– Det er viktig at storsamfunnet markerer forrige århundres største forbrytelse. Det er betydningsfullt for minoriteten og for den enkelte jøde som en anerkjennelse av tragedien. Men også for storsamfunnet, som får vist hva man står for – at man er et åpent og inkluderende samfunn, sier Irene Levin til NTB.

79-åringen, som selv er jødisk, er professor emerita ved Oslo Met og har blant annet skrevet boken «Vi snakket ikke om holocaust – mor, jeg og tausheten».

Hennes mor og far flyktet fra leiligheten i Oslo og over grensen til Sverige kort tid før deportasjonen, mens moren var gravid med Levin.

Hun ble født i Sverige et par måneder senere, og den lille familien levde der resten av krigen før de så flyttet hjem igjen etter frigjøringen.

Lite oppmerksomhet etter krigen

Hjemme i Norge fortsatte hverdagen, mens hele 32 medlemmer av Levins storfamilie var drept, deriblant morfaren.

Levin forteller om en taushet i familien i etterkrigstiden om det som hadde skjedd. Det var et tema som sjelden ble tatt opp. Og slik var det også i samfunnet for øvrig.

Det skulle gå svært lang tid før det norske samfunnet tok skikkelig tak i det som hadde skjedd med jødene. Jødedeportasjonen ble ikke viet en betydelig plass i det store landssvikoppgjøret i årene etter krigen.

Og i de aller første bøkene som skulle fortelle historien om krigen i Norge, var jødedeportasjonen nesten fraværende. I det tredje bindet av bokserien «Norges krig» i 1950 ble det som skjedde med jødene, kun omtalt på en halv side. Over 30 år senere kom storverket «Norge i krig», og her ble jødedeportasjonen viet 18 sider.

– Så gikk tiden, og det kom flere bøker. Men historien om jødene var som en appendiks på krigshistorien. Man fortalte om krigen, og så kom det med jødene, sier Levin.

Et vendepunkt

Men på 1990-tallet skjedde det en rekke ting som skulle bli et vendepunkt.

– På 1990-tallet så var alle oppmerksom på at det var 50 år siden frigjøringen. Folk skjønte at de som hadde opplevd alt dette, var blitt gamle og at de etter hvert ville bli borte. Situasjonen endret seg, sier hun.

Samtidig begynte uforløste samtaler å komme mer til overflaten i Levins familie, og man begynte i større grad å snakke om det.

Et viktig element for den kollektive prosessen ble også regjeringsutvalget som på 1990-tallet tok for seg et økonomisk oppgjør for deportasjonen med all eiendom og verdiene som hadde gått tapt blant de norske jødene. Og Levin påpeker at dette for jødenes del overhodet ikke handlet om penger, men om synlighet og anerkjennelse.

Dette ble et historisk og moralsk oppgjør, forklarer hun.

– Den plassen som minoriteten har i storsamfunnet, den defineres av storsamfunnet, sier hun.

– Vi står sammen

Først i 2012 kom det en beklagelse fra regjeringen ved daværende statsminister Jens Stoltenberg, som beklaget at deportasjonen skjedde på norsk jord. Politiet kom også med sin første offisielle beklagelse senere samme år.

Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge. Bare 35 av dem overlevde.

Torsdag finner altså 80-årsmarkeringen for deportasjonen sted i Oslo rådhus. Den skjer to dager før selve 80-årsdagen ettersom datoen faller på lørdag, som er forbeholdt sabbaten.

Programmet i Oslo rådhus består av kulturelle innslag, taler og en panelsamtale. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og rabbiner Michael Melchior taler. Programmet ellers er en blanding av kulturelle innslag, taler og samtale.

– Det blir som om storsamfunnet sier at «vi står sammen i minnet om dette», sier Levin.

(©NTB)