentlig) utspilte seg:

Mette-Marit: ”Nå er det nok! Jeg orker ikke dette lenger, dere står her døgnet rundt hele uka, og jeg orker det ikke. Hvordan mener dere at jeg skal være en mor når dere forfølger meg og sønnen min hele tiden. Jeg klarer ikke dette lenger, dere ødelegger livet mitt. Sønnen min vil ikke bli tatt bilder av hele tiden, men det tar dere ikke hensyn til. Hbvordan tror dere jeg skal klare å ta vare på ham? Dette har vi snakket om før, mange ganger, men dere sier bare ’ja vel’ og en uke senere så er dere like ille igjen.”

Jeg forholder med stille i denne fasen av samtalen. Morten Hval svarer stort sett ”ja” og ”jeg forstår”. Vi håper dette vil virke avvæpnende. Men situasjonen tilspisser seg, og Mette-Marit begynner å ta i bruk relativt fargerike beskrivelser av Se og Hørs medarbeidere. Ordbruken fra hennes side var blitt svært grov – og ekstremt høylytt. Hun satt på dette tidspunktet på huk ved siden av bilen, og hamret neven i bildøra som for å understreke poengene sine. Ved flere anledninger er stemmen gråtkvalt. Vi forholder oss fortsatt stort sett stille.

Mette-Marit: ”Hvordan tror dere vi skal kunne samarbeide dersom dere ikke følger spillereglene? Vi har snakket om dette før, og dere vet at dere ikke skal ta bilder av Marius når han ikke vil. Nå er han syk, og vil ikke bli tatt bilder av.”

Jeg svarer: ”Det beklager jeg sterkt, jeg var ikke klar over at han var syk – eller at han ikke ville bli tatt bilder av.”

Mette-Marit: ”Nei¿ Men nå vet du det. Dere tar forresten aldri hensyn, eller tenker på hvordan dette er for meg. Dere har sikkert barn selv – kan dere forestille dere hvordan det da ville være å bli forfulgt av fotografer som tok bilder av dere og barna uansett hva dere gjorde? Nei – jeg tror ikke dere tenker så langt i det hele tatt.”

På dette tidspunktet har hun begynt å gråte. Samtlige av disse ovennevnte budskapene blir gjentatt opptil flere ganger i forskjellige innpakninger. Av og til skrek hun, andre ganger gråt hun og noen ganger tøylet hun seg og snakket rolig. Det var tydelig at hun frøs, temperaturen lørdag var ca seks minusgrader og hun hadde sittet ved bilen i om lag ti minutter. Jeg valgte derfor å få avsluttet opptrinnet. Også fordi forbipasserende begynte å fatte interesse for den noe absurde situasjonen.

Jeg sier: Beklager at vi ikke har klart å gi deg noen gode svar på de tingene du nå tar opp, men vi er altså kun ”menige” soldater som er satt her for å gjøre en jobb. Når det er sagt, så kan jeg fortelle deg at vi – før du kom ut – var i ferd med å ringe vår reportasjeleder for å si at vi trekker oss tilbake for i dag. Meldingen du ga oss på vei inn var veldig klar og tydelig, og på bakgrunn av det ønsket vi å gi dere fred. Ellers har jeg sympati for at situasjonen kan være en belastning for deg. Men det er altså av nyhetsverdi at du og kronprinsen har flyttet inn i den nye leiligheten, og det er på bakgrunn av dette vi i dag er på jobb her.”

Dette virket tydelig beroligende på Mette-Marit som bare gråt stille og nikket. Jeg valgte å avslutte samtalen ved å si at vi kom til å forlate stedet for resten av dagen.

Mette-Marit: ”Ja¿ Men nå har dere kanskje forstått hvordan jeg har det.”

Samtalen ble avsluttet uten ytterligere ytringer fra hennes side, og vi forlot umiddelbart Ullevålsveien 67 etter å ha meldt fra til Erlend Haugen.

Mvh

Thomas Olsen»

Se og Hør: En røverroman
Da sjefredaktør Odd J. Nelvik i Se og Hør ble bedt om en kommentar, skrev han følgende i en e-post til Nettavisen:

«Melnæs har laget en røverroman der jeg er skurken. Det kan jeg leve med. Når det gjelder dagens oppslag i VG vedrørende avlyttingsutstyr, så vil jeg nok en gang kategorisk avvise at vi noen gang har brukt slikt utstyr - eller at vi er i besittelse av det.
Når jeg nå har fått skumlest deler av boken blir jeg først og fremst sjokkert over at Melnæs skriver at han brukte narkotika i en intervjusituasjon. Dette er selvsagt helt forkastelig, og styrker meg i troen på at vi tok en riktig avgjørelse da våre veier skiltes. Jeg legger også merke til at Melnæs i boken innrømmer å ha tatt seg 'kunstneriske friheter' som journalist og rett og slett diktet opp ting. Han innrømmer faktisk å ha vært uetterrettelig i tiden han jobbet i både VG og Se og Hør. I boken serverer han tvilsomme påstander om ansatte i Se og Hør og norske kjendiser. For øvrig bærer boken preg av at det er lenge siden Melnæs jobbet i bladet.»

Etter at Nettavisen publiserte saken om Mette-Marit, utdypet Nelvik sitt svar i en ny e-post:

«I likhet med en rekke andre medier som VG, Dagbladet, ukeblader og utenlandske medier, sto Se og Hør utenfor leiligheten i Ullevålsveien. I denne tiden skrev paret historie ved å bli verdens første kongelige samboerpar, noe det selvsagt var stor interesse rundt. Jeg kan ikke huske den spesielle episoden som det vises til i boken. Det er tross alt over fem år siden dette skal ha skjedd, men slik det beskrives opptrådte våre folk korrekt. Vi trakk oss tilbake, og den omtalte episoden ble ikke publisert i bladet.»

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.