Gå til sidens hovedinnhold

- Jeg er redd folk tenker: «Så hun er for syk til å gå på jobb, men frisk nok til å være ute?»

Lider av senskader etter kreftbehandling:

Det er fire år siden Camilla Iversen (41) fikk kreftdiagnosen. I dag er hun kreftfri, men ikke frisk.

- Det er nesten som om jeg har et blylodd i kroppen. Alt føles veldig tungt og utmattende. I tillegg sliter jeg med konsentrasjonen og hukommelsen, ord forsvinner og byttes ut med andre. Jeg gjentar meg selv veldig, og kan for eksempel gi mannen min den samme beskjeden mange ganger.

Camilla Iversen er 41 år gammel. Hun er tobarnsmor, gift og jobber som lærer. Mange vet at hun for snart fem år siden ble operert for brystkreft, og at hun i dag er kreftfri.

LES OGSÅ: Ny forskning: Fedme linkes til 12 ulike typer kreft

Ikke alle vet at hun fortsatt ikke er frisk. For selv om kreftcellene er borte, har Camilla mange tunge dager. Kroppen kjennes ikke ut som det den en gang var, og hodet greier ikke å holde tritt.

- Jeg ser jo frisk ut, og jeg har alltid vært en som smiler og er blid. Men det er kun hvis jeg aksepterer at jeg nå har begrensninger, at jeg har det bra. Hvis jeg ikke greier å legge inn pauser i løpet av dagen, er det som om hodet koker. Jeg får hjertebank, dårlig konsentrasjon, hodepine og søvnvansker.

- En dobbel sorg

Minst én av tre brystkreftrammede opplever å få senskader etter behandlingen. Camilla er en av dem.

De vanligste symptomene er fatigue, kognitiv svikt, smerter, konsentrasjonsvansker, endret seksualliv og stoffskifteproblemer.

75 prosent av kvinnene som lever med senskader, hadde ingen kunnskap om dette før de ble rammet. Derfor handler årets Rosa Sløyfe-aksjon, som begynner mandag 1. oktober, om senskader. Målet er å spre kunnskap, samt å forberede kreftrammede og pårørende på at det å være kreftfri ikke nødvendigvis betyr at man er frisk.

Camilla trodde friskmeldingen fra sykehuset betydde at livet kunne gå tilbake til normalen igjen. Men nå har det gått fire år, og kroppen bærer fortsatt alvorlig preg av behandlingen.

- Det vanskeligste har vært å finne veien tilbake etter kreftsykdommen. En ting er å være kreftsyk, for da ser jo alle det, men når håret gror tilbake og du begynner på jobb igjen, tenker alle at du er frisk. For mange er det sannheten, men ikke alle, sier Camilla, og legger til:

- Når man opplever alvorlig sykdom tenker nok mange at «så snart jeg blir frisk, skal jeg gjøre det meste ut av livet». Det er derfor vondt å innse at kapasiteten ikke er den samme som før. Det blir gjerne en dobbel sorg, for man vil jo så gjerne gjøre alt, men så ligger det begrensninger der som ikke er synlige for andre.

Mistet faren i kreft

Camilla var 36 år da hun fikk kreftbeskjeden. Hun hadde lenge følt seg sliten og svimmel, men trodde det skyldtes at hun hadde hatt et tungt år.

- Jeg hadde nylig mistet faren min i kreft, og samtidig var vi midt i småbarnsperioden med to små barn på to og fire. Så jeg trodde det var summen av dette som gjorde at jeg var så sliten, forteller Camilla.

Den dagen hun fikk beskjed om at det var brystkreft, husker hun godt hva hun tenkte:

- «Nei, ikke i dag. I dag har mannen min bursdag».

Nå kan hun le litt av sin egen reaksjon.

- Jeg var aldri redd for å dø, det var jeg ikke. Men fordi pappa akkurat hadde tapt kreftkampen, var vi opptatt av at barna våre ikke skulle bli redde. Så fokuset lå på dem. Vi ville at de også skulle tenke at dette skulle gå bra.

Jobber 50 prosent

I januar 2014, opererte hun bort det ene brystet. Deretter gikk hun på cellegiftkur i seks måneder, og antistoffer i halvannet år.

Så startet jobben med å rekonstruere brystet. Det ble hun ferdig med i 2017, og da skulle altså livet ha blitt som før.

LES OGSÅ: Studie: Kreftmedisin kan forsinke aldringsprosessen

Men slik ble det altså ikke. Det var tungt å innse at hun ikke greide å gå tilbake i hundre prosent stilling, men byrden ble lettere av at hun ble møtt med stor forståelse fra arbeidsplassen, Bøleråsen skole i Ski.

- Jeg fikk prøve meg i ulike prosentstørrelser, og landet til slutt på at jeg greier å jobbe 50 prosent. Arbeidsgiveren min har vært fantastisk, jeg har virkelig fått prøve og feile til jeg fant det som passet for meg. Nå jobber jeg annenhver dag slik at jeg får hele dager til å hente meg inn, og så har jeg små pauser i løpet av dagen.

- Hun er en kjemperessurs

Rektor ved Bøleråsen skole, Sigrid Skaarer, har vært Camillas sjef i litt over et år.

- Da jeg begynte i jobben, var Camilla godt i gang med prøveperioden. Hun prøvde seg frem til det som fungerte best i forhold til arbeidstid, prosentstillinger og store eller små grupper med elever. Nå har hun landet på femti prosent, og har små grupper med elever, sier Skaarer.

LES OGSÅ: Omfattende studie: Så mye alkohol øker risikoen for å utvikle demens

Rektoren understreker at det har vært en prioritet fra skolen sin side å kunne beholde Camilla.

- Hun er en kjemperessurs, og vi ønsker å ha dedikerte ansatte i skolen som kan stå i jobben sin og orke den hverdagen vi har. Det er kjempeviktig å ta vare på dem. For meg som arbeidgiver har det vært viktig å være bevisst at viljen ofte er større enn det kroppen faktisk orker, så man må gå i dialog med arbeidstaker for å sørge for at man ikke pusher på for hardt, sier Skaarer.

- Må kunne gå ut uten å skamme meg

De dagene Camilla har fri, må hun stort sett hvile seg, men kan gjennomføre små ærend og turer ut av huset.

- Jeg er oppdratt til at man må være hjemme hvis man er for syk til å gå på jobb. Men jeg kan ikke leve livet mitt slik. Jeg må kunne gå på postkontoret uten å skamme meg. Samtidig er jeg redd folk tenker at «javel, så hun er for syk til å gå på jobb, men frisk nok til å være ute».

Alt av ekstraaktiviteter, som å ta en kaffe med ei venninne, gå på kino eller ta med barna til Oslo, må planlegges. Hele tiden må hun være bevisst sine egne begrensninger, og sørge for å få nok hvile.

- Jeg har lagt på meg en del fordi jeg ikke kan presse meg selv fysisk. Jeg kan drive med rolig gange eller yoga, men hvis jeg gjør hardere fysisk aktivitet, blir jeg dårlig. Det føles som kroppen jobber mot meg.

- Har du et håp om å bli helt frisk eller er du forberedt på at dette er slik livet ditt blir?

- Jeg prøver å tenke at jeg bare er 41 år og har mange år på å bygge opp kroppen igjen. Men jeg vet ikke hvordan det blir, og det kan heller ikke legene gi noe svar på. Noen blir bedre, mens andre blir ikke det. Den viktigste jobben jeg gjør nå er å akseptere situasjonen, og gjøre det beste ut av livet med de kortene jeg har, sier Camilla, og avslutter:

- Jeg har vært så heldig å ha en heiagjeng hjemme og på jobb, samt at jeg har hatt god støtte fra fastlegen min og Nav. Det har vært avgjørende for å komme seg på beina igjen. Den dagen du er ferdig behandla for kreft, blir man overlatt til seg selv. Derfor har støtten jeg fikk både privat, på jobb og via det offentlige, vært veldig viktig for meg.

Reklame

NÅ: Milrab har oppdatert salget med sportsklokker og Oakley