*Nettavisen* Nyheter.

- Norske horekunder er stort sett gode menn

Foto: Eirik Hagesæter (Bergensavisen)

Møt en bergensjente som aldri fikk være barn. Og en nigeriansk kvinne som savner ungen sin.

08.03.11 08:17

BERGEN (Bergensavisen): De skal ligge i krig med hverandre, men er enige om at norske horekunder stort sett er gode menn. Møt dem en natt som prostituert i Bergen.

Klokken passerer 0400. En forsommerdag med solen på opptur brer seg over takene på trehus og murgårder her ute på Nordnes. I buskene ned til ballplassen fra Ytre Markevei, kvitrer fugler. Brisen er mild. Ellers er det stille.

På en benk ved rosebedet sitter en kvinne, opptatt med sitt, enser ikke at vi kommer.

Bak seg på skiferhyllen har hun tømt innholdet i vesken. Sminke, noen mynter, en eske pastiller, bomullsdotter, hårstrikk, en brusflaske med bare slurken igjen, en halvrøkt sigarett. Så er det restene av en rull tørkepapir, en lighter, et par kondomer. Og en sprøyte, brukt.

- Åh, unnskyld meg altså, sier hun når hun ser oss.

- Eg ska’ rydde etter meg, eg lover, sier hun, før øynene siger igjen på nytt.

Alderen hennes er noe ubestemmelig. Hun kan være i slutten av tredveårene, dialekten har allerede fortalt oss at hun er bergensjente, og nå synker hun sakte sammen, pust for pust, til hun faller til ro og ser ut som om hun sover slik folk gjør i bil.

På seg har hun en lys dongeribukse, litt skitten er den blitt, kanskje i løpet av natten. I halsen stikker kragen på T-skjorten opp av den vide, grå genseren. Ved hennes side ligger en svart hettejakke.

Så skvetter hun til et øyeblikk. Som om hun drømte at hun falt.

- Nei, sorry altså. Eg ...

Omsorg for andre
Nei, hun vil ikke ha hjelp, trenger den ikke, sier hun. Det går greit, må bare få litt tid på seg. Vi setter oss på benken bortenfor, og ikke lenge etter våkner hun til for alvor. Vi hilser, spør om hun er ålreit.

- Det er tøffe tider? Vi spør så dumt, for vi vet ikke bedre.

- Ja. Det e’ alltid det, sier hun og er i gang med å samle eiendelene sine.

- Eg rydder alltid opp etter meg. Det er ikkje eg så lar sprøytespissene ligge igjen så unger kan stikke seg på di, sier hun travel og brydd.

Vi sier at det er bra, forteller at vi ikke er fra nabolaget, men at vi har bodd her før, at det er et koselig strøk.

Det er hun enig i. Smiler, og kaster et ekstra blikk på oss som for å finne ut hva det kan være vi vil.

Utfordringen er denne: Prostituerte er som regel bryskt avvisende til å snakke med journalister. «Jobben» sin forbinder de med en dose skam, kanskje truer bakmenn med represalier, eller de er redde for å bli gjenkjent av familie selv på anonymiserte bilder.

- Jeg så at du satt her og så lurte jeg på om du hadde det bra, prøver vi.

- Jo da, det går greit, sier hun og spør om vi er fra utetjenesten.

- Nei, til daglig jobber jeg i BA.

«Beate» lyser opp. Hun har et «tusenkronerstips». Det handler om hvordan folk behandler kattene sine. De skulle vært straffet, folk altså.

Håpløs barndom
Hun har satt seg nå, og vi blir sittende her på hver vår benk på Nordnes. «Beate» fisker opp et par solbriller fra jeg vet ikke hvor, vi finner ut at vi er like gamle og plutselig snakker vi om barndommen. «Beate» legger mye av ansvaret for at det er gått så ille for henne, på den tiden, barndommen. Den var vond. Men hun snakker villig nå.

- Jeg husker at jeg fikk vite av moren til en venninne at det var første skoledag neste dag. Min mor var ruset og hadde ikke peiling på sånt.

Morgenen etter sto «Beate» opp alene. Greide håret, prøvde å lage en flette. Så gikk hun til skolen. Der ble hun oppropt og forsiktig som hun var, fikk hun pulten som var igjen da de andre hadde satt seg, fremst ved frøken.

- Det var som å være på månen, som om jeg hadde kommet til noen andres verden, sier «Beate».

Det var spennende, litt skummelt, og litt gøy, men mest spennende.

På veien hjem, med bøker, blyant og viskelær i en plastpose, var hun glad, stolt, husker hun. Hjemme var det ingen. Ikke før hun hadde lagt seg for kvelden hørte hun at det kom folk hjem. Hun hadde nesten sovnet da stefaren sparket i sengen, han hadde sett skolesakene på pulten.

- Så sa han, sier «Beate», og hermer med å lage gjøre munnen morsk.

- «Du må faen ikkje tro du e’ nåkke bare fordi du e’ begynt på skolen».

Selger sex
«Beate» forteller oppsiktsvekkende historier fra sitt eget liv uten selvmedlidenhet. Å synes synd på seg selv har aldri hjulpet noen, sier hun. Men hun ser at hun ikke har vært heldig. Med et annet utgangspunkt kunne mye vært annerledes.

- Når jeg er lei meg, tenker jeg at det er urettferdig. Jeg var tolv år og drakk sprit for å glemme.

Om det å selge kroppen sin, sier ikke «Beate» så mye. Det bare sånn det er blitt. Det ene tok det andre, og det er den mest effektive måten å skaffe penger til dop på. Det er det eneste som teller.

- Kan jeg spørre om hvor mange kunder du kan ha på en kveld?

- Tre, fire, kanskje. Mellom klokken seks og tre om natten. Fredag og lørdag. Søndager kan det også være så mange. De er stort sett greie.

«Beate» har reist seg nå, kanskje liker hun ikke retningen praten tar, kanskje må hun videre av andre årsaker. Hun trekker ut to remmer fra vesken sin, juster dem, og så er den en sekk hun hiver på ryggen. Så tar hun på seg den tøffe masken igjen.

- Jeg har vært heldig som i hvert fall har den her, sier hun, klapper seg kjekt på rumpen, setter pekefingeren i været til hilsen og forsvinner ned hotellgjennomgangen til Strandgaten.

Black magic
Et drøyt halvår senere, norsk presse har i ukevis skrevet om «invasjonen av nigerianske prostituerte», om «aggressiv» markedsføring og om «gatekrigen» dette har medført. Dessuten har denne maktovertakelsen ført til at de rusavhengige norske prostituerte er «fordrevet fra markedet og har kapitulert».

Krigsretorikken skaper et inntrykk av at dette ikke bare er prostituerte, men potensielt farlige kvinner.

Lørdags-BA har ved flere anledninger forsøkt å komme i kontakt med noen av de nigerianske kvinnene som jobber på gaten i Bergen. Men når vi sier at vi bare vil prate, at vi er interesserte journalister som vil høre om bakgrunnen deres, blir vi brått avvist.

- No, no, no, no!

En avvisende hånd, et hoderyst og så snur kvinnen seg og går.

Hva andre må tro at vi har for lyster, som så kontant blir avvist, tør vi ikke tenke på. Og det har liten hensikt å nærme seg kollegene hennes samme kveld.

En natt til lørdag i november får vi et slags gjennombrudd.

Klokken er passert halv fire om natten. På Torgallmenningen gjør en overstadig beruset mann forsøk på å tenne sigaretten, kikker sløvt ut av tunge øyenlokk, og snøvler høylytt når han oppdager en svart kvinne utenfor 7-eleven. Han vil ha hennes oppmerksomhet, men hun er ikke interessert.

Hun er for så vidt kledd for forholdene, men ikke helt for den vinternatten dette er i ferd med å bli. Heldigvis er det ikke nedbør i luften, men kaldt er det, må være ned mot null, og så dette vinddraget som sniker seg inn over alt.

Hun har hendene i lommene på hettejakken, armene tett inntil kroppen og skuldrene trukket opp som for å holde på varmen. Det lange, flettede håret er festet i en hestehale. Ansiktet er avventende, nesten uttrykksløst, som om hun egentlig ikke vil ha oppmerksomhet. Samtidig er det liten tvil om ærendet hun er ute i, til det er kollegene for mange. Så sent på natten trekker de helt inn i sentrumskjernen.

- Hei, sier vi og prøver å se så vennlig ut som vi kan.

- Hei, svarer hun, smiler ikke, men trekker en slags grimase i såpass positiv retning at vi fortsetter.

- Cold?

- Yeh, cold, sier hun og tråkker nervøst hutrende med bena.

- Do you want coffee?

- No, thanks!

– Sure? Sikker, spør vi.

Hun ser beskjeden ut, legger hodet på skakke og myser mot oss.

- Why you offer me coffee?

Hun virker mer avventende, enn mistenksom, men hva vet vi.

- You police?

- No, no, not police, sier vi og tar oss i å være i overkant avvisende til akkurat det. Men sekunder senere rusler vi sammen ned mot Fisketorget. Og jeg vet ikke hvem av oss som føler seg mest ukomfortabel. Så krysser vi gaten over mot gamle Holberg, og jeg spør hvor gammel hun er.

- 29, svarer hun, ser på meg og smiler, ler plutselig, som om vi var på date, og med ett går vi arm i arm.

- Okay, innrømmer hun.

- I’m 34.

Hos de prostituerte
Situasjonen er absurd. Her går en kvinne i sin beste alder, mange hundre mil fra familie og venner og motiverer seg for å tilby seksuelle tjenester hun ikke har lyst til å by på. Det gjør hun til en fyr som ikke vil kjøpe og som nå ber en stille bønn om at han bare ikke må treffe på nettopp familie og venner. Likevel er de på vei til salgsstedet.

Turen går forbi Banco Rotto, foran bankvesen og snuten på politiet. Så runder vi et butikkhjørne i Marken og vi har ikke engang spurt hva damen heter. Noen meter inn i gaten, drar «Emiola» oss forsiktig, men bestemt i retning en dør.

- In here, sier hun.

«Emiola» åpner døren. Den digre bakmannen vi et øyeblikk fryktet skulle stå rett innenfor døren, finnes ikke. I stedet kommer vi inn i en bitte liten gang, tom, men så full av fottøy at det er vanskelig å sette foten ned uten å tråkke på alt fra pussede finsko til joggesko sparket av uten å ha blitt knytt opp.

- Take off, av med skoene, sier «Emiola», og det paranoide ligger mer enn latent i meg nå. Er det for at det skal bli vanskeligere å rømme? Uten sko?

«Emiola» holder meg rundt armleddet, åpner døren, vil tydelig lede oss raskt gjennom rommet vi kommer inn i.

Det er et stort rom, hva kan det være, førti-femti kvadrat? En slags åpen kjøkken og stue. Her er ikke lys fra taket, men noen lampetter er slått på, det er dunkelt.

I kjøkkendelen til høyre står en stor seng, og en ung, tynn, kritthvit mann står med siden vendt mot den, i bare trusen. Rundt halsen har han et smykke. Han ser utilpass bort på oss og smiler nervøst. En mørkhudet kvinne har tydeligvis kledd av ham klærne han nå mangler, nå legger hun dem på en kjøkkenstol.

På motsatt side, i stuedelen sitter det en som slår meg å måtte være hans rake motsetning. En tykkfallen, middelaldrende mann, brun av sørligere sol.

Håret er i overkant ungt, lyse striper, lugg. Han affiserer oss knapt mens han sittende på sengekanten åler på seg T-skjorten. Skulderen er ikke så god som den sikkert har vært, og en kvinne som sitter på kne bak ham, hjelper ham med å dra den nedover ryggen.

- Come, sier «Emiola», men jeg er blitt tyngre å dra på.

Journalisten i meg er bråvåken og kjekk, og det er like før jeg spør disse karene om hva de har her å gjøre, om de går her ofte, hvorfor de går her. For om prostituerte er vanskelig å få prate med for oss journalister, er det enda verre med kundene deres.

Tvers over rommet, er det enda en dør som «Emiola» har tatt sikte på. Innenfor den er det et knøtt lite rom. Nå, med sengen og nattbordet her inne, går døren bare halvveis opp. «Emiola» lukker den bak seg.

- Okei, sier jeg.

- I do not want sex! I just want to talk, sier jeg forsøksvis avvæpnende.

Hun ser på meg, vet ikke helt hva hun skal tro. Hun griper etter beltet mitt.

- No, sier jeg, mer bestemt denne gangen, og forklarer at jeg bare er nysgjerrig på hvordan prostituerte har det, hvor hun kommer fra, sånne ting.

Hun står fortsatt, fullt påkledd, vet ikke helt hva hun skal gjøre. Fikler med mobilen. Mer motvillig nå som vi bare vil prate.

- I can pay, sier jeg spørrende, og før hun rekker å svare vifter jeg med en femhundrelapp.

To sekunder, så snapper hun den, sier okei.

- Five minutes.

- Fifteen, sier jeg og det slår meg at det er usedvanlig dårlig forhandlingstaktikk å betale først.

Har et barn
Etter litt om og men, er samtalen mellom oss omtrent slik, oversatt til norsk:

- Hvor kommer du fra?

- Afrika.

- Hvor i Afrika?

- Hvorfor vil du vite det?

- Jeg bare lurer?

- Nigeria. Sikker på at du ikke er politi?

- Ja. Jeg lover deg.

«Emiola» står fremdeles, men skoler seg i det minste mot veggen nå.

- Hvorfor kom du til Norge?

- For å arbeide. For pengene.

- Som prostituert?

- No.

- Nei? Hva da?

- Forskjellig.

- Men du selger seksuelle tjenester?

«Emiola» fem minutter ser ut til å være over i løpet av to. Hun ser rett på meg, men sier ingenting.

- Er du ikke redd når du går slik på gaten i et fremmed land?

- Nei. Norske menn er gentlemen.

- Er norske horekunder gentlemen?

- Ja, sammenlignet med italienske menn.

- Så du har jobbet i Italia også?

- Nei, men min søster har.

- Hvordan fikk du høre om Norge?

- Av venninner, de sa at norske menn var hyggelige, renslige og betalte godt. Men nå må jeg gå, sier «Emiola».

- Bare ett spørsmål til, sier jeg, og kommer i farten ikke på noe grunnleggende å spørre om.

- Savner du familien din i Afrika?

- Selvsagt, sier «Emiola» og vi hører hvor dumt spørsmålet er og vi fortsetter i samme leien.

- Har du mann og barn der hjemme?

- Et barn, sier «Emiola» og nå går hun.

Åpner døren inn til det store rommet som nå er helt tomt. Så er det rake veien over til den lille gangen, og mens jeg får på meg skoene, er hun allerede ute på gaten. Utenfor tar vi begge hansker på. Det er ikke så mye å si.

- Lykke til, sier jeg, runder kjapt et hushjørne, og er fri.

500 kroner fattigere, og den som slapp billig.

Les flere saker hos BA.no

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag