RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Biskop Gunnar Stålsetts tale

Sist oppdatert:
Kjære foreldre og faddere, kjære menighet

Paulus skriver "For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem." (Ef.2. 8-10)

En barnedåp vekker varme følelser. Harde skall kan bli myke når vi samles for å feire barnet midt iblant oss. Hvis vi lar seremonien og symbolene tale. Hvis vi åpner oss for underfulle ord om våre barn som Guds barn. Da blir dåpen en stjernestund.

Vi har hørt sterke ord om å være "rotfestet og grunn festet i kjærlighet."

Hva mer kan vi ønske for et barn? Hva bedre kan vi be om for en tronarving?

Mors og fars kjærlighet. Folkets kjærlighet. Guds kjærlighet - Guds kjærlighet som overgår all forstand, og som ruster oss til å møte all uforstand.

Dåp dreier seg om følelser. Dåp handler også om vilje. Om et forpliktende ja.

Dåpshandlingen som drama løfter barnet for et øyeblikk ut av det intime rom ved mors bryst og på fars arm, inn i det store allrom som en dag skal være hennes.

Fødselsattest og dåpsattest er i følge kristen tro uttrykk for livets grunnleggende verdier. De to er de viktigste verdipapirer som vi noen gang vil få. De er uttrykk for en dobbel tilhørighet.

Fødselsattesten bekrefter at vi tilhører verden og at verden er vår. Jeg er med i et fellesskap av mennesker av alle nasjoner, et fellesskap av mange farger, språk og tro.

Dåpsattesten forteller at over denne verden er det en himmel som omfavner oss. En himmel som er vårt hjem også her på jorden. Dåpen er det fremste tegn på fellesskap mellom alle kristne til alle tider: "¿ en dåp, en tro, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle," (Ef. 4, 5-6). Det er Bibelens brubyggende visjon.

Vi har hørt ordene fra Salme 8 om skaperverkets storhet og barnets viktige plass i dette. Det er et overraskende poeng at barnet beskytter Guds ære: "Av barns og småbarns munn har du reist deg et vern mot dine fiender." Undring over skaperverket omfatter både den store Gud og det lille barnet.

Ingen hører ordet "mirakel" så ofte som en jordmor! Når en mor og far tar imot sitt nyfødte barn, kan de oppleve gleden over skaperverkets store under. At dette barnet er vårt barn gjør ikke underet mindre. Jeg tror det er ærbødighet som fyller foreldre i en slik stund. Guds skapergjerning ved våre og i våre liv - det gir en følelse av ydmykhet og stolthet på same tid. Der og da virker Bibelens ord høyst forståelig: "Du gjorde henne lite ringere enn Gud, du kronet henne med ære og herlighet." I Guds bok er vi alle kronet.

Så sterk er denne følelse av under, at også den mor eller far som må være alene om sitt barn, kan oppleve denne store gleden. Og vi aner det intuitivt mer enn vi kan uttrykke i ord: I Guds kjærlighet finnes det ikke et uønsket barn. I Guds skaperverk er vi alle annerledes. I Guds hjerte er vi alle elsket.

Barnets verdighet er ikke hva det en gang skal bli, men hva det allerede er.

Jesus bekrefter dette med sterke og uventede ord. Han sier ikke at alle barn skal bli som voksne, men at alle voksne må bli som barn. Uten at vi blir som barn, kommer vi ikke inn i Guds rike. Det er ikke bare avhengigheten disse ordene sikter til. Like grunnleggende er barnets åpenhet for fars og mors kjærlighet. Kjærligheten er ikke en tom refleks. Den er en skaperkraft som kan gi barnet det trygge selvbilde vi alle trenger.

Ved dåpens sakrament velsigner vi det lille barnet: "Herren la sitt ansikt lyse over deg." Ordene minner oss om den kjærlighet som lyser fra mors og fars øyne når de møter det lille barnets blikk. Lyset skaper gjenskinn og gjenlyd: "Se, hun smiler!", stråler mor og far tilbake. Lykkelig er det barn som i mors og fars ansikt kan få oppleve det bilde som senere i livet kan gir en gjenkjennelse av Guds kjærlighet. Ingenting er så viktig for oss mennesker som det å bli elsket. Ingenting er så stort som det å ha noen å elske. Derfor er kjærlighet og savn så nært forbundet i våre liv. Derfor er lengsel kjærlighetens hukommelse.

Dåpens drama i ord og handling, fastholder også vår tilværelses skyggeside: Ondskapens og dødskreftenes nærvær i denne verden. Ordet "arvesynd" er et forsøk på å uttrykke det uforklarlige, det som Paulus så treffende har beskrevet med ordene: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg." (Rom. 7, 19)

Arvesynd er ikke en forklaring. For hvordan skal vi kunne forklare det vonde som vi utsettes for, eller utsetter andre for. Hvordan kan vi forstå at også det nyskapte livet er underlagt dødens vilkår? I møtet med livets under, frykter vi døden. Når vi bærer barnet fram, bærer vi også vår bekymring og uro fram for Gud.

Det er derfor så viktig at vi i alle fall ett sted i våre liv taler realistisk og sant om livet. Ved dåpen kommer vi det onde og dødskreftene i forkjøpet. Vi vet om dem, og vi vil ta opp kampen. Det er det de betyr ordene om "å forsake djevelen, og alle hans gjerninger og alt hans vesen." Ord som klinger gammelmodige, men som dreier seg om realiteter fra dagligstue til dagsrevy. Kanskje kan det ubegripelige bare uttrykkes med ubegripelige ord?

Skapelse og dåp uttrykkes i kristen tro med et annet begrepspar – fødsel og gjenfødelse. Det handler om å bli født - og om å bli født på nytt. Fostervannet og dåpsvannet er beslektet. Livgivende vann. Begge står i livets - det evige livs – tjeneste.

Like lite som vi kan prestere vår egen fødsel, kan vi fortjene vår egen dåp. Den er en gave. Av nåde er vi frelst, ikke av oss selv, sier Paulus. Det er en Guds gave, for at ingen skal rose seg. Han kunne også sagt: Av nåde er du skapt, det er en Guds gave. Denne gaven er hele det liv vi er kalt til å leve: Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus – formet av Jesu kjærlighet - til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skal gå inn i dem. Gjerninger som på forhånd er lagt ferdige? Det er ikke skjebnetro. Det er kristen tro. Det er å tro på en Gud som vil noe med våre liv. Vil noe nytt, noe unikt, noe annerledes med nettopp mitt liv.

Også om våre liv er forskjellige, har vi et felles behov for beskyttelse og trygghet. På livets store gavebord er barndommen selv den viktigste gave. Prinsesse Ingrid Alexandra må som andre barn få eie barndommens gleder og sorger. Hun må få være tenåringen som opplever gryende forelskelser og begynnende frigjøring. Hun må få være ungdommen som utforsker og feirer overgangen til det voksne liv. Bare ved fullt og helt å få være den hun er, kan hun engang få oppleve at det er en gave å gå inn i den gjerning som venter.

Det er bibelsk visdom i uttrykket: Om Gud vil.

I et moderne demokrati hører det også med: Om folket vil.

For et selvstendig og myndig menneske i det 21 århundre må vi si: Om hun vil.

Mange i by og bygd vil be for Ingrid Alexandra, be om at hun en dag med glede og trygghet kan si: Dette er min gjerning.

I liturgien taler vi direkte til barnet. Vi gjør det i troen på at ordet skaper langt utover det vi forstår. Derfor vil også jeg si til deg, prinsesse Ingrid Alexandra: Du er omgitt av din mors og fars vernende kjærlighet. Du er satt inn i en spesiell familie som elsker deg. Du er omgitt av et folk som venter på deg. Du hører hjemme i troens fellesskap. Du er kjent og elsket av Jesus Kristus. Du skal åpent få møte din fremtid - rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.

Amen

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere