RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(TV 2)

Her er Krekar-dommen

Sist oppdatert:
Her er hele Krekar-dommen fra Borgarting lagmannsrett.

-----DOM --- ---

Avsagt: 20.11.2006

Saksnr.: 05-172948ASI-BORG/03

Dommere: Lagdommer Eirik Akerlie Lagdommer Jakob Wahl Sorenskriver Anne Kristine Andreassen

Ankende part Najmuddin Faraj Ahmad Advokat Arvid Sjødin

Ankemotpart Arbeids og Inkluderings Departementet Advokat Tolle Stabell

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning, samt tilbakekall av asylstatus, reisebevis, bosettingstillatelse og arbeids- og oppholdstillatelse.

Den ankende part, Najmuddin Ahmad Faraj, alias Mullah Krekar, (heretter hovedsakelig omtalt som Ahmad Faraj), er født den 7. juli 1956 i byen Sulaymaniyah i Nord-Irak. I sin ungdom kom Ahmad Faraj i kontakt med Muslimbrødrene, som er en internasjonal islamistisk bevegelse, og han begynte på en krigsskole som var dannet av KDP (Kurdistans demokratiske parti). I 1982 flyktet han til Iran i forbindelse med at han ble innkalt til militærtjeneste for Irak.

På slutten av 1980-tallet sluttet Ahmad Faraj seg til IMK (Islamic Movement of Kurdistan), der han etter hvert ble et framstående medlem. IMK hadde som politisk målsetting å frigjøre det kurdiske folket fra Baath-partiets regime, og istedet innføre islamsk sharia-lovgivning i Kurdistan og Irak.

Under den andre Golf-krigen (1990–1991) brøt det ut opprør blant kurderne mot Baath-partiets regime i Bagdad. Mens Ahmad Faraj og han familie hadde opphold i Pakistan, søkte de om bosetting i et tredjeland gjennom FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Ahmad Faraj og hans familie kom til Norge 30. november 1991 som overføringsflyktninger fra FN. I tillegg til Ahmad Faraj besto familien av hans kone og fire barn. Ved vedtak 13. april 1992 la Utlendingsdirektoratet til grunn at Ahmad Faraj fylte vilkårene for å kunne anerkjennes som flyktning, og Ahmad Faraj og hans familie ble innvilget asylstatus.

Ahmad Faraj fortsatte sin politiske og religiøse virksomhet etter at han fikk asyl i Norge. Han reiste flere ganger tilbake til blant annet Nord-Irak og Iran. Den 10. desember 2001 var Ahmad Faraj med å stifte organisasjonen Ansar al-Islam. Ahmad Faraj ble valgt til leder. Det er omtvistet om han etter våren 2002 har hatt tilknytning til organisasjonen og grupperinger sprunget ut av organisasjonen, og eventuelt hva slags tilknytning han har hatt.

Lagmannsretten finner det ikke her nødvendig å gå nærmere inn på Ahmad Farajs politiske og religiøse virksomhet, eller hans reiser og opphold i tiden etter 1991. Det er i tingrettens dom side 5 til 12 gitt en relativt utførlig redegjørelse for Ahmad Farajs politiske og religiøse virksomhet i Irak, i de omkringliggende land og i Norge i tiden fra 1970-tallet fram til 2005. Videre er det gjort rede for hans reiser og opphold. Lagmannsretten har oppfattet partene slik at redegjørelsen gir et dekkende bilde av disse forholdene. Lagmannsretten vil derfor innledningsvis her nøye seg med å gi et kort resymé over utlendingsmyndighetenes behandling av Ahmad Farajs sak i tiden fra han ble innvilget asyl i Norge.

Ahmad Faraj fikk den 2. april 1993 fornyet arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. I 1994 søkte han om bosettingstillatelse, men Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 9. januar 1995. Begrunnelsen for avslaget var at det ikke var dokumentert at han oppfylte vilkåret om tre års sammenhengende opphold i riket. Ahmad Faraj ble samtidig forhåndsvarslet om tilbakekall av hans asylstatus, idet utlendingsmyndighetene mente at han hadde oppholdt seg i hjemlandet. Saken om tilbakekall av asylstatus ble imidlertid henlagt 15. april 1996. Ahmad Faraj hadde benektet å ha vært tilbake i Irak, og utlendingsmyndighetene fant det etter omstendighetene heller ikke tilstrekkelig godtgjort at han hadde vært tilbake i landet.

Den 3. februar 1998 ble Ahmad Faraj innvilget bosettingstillatelse i Norge.

Ahmad Faraj og hans familie søkte den 5. august 1998 om norsk statsborgerskap. Ektefellen og parets fire barn fikk 20. januar 2000 innvilget søknaden. Ahmad Farajs søknad ble imidlertid avslått ved vedtak 6. september 2000. Bakgrunnen for avslaget var at han ikke hadde lang nok botid i Norge, samt at han på søknadstidspunktet befant seg i utlandet.

Etter forhåndsvarsel 12. september 2002 traff Utlendingsdirektoratet vedtak 19. februar 2003 om å kalle tilbake Ahmad Farajs asylstatus og reisebevis, bosettingstillatelse og tidligere arbeids- og oppholdstillatelse. Det ble videre fattet vedtak om utvisning, samt innmelding i Schengen informasjonssystem. Vedtaket ble fattet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet, jf. utlendingsloven § 38 første ledd, slik den lød på vedtakstidspunktet. Ahmad Faraj påklaget vedtaket.

Den 1. september 2004 - før klagesaken var avgjort - tok Ahmad Faraj ut stevning mot staten, ved Utlendingsdirektoratet, med påstand om at Utlendingsdirektoratets vedtak av 19. februar 2003 skulle kjennes ugyldig.

I tilsvar 4. oktober 2004 ga regjeringsadvokaten uttrykk for at staten ved Kommunal- og regionaldepartementet var rett saksøkt, idet vedtaket var truffet av Utlendingsdirektoratet etter instruks fra departementet. Dette ble senere lagt til grunn av tingretten.

Mens søksmålet sto for Oslo tingrett, traff Utlendingsnemnda den 12. mai 2005 vedtak i klagesaken. Også dette vedtaket ble truffet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet, jf. utlendingsloven § 38 første ledd, slik den lød på tidspunktet for klagevedtaket. Klagen ble ikke tatt til følge. Klagevedtaket var, på samme måte som vedtaket fra Utlendingsdirektoratet, grunnet på at utvisning var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d, samt at det forelå grove og/eller gjentatte brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven

§ 29 første ledd bokstav a, som tilsa utvisning.

Når det gjelder den del av utvisningsvedtaket som var grunnet på at utvisning var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, heter det oppsummeringsvis i punkt 2.13 (vedtakets side 13-14):

”En mener at klageren utgjør en fare for rikets sikkerhet som gjør utvisning nødvendig. Etter vurderingen i klageomgangen har en kommet til at det er grunn til å frykte at klageren har en slik tilknytning til terrorvirksomhet og terrornettverk at hans tilstedeværelse i Norge bidrar til å øke trusselen mot rikets sikkerhet. Rikets sikkerhet vil kunne settes i fare ved klagerens tilstedeværelse i Norge, ved at han kan trekke terrorvirksomhet mot Norge. Det kan heller ikke utelukkes at klageren selv, noen på klagerens vegne eller på klagerens initiativ, vil kunne begå terrorhandlinger i Norge, rettet mot norske eller utenlandske interesser.

En mener at utvisning av klageren er nødvendig som et forebyggende sikkerhetstiltak. Ved terrorangrepene mot USA 11. september 2001 og mot Madrid 11. mars 2004 mistet svært mange sivile livet. Gjennom internasjonale konvensjoner er Norge forpliktet til å ta sin del av ansvaret for å bekjempe internasjonal terrorisme. Det er viktig å sørge for at Norge ikke blir en frihavn for personer som kan knyttes til terrornettverk eller voldelige handlinger av ekstrem karakter, blant annet rettet mot sivile.

I klageomgangen har Politiets sikkerhetstjeneste i samtaler informert kommunal- og regionalministeren om etteretningsmateriale vedrørende klageren. Av hensyn til taushetsplikt om sikkerhetsgradert informasjon, jf. sikkerhetsloven § 12, er dette informasjon som ikke kan fremlegges i klagevedtaket. Informasjonen er tatt hensyn til i vurderingen av utfallet i klagesaken, og utgjør i så måte en del av beslutningsgrunnlaget.”

I klagevedtaket ble det imidlertid gjort klart at Ahmad Farajs plikt til å forlate Norge skulle suspenderes inntil videre, idet departementet mente at forholdene i Irak var av en slik art at returvernet i EMK artikkel 3 var til hinder for utsendelse. Ifølge vedtaket skulle uttransportering ikke finne sted før departementet mente at forholdene i hjemlandet tilsa det.

Utlendingsnemndas vedtak ble som nevnt ovenfor truffet etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet. Vedtaket vil i det følgende likevel bli omtalt som Utlendingsnemndas vedtak.

For søksmålet som sto for Oslo tingrett innebar klagevedtaket at det nå var klagevedtaket som ble gjort til søksmålsgjenstand. Kommunal- og regionaldepartementet ble fortsatt ansett som rett saksøkt.

Parallelt med utvisningssaken ble det innledet strafferettslig etterforskning mot Ahmad Faraj. Den 19. mars 2003 ble han pågrepet av norsk politi, blant annet siktet for overtredelse av straffeloven § 147 a. Siktelsen var knyttet til uttalelser som Ahmad Faraj hadde kommet med i to taler. For øvrig var siktelsen basert på et intervju med Ahmad Faraj i nederlandsk og norsk fjernsyn. Ahmad Faraj ble først varetektsfengslet av tingretten, men senere, etter kjæremål, løslatt av lagmannsretten. ØKOKRIM statsadvokatember henla 30. juni 2003 siktelsespunktene om overtredelse av straffeloven

§ 147 a. Henleggelsen ble senere stadfestet ved Riksadvokatens beslutning av 15. juni 2004.

Den 2. januar 2004 ble Ahmad Faraj på nytt pågrepet av norsk politi. Han var blant annet siktet for to tilfeller av medvirkning til overtredelse av straffeloven § 233, jf. § 49 jf. § 12 nr. 4 bokstav a (drapsforsøk). Det første drapsforsøket skal ha funnet sted den 16. mars 2003 i byen Halabja i Nord-Irak, der en person skal ha blitt pågrepet på vei inn til et festivalområde, hvor han skulle kaste en håndgranat inn i en menneskemengde. Det andre drapsforsøket skal ha funnet sted i byen Saidiq i Nord-Irak den 17. juni 2002. Ifølge siktelsen skal en person da ha blitt pågrepet idet han forsøkte å utløse en selvmordsbombe som han bar på kroppen. Ahmad Faraj var videre siktet for overtredelse av straffeloven § 233 a, jf. § 12 nr. 4 bokstav a (inngåelse av forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap). Ifølge siktelsen skulle han i perioden desember 2001 til 17. juni 2002 ha rekruttert og/eller trent og/eller motivert minst sju personer til å begå selvmordsaksjoner i Nord-Irak. Siktelsen bygget i stor grad på forklaringer avgitt av vitner som var i fangenskap hos PUK (Patriotic Union of Kurdistan) i Irak. Vitnene opplyste å være medlemmer av Ansar al-Islam.

Ahmad Faraj satt deretter varetektsfengslet fram til 17. februar 2004. Ved Riksadvokatens beslutning av 15. juni 2004 ble siktelsen for medvirkning til drapsforsøk og forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap i Irak, henlagt etter bevisets stilling.

Etter hovedforhandling avsa Oslo tingrett den 27. september 2005 dom i utlendingssaken med slik domsslutning:

”1. Staten ved Kommunal- og regionaldepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

Tingretten fant at det ikke knyttet seg ugyldighetsgrunner til den delen av vedtaket som var grunnet på at utvisning var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet. Med dette resultatet fant tingretten det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om Ahmad Faraj også kunne utvises på grunn av overtredelse av utlendingsloven.

Om det nærmere saksforholdet - herunder behandlingen av straffesaken - viser lagmannsretten til tingrettens dom og det som sies nedenfor.

Ahmad Faraj har rettidig påanket tingrettens dom. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Etter behandlingen av saken i tingretten, er ansvaret for utlendingssaker lagt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Ankemotpart er derfor ved ankebehandlingen endret til staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Ankeforhandling ble holdt 24. oktober 2006 til 2. november 2006. Ankende part avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som følger av rettsboka. Når det gjelder ett av vitnene - tidligere statsråd Erna Solberg - var det fra ankende parts side framsatt søknad overfor Kongen i statsråd om at hun skulle fritas for taushetsplikt etter sikkerhetsloven § 12, jf. tvistemålsloven § 204 nr 1. Ved kongelig resolusjon 27. oktober 2006 ble fritak ikke gitt. Vitnet forklarte seg derfor alene om de forhold som ikke var underlagt slik taushetsplikt. Også vitnet Jørn Holme - Sjef PST - var undergitt taushetsplikt etter sikkerhetsloven. For ham var det ikke søkt om fritak fra taushetsplikten, og også for hans vedkommende var forklaringen derfor begrenset til forhold han kunne forklare seg om uhindret av taushetsplikten.

Den ankende part, Najmuddin Ahmad Faraj, har under ankeforhandlingen i korte trekk gjort gjeldende:

Domstolen kan prøve de deler av vedtaket som knytter seg til om det var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet å utvise Ahmad Faraj. Retten kan prøve om vedtaket er basert på korrekt rettsanvendelse, om det er basert på korrekt faktum, hvorvidt det er nødvendig å utvise Ahmad Faraj fordi han er en fare for rikets sikkerhet, og om vedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep.

Retten skal gjennomgå og prøve de anførsler og bevis som ligger i vedtaket, samt vurdere den vektlegging av disse som er gjort i vedtaket. At vedtaket bygger på opplysninger mottatt fra Politiets sikkerhetstjeneste som er underlagt taushetsplikt og derved unndratt partenes og rettens innsyn, er uten betydning. Det er det materiale som framgår av de åpne kildene som må være avgjørende. Det fremgår av vedtaket side 14 at opplysningene fra Politiets sikkerhetstjeneste bare ”utgjør en del av beslutningsgrunnlaget”. Det er all grunn til å anta at opplysningene er av begrenset omfang og betydning. Dette underbygges av at opplysningene ikke har gitt grunnlag for å strafforfølge Ahmad Faraj etter Riksadvokatens henleggelsesbeslutning

Det dreier seg her om et svært inngripende vedtak overfor Ahmad Faraj, idet en utvisning vil innebære at Ahmad Faraj risikerer strafforfølgning i Irak, og i verste fall risikerer han å miste livet. Utvisningen innebærer også - så lenge den ikke effektueres - at han mister grunnleggende rettigheter, slik som retten til arbeid og til å reise. Dette er i seg selv et moment som taler for full domstolsprøving.

Formelt er vedtakene truffet av henholdsvis Utlendingsdirektoratet og - etter klage - Utlendingsnemnda. Begge vedtakene er i realiteten truffet av Kommunal- og regionaldepartementet, idet de er truffet etter instruks fra departementet. Det foreligger således ingen reell toinstansbehandling av klagesaken, slik forvaltningsloven § 28 forutsetter. I og med at vedtaket ikke har vært gjenstand for reell overprøving, er dette et moment som sterkt taler for at domstolene kan prøve alle sider av vedtaket. I tillegg kommer at bakgrunnen for både Utlendingsdirektoratets og Utlendingsnemndas vedtak fremstår som politisk motivert. Politiske oppfatninger av om Ahmad Faraj er en terrorist eller ikke bør ikke være styrende for vedtakets innhold. Alminnelige rettssikkerhetshensyn taler derfor sterkt for domstolsprøving.

Domstolsprøving av om det var nødvendig å utvise Ahmad Faraj av hensyn til rikets sikkerhet er et rettsanvendelsesskjønn som domstolene i utgangspunktet prøver fullt ut, jf. Rt 1995 side 1427. I nærværende sak dreier det seg om et langt mer inngripende vedtak enn det som var tilfelle i nettopp nevnte dom, og hensynene som taler for domstolsprøving gjør seg enda sterkere gjeldende.

Utlendingsnemnda har lagt feil lovtolkning til grunn når det på side 7 i vedtaket heter at med ”rikets sikkerhet” i utlendingsloven §§ 29 og 30 må legges til grunn at ikke bare norske interesser i innlandet og utlandet er vernet, men at også ”trusler rettet mot Norges alliansepartnere i utlandet er omfattet”. Nemnda/departementet har her lagt en for vid tolkning av rikets sikkerhet til grunn.

Når det gjelder Ahmad Farajs handlinger, må disse bedømmes ut fra den situasjon som Irak generelt, og Nord-Irak spesielt, har befunnet seg i. Ahmad Faraj var på 1980-tallet aktiv i én av de tre store organisasjonene i Nord-Irak - IMK. Det var en borgerkrigslignede situasjon i området og Ahmad Faraj var en frihetskjemper.

Ahmad Farajs politiske syn er religiøst fundert. Ikke minst har dette betydning ved forståelsen og fortolkningen av hans mange taler og uttalelser. Ahmad Farajs uttalser er beskyttet av ytringsfriheten og uttalelsene gir uttrykk for politiske og religiøse oppfatninger som er beskyttet av tanke- og trosfriheten. Ingen av uttalelsene innebærer noen trussel mot Norge og uttalelsene sier ikke noe om tilknytning til grupper som kan ha forbindelse med terrororganisasjoner.

Kildene det er vist til i vedtaket gir ikke grunnlag for å knytte Ahmad Faraj til noen form for terrorvirksomhet. Hans engasjement i organisasjonen Ansar al-Islam er heller ikke et forhold som gjør at han representerer en fare for rikets sikkerhet. Ahmad Faraj var leder av organisasjonen en kort periode - fra 10. desember 2001 til 17. mai 2002. Rett nok gikk den mer ekstremistiske gruppen Jund al Islam inn i Ansar al-Islam, men Ahmad Faraj kan uansett ikke være ansvarlig for forhold denne gruppen måtte ha begått før 10. desember 2001.

Ahmad Faraj hadde formell og reell innflytelse i Ansar al-Islam fra 10. desember 2001 til 17. mai 2002 da han forlot Byara. Det framkommer ikke opplysninger fra denne perioden som er relevante for vurderingen av rikets sikkerhet. Den 6. september 2002 ble Ahmad Faraj arrestert i Iran, og senere, etter at han ble sendt ut av Iran, arrestert i Nederland. Ahmad Farajs mulighet til å øve innflytelse på Ansar al-Islam var således helt avskåret fra høsten 2002. Det følger for øvrig av islamsk tro og tradisjon at en leder må være tilstede for å kunne opprettholde sin lederrolle, og ved uttalelse/dekret fra Ansar al-Islam fra januar 2003 framgår det også at Ahmad Faraj ikke lenger var organisasjonens leder. Eventuelle terrormistanker som kan knyttes til Ansar al-Islam, eller nye grupperinger som har sprunget ut av Ansar al-Islam etter at Ahmad Faraj fratrådte som leder, er Ahmad Faraj uvedkommende. Ahmad Farajs uttalelser til media sier ingenting om konkrete forbindelser med Ansar al-Islam.

Den strafferettslige forfølgningen av Ahmad Faraj har verken ledet til tiltale eller domfellelse. Saken ble henlagt av riksadvokaten 15. juni 2004, og politidokumentene gir heller ikke holdepunkter for å kunne si at det er sannsynlig at Ahmad Faraj har vært involvert i terrorhandlinger eller planlegging av slike. Det har vært foretatt omfattende internasjonal etterforskning over lang tid, og det har vært brukt store ressurser på å finne bevis for straffbare handlinger. Prosessen har vært resultatløs. Det vises særlig til Borgarting lagmannsretts kjennelse 2. april 2003 hvor Ahmad Faraj ble løslatt fra varetekt og Oslo tingretts kjennelse 30. mai 2003 der beslag av Ahmad Farajs faksmaskin ble opphevet. Lagmannsrettens kjennelse viser for øvrig at man må se Ahmad Farajs uttalelser i sammenheng med den krigssituasjon er i Irak. Heller ikke senere er det innledet strafferettlsig etterforskning mot Ahmad Faraj. Så sent som 31. januar 2005 meddelte Politiets sikkerhetstjeneste til Justisdepartementet at den ikke satt med annen etterretningsinformasjon som kunne benyttes i en sivil sak mellom staten og Ahmad Faraj.

Etterforskningen har vist at det kan reises betydelig tvil ved de kilder som har knyttet Ahmad Faraj til terror eller terrorliknende virksomhet. Dette gjelder vitneforklaringer fra Dedar og Raza, som var i PUKs fangenskap. Vitnene har sannsynligvis vært undergitt tortur fra Ahmad Farajs motstandere, og det er all grunn til å tro at de er tvunget til å forklare seg slik de har gjort om Ahmad Faraj.

Det er ikke grunnlag for å knytte Ahmad Faraj til Al Quaida. Hans møter med Abdulla Azzam og Osama bin Laden er uten betydning. Ahmad Faraj har kun møtt bin Laden én gang på 1980-tallet. Ahmad Faraj har aldri vært i Afghanistan. Derimot har han vært i Pershawar i Pakistan, hvor han hadde kontakt med intellektuelle religiøse som også har hatt innflytelse i Afghanistan. Når det gjelder artikkelen som Ahmad Faraj skrev om al-Zarqawi etter hans død, er dette en nøktern analyse av al-Zarqawis virksomhet. Artikkelen er skrevet i en høyverdig, religiøs stil, men innebærer ingen hyllest til al-Zarqawi og det han måtte ha gjort.

Når det gjelder de opplysninger som ble meddelt daværende statsråd Erna Solberg fra Politiets sikkerhetstjeneste og som på grunn av taushetsplikt ikke er omtalt i vedtaket, må lagmannsretten legge til grunn at disse har vært av begrenset omfang og av liten vekt. Særlig det forhold at Politiets sikkerhetstjeneste ikke har funnet grunn til å innlede strafferettslig etterforskning mot Ahmad Faraj indikerer at det ikke er grunnlag for å knytte ham til terrorvirksomhet.

Den bevisvurdering som ligger til grunn for om Ahmad Faraj utgjør en fare for rikets sikkerhet må bygge på konkrete holdepunkter i faktum. Det er generelt ikke holdepunkter i bevismateriale for å konkludere med at det er nødvendig å utvise Ahmad Faraj av hensyn til rikets sikkerhet. Det er spesielt ikke grunnlag for å konkludere slik det er gjort i klagevedtaket side 9 og 10, hvor det legges til grunn at Ahmad Faraj har hatt ideologisk tilknytning til Ansar al-Islam og reell innflytelse på organisasjonen og dens støttespillere også etter 17. mai 2002, da han fratrådte som leder. Heller ikke er det holdepunkter for at Ansar al-Islam (eventuelt avleggere av denne) og Ahmad Faraj har forbindelser til Al-Qaida-nettverket.

Et vedtak om utvisning av hensyn til rikets sikkerhet er svært inngripende for den det gjelder, ikke minst i dette tilfellet hvor Ahmad Faraj og han familie har vært i Norge i mange år. Dette innebærer at det må stilles strenge krav til de bevis som danner grunnlag for utvisning, tilnærmet de samme beviskrav som stilles for domfellelse i straffesaker. Etterforskningen i straffesaken, og henleggelsen av denne, har vist at det ikke er tilstrekkelige bevis for straffedom, og det er heller ikke ført tilstrekkelig bevis for at det er grunnlag for utvisning.

Dersom retten kommer til at vedtaket om utvisning på grunn av hensynet til riktes sikkerhet er ugyldig, må dette ha som følge at også vedtaket om utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven er ugyldig. Departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven § 38 første ledd omfatter lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Dersom denne delen av vedtaket kjennes ugyldig, må konsekvensen være at departementet var avskåret fra å instruere nemnda i forhold til spørsmål knyttet til eventuelle brudd på utlendingsloven.

Under en hver omstendighet er det ikke grunnlag for å utvise Ahmad Faraj på grunn av brudd på utlendingsloven. Han ga ikke uriktige eller mangelfulle opplysninger i forbindelse med asylsøknaden, og uansett har disse uriktige eller mangelfulle opplysningene ikke hatt betydning for asylvedtaket. Forut for asylvedtaket opplyste Ahmad Faraj at han var med i organisasjonen KDP. Det er ikke grunnlag for - slik staten nå gjør - å trekke i tvil at Ahmad Faraj var aktiv i KDP. At han ikke også opplyste noe om sin deltakelse i IMK, må være uten betydning. Det sentrale var at Ahmad Faraj trengte beskyttelse mot Saddam Husseins regime, og det var dette som var grunnlag for innvilgelsen av asylsøknaden.

Heller ikke det forhold at han senere reiste tilbake til Irak representerte noe brudd på utlendingsloven. At det var inntatt i Ahmad Faras reisedokument at reisedokumentet ikke gjaldt for Irak, innebar ikke at han brøt utlendingsloven om har reiste til Irak. Ahmad Faraj kan heller ikke anses å ha oppgitt sitt beskyttelsesbehov ved å ha vendt tilbake til Irak. Ahmad Farajs asylstatus var grunnet i behovet for beskyttelse mot Saddam Husseins regime. Da Saddam Hussein ikke lenger hadde innflytelse i Nord-Irak, var det ikke knyttet den samme risiko til tilbakereise til Nord-Irak som tidligere. Ahmad Faraj har for øvrig orientert overvåkningspolitiet om sin reisevirksomhet. Det forhold at han ikke også orienterte utlendingsmyndighetene, utgjør ikke noe brudd på utlendingsloven.

Det vil representere et uforholdsmessig inngrep å opprettholde vedtak om utvisning av ham i og med at vedtaket ikke kan effektueres. Vedtaket innebærer at Ahmad Faraj blir fratatt adgangen til å reise inn og ut av landet, retten til arbeid og muligheten til å leve et normalt samfunnsliv. Dette vil være i strid med EMK artikkel 3, ikke minst fordi det ikke er mulig å si noe om hvor lenge det vil gå før vedtaket kan effektueres.

Najmuddin Ahmad Faraj har lagt ned slik påstand:

”1. Utlendingsnemndas vedtak av 12.05.05 kjennes ugyldig.

2. Najmuddin Ahmad Faraj tilkjennes sakens omkostninger, med lovens renter fra forfall og frem til betaling skjer.”

Staten, ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har i korte trekk gjort gjeldende:

Det er Utlendingsnemndas klagevedtak av 12. mai 2005 som er tvistegjenstand i saken. Klagen er i sin helhet avgjort etter instruks fra Kommunal- og regionaldepartementet, jf. utlendingsloven § 38. Klagevedtaket er basert på to selvstendige og innbyrdes uavhengige grunnlag. Bare dersom retten underkjenner begge disse utvisningsgrunnlagene, kan Ahmad Faraj gis medhold i at utvisningsvedtaket er ugyldig.

Ahmad Faraj er utvist for brudd på utlendingsloven, jf. § 29 første ledd bokstav a. Han har hatt asyl i Norge fra 1992 og bosettingstillatelse i landet siden 1998. Det var grunnlag for tilbakekall/omgjøring av både hans asyl og bosettingstillatelse, jf. utlendingsloven, henholdsvis §§ 18 annet ledd og § 13.

Ahmad Faraj ga uriktige opplysninger i forbindelse med behandlingen av asylsøknaden. Han var på den tiden han ble innvilget asyl i Norge en sentral leder i IMK. Dette var utlendingsmyndighetene ikke kjent med. Etter hans egen redegjørelse i rapport 27. januar 2003 til Politiets Sikkerhetstjeneste synes formålet med å søke opphold i Norge å ha vært begrenset til å oppnå norske reisedokumenter. Dette kommer også til uttrykk i hans egen bok ”Med egne ord” side 84. Ahmad Faraj ville ikke blitt valgt ut som kvoteflyktning og fått innvilget asyl i Norge om dette hadde vært kjent. Ahmad Faraj returnerte etter kort tid til Nord-Irak i den hensikt å fortsette sin militante virksomhet.

Ahmad Faraj har overfor utlendingsmyndighetene også gitt bevisst uriktige opplysninger om sine reiser. Ahmad Farajs egen oppstilling av sin reisevirksomhet, slik han skal ha gitt den til politiet, viser klart at han også til politiet har gitt uriktige opplysninger. Her vises det særlig til hans svar til utlendingsmyndighetene i desember 1995, da det var på tale å tilbakekalle hans asylstatus. Ahmad Faraj benektet da å ha vært i Nord-Irak. Den eneste grunn til denne bevisst uriktige forklaringen er at Ahmad Faraj selv den gangen innså at det ikke var forenlig med hans asylstatus i Norge at han reiste tilbake til Nord-Irak. Dokumentasjonen viser at Ahmad Faraj har hatt til sammen fem hjemreiser i perioden fram til Utlendingsdirektoratets vedtak 19. februar 2003. Ahmad Farajs stadige reiser tilbake til Nord-Irak i perioden fra 1992 og fram til 2002 viser at han ikke har noe reelt beskyttelsesbehov som gjør at han har rett til asyl i Norge. Det er ingen rimelig og fornuftig forståelse av asylreglene – og direkte i strid med asylinstituttets sivile karakter – om asyl i Norge skal kunne brukes for å vende tilbake til Nord-Irak og lede militant virksomhet der. Det er også i strid med asylinstituttet om Ahmad Faraj skulle lede den militante virksomheten i Nord-Irak herfra.

Ahmad Faraj kan heller ikke høres med at han vendte tilbake til et område utenfor Saddam Husseins kontroll, og at reisene derfor ikke hadde betydning for hans asylstatus. For det første hadde ikke Ahmad Faraj asylstatus da han reiste til Norge og fikk beskyttelse her. For det andre var det ingen vesensforskjell mellom situasjonen høsten 1991 og perioden fra 1992 og senere. Flyforbudssonen i Nord-Irak ble erklært 7. april 1991, og Saddam Hussein mistet derved innflytelse i Nord-Irak. Det er heller ikke grunnlag for Ahmad Farajs påstand om at tilbakekall av asyl på grunn av tilbakereiser til Irak representerer forskjellsbehandling i forhold til andre kurdere som har befunnet seg i Norge.

Det var således grunnlag for å trekke tilbake Ahmad Faras asyl og å omgjøre bosettingstillatelsen, jf. utlendingsloven § 18 annet ledd, jf. § 13. De deler av vedtaket som gjelder tilbakekall og omgjøring av disse tillatelsene, er følgelig gyldige.

Vilkårene for utvisning av Ahmad Faraj etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a er også oppfylt. Ahmad Faraj ga uriktige opplysninger i forbindelse med asylsøknaden og han hadde ikke noe beskyttelsesbehov. Han reiste tilbake til Irak i strid med de begrensninger som fulgte av utlendingsforskriften og det reisedokument han hadde fått utstedt. Videre ga han ufullstendige og uriktige opplysninger om sin reisevirksomhet. Utvisning anses heller ikke å utgjøre noe uforholdsmessig inngrep overfor ham.

Det er uten betydning hvilke opplysninger Ahmad Faraj og hans bror måtte ha gitt til daværende Politiets overvåkningstjeneste (POT). Ahmad Faraj hadde plikt til å gi riktige og fullstendige opplysninger til utlendingsmyndighetene. Det synes ut fra politirapportene som er skrevet etter samtaler med Ahmad Faraj noe uklart om han har orientert overvåkningsjenesten om sine reiser tilbake til Nord-Irak, og han har under enhver omstendighet unnlatt å redegjøre for sin virksomhet der. Uansett gjøres det fra statens side gjeldende at selv om Politiets overvåkningstjeneste, eventuelt PST, skulle ha fått full informasjon fra Ahmad Faraj, kan ikke det gjøre ham berettiget til å gi uriktige opplysninger til de organer som behandlet saken hans etter utlendingsloven.

Ahmad Farajs anførsel om at det ikke gyldig kunne instrueres om utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a dersom retten skulle komme til at han ikke kunne utvises av hensyn til rikets sikkerhet, kan ikke føre fram. Utlendingsloven § 38 gir hjemmel for å instruere der saken ”innbefatter” hensynet til rikets sikkerhet. Så vel lovens ordlyd som forarbeider (blant annet Ot prp nr 17 (1998-99) side 17) taler for en slik instruksjonsadgang. Det vises for øvrig til Lovavdelingens uttalelse til Kommunal- og regionaldepartementet, som fastslår at det kan instrueres om hele saken såfremt den innbefatter hensynet til rikets sikkerhet. Det er ikke nødvendig at utlendingsmyndighetene konkluderer med at utvisning skal skje av hensyn til rikets sikkerhet.

Når det gjelder det andre utvisningsgrunnlaget, utvisning på grunn av hensynet til rikets sikkerhet, er dette hjemlet i utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. Det hefter heller ikke feil ved denne del av vedtaket som skulle gi grunn til å kjenne det ugyldig.

Fastleggingen av det rettslige innholdet i begrepet rikets sikkerhet og hvilke interesser det dekker, er ikke entydig gitt. Begrepet må langt på vei anses som en rettslig standard, som kaller på en bred og sammensatt helhetsvurdering og som vil være dynamisk over tid.

Det må prinsipielt trekkes en grense mellom tolkningen av loven og den konkrete rettsanvendelsen (subsumsjonen). Retten kan prøve lovtolkningen. Men i fastleggingen av lovens innhold – konkret hva som anses som et akseptabelt risikonivå før utvisning besluttes – bør utlendingsmyndighetenes syn ha stor vekt, jf. det tilsvarende synspunkt i Rt 1991 s. 556 (sür place).

Den lovforståelsen klagevedtaket bygger på, framgår særlig av vedtakets punkt 2.4. Om de vernede interesser sies det oppsummeringsvis at utenlandske interesser i Norge er vernet, at norske interesser i utlandet er vernet, mens rene utenlandske interesser i utlandet faller utenfor. Hensynet til Norges alliansepartnere i utlandet vil imidlertid være relevant, slik at en endelig avgrensning vil bero på en sammensatt vurdering der spørsmålet blir hvilken virkning trusler mot våre alliansepartnere vil ha – direkte eller indirekte – for norske sikkerhetsinteresser. Det vedtaket her viser til, er at det er formålet som ordlyden i § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d angir som må være avgjørende. Allianser med andre stater kan således lede til at risiko for anslag mot disse interesser også medfører risiko for Norges sikkerhet. Det er således feil lovforståelse når den ankende part synes å mene at hensynet til norske alliansepartnere bare kan tas i betraktning dersom det foreligger overtredelse av straffeloven § 147 a eller § 147 b.

Ahmad Faraj har ikke anført at det foreligger konkrete feil i forhold til det faktum som er lagt til grunn i vedtaket. Derimot er det anført at vedtaket bygger på utilstrekkelig kildekritikk, blant annet at deler av kildene og bevisene som brukes mot ham er bevis framskaffet/fabrikkert av hans fiender i PUK. Dette er ikke riktig. Mye av bevismaterialet er Ahmad Farajs egne forklaringer og redegjørelser i taler han har holdt, boken han har skrevet mm.

Når det gjelder subsumsjonen, vil i praksis vilkårene om hva som er ”nødvendig” og ”hensynet til rikets sikkerhet” flyte sammen i én vurdering. Retten kan ikke foreta en selvstendig subsumsjon av om Ahmad Faraj fyller vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. Vurderingstemaets art og hensynet til fagkunnskap og erfaringsgrunnlag, tilsier at vurderingen med endelig virkning må tilligge departementet. Vurderingstemaet – plikten og ansvaret knyttet til å vurdere hva som anses som nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet – ligger naturlig til demokratisk valgte organer og ikke til en domstol.

Ankende part kan ikke høres med at det forhold at departementet har instruert så vel Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda med hensyn til avgjørelsens innhold skal tale for at domstolene har full prøvelsesadgang. Tvert i mot viser lovens ordning med instruksjonsadgang der saken innbefatter hensynet til rikets sikkerhet at saken skal undergis behandling av demokratisk valgte organer. En slik ”dobbel instruksjon” er for øvrig heller ikke i strid med med EMK. Det er i Explanatory Report til Protokoll 7 til menneskerettskonvensjonen forutsatt at overprøving av f eks utvisningsvedtak skal kunne skje av samme organ.

I denne saken kommer i tillegg at retten ikke har tilgang til det samlede bevismaterialet som klagevedtaket bygger på, jf. tvistemålsloven § 204 nr 1. Dette avskjærer retten fra å foreta noen sluttvurdering. Rettens kontroll med denne delen av utvisningsvedtaket må derfor baseres på eventuelle andre ugyldighetsgrunner, som feil faktum, myndighetsmisbruk mm. At avgjørelsesmateriale ikke er tilgjengelig for retten, har ikke den konsekvens at vedtaket må anses ugyldig med mindre staten godtgjør det motsatte, jf. Rt. 1987 side 612 (Lysestøl II) og Høyseteretts dom 25. oktober 2006 samt RG 1981 side 785. I stedet for ordinær domstolskontroll må man her basere seg på andre kontrollmekanismer etablert i lov eller i medhold av lov. Sentralt her er lov 3. februar 1995 nr 7 om kontroll med etteretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste og Stortingets kontrollutvalg for etteretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget). Lagmannsretten kan heller ikke spekulere i omfanget av, karakteren av eller innholdet i det som ikke er tilgjengelig for domstolene.

Subsidiært, dersom lagmannsretten kommer til at den har full prøvelsesadgang, bør retten være meget tilbakeholden med å sette departementets subsumsjon til side. Det vises her til Rt 1975 side 506 og Rt 1995 side 1427. Forvaltningen har bedre forutsetninger enn retten for å vurdere hva som er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet.

Også under den forutsetning at retten skal prøve subsumsjonen, mener staten at vedtaket er gyldig.

Ved spørsmålet om utvisning av Ahmad Faraj er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, er det blant annet lagt vekt på hans syn på religion, samfunn og vold. Ahmad Faraj har et islamistisk syn, der målet er å gjenopprette Kalifatet og innføre ”sharia-lover” på alle områder. Videre ser han det nødvendig med aktiv væpnet kamp; væpnet kamp skal ikke bare brukes som forsvar. Jihadistene, som Ahmad Faraj anses å være en del av, benytter terror for å oppnå sine mål. Al Qaida er eksempel på en slik jihadistisk gruppe. Ahmad Faraj har i – hvert fall inntil nylig – hatt tilknytninger til organisasjoner, fraksjoner og grupper som forbindes med terror, blant annet var han leder av Ansar al-Islam fra 2001. Ansar al-Islam er oppført på FNs terrorliste.

Etter at Ahmad Faraj ble innvilget asyl i Norge, har han drevet en omfattende reisevirksomhet i Europa og Asia. Ahmad Faraj har en rekke kontakter i andre land, der flere av disse har vært knyttet til terrorvirksomhet. Han har stått bak pengeinnsamlinger til islamistiske grupper. Han opptre som religiøs leder og avgir uttalelser om aktuelle spørsmål. En rekke av Ahmad Farajs uttalelser i taler og media må oppfattes slik at han støtter selvmordbombing, ikke bare mot militære mål, men også mot sivile.

Ahmad Faraj må anses å ha en tilknytning til al Qaida, Osama bin Laden og Abu Musab al-Zarqawi. Når det gjelder al-Zarqawi, vises det til den ”nekrolog” Ahmad Faraj skrev etter al-Zarqawis død. Videre er det sterke indikasjoner på at Ahmad Faraj fortsatt har innflytelse på Ansar al-Islam og fraksjoner sprunget ut av Ansar al-Islam.

Den henlagte straffesaken gjelder andre forhold enn de som begrunner utvisningen, og henleggelsen har ingen betydning for Utlendingsnemndas utvisningsvedtak. Det er ikke noen straffbar handling i seg selv å utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Hertil kommer at det gjelder andre beviskrav i en straffesak. Det kan derfor ikke trekkes den slutning fra henleggelsen av straffesaken at saksøker ikke utgjør en fare for rikets sikkerhet.

Ahmad Faraj har ved flere anledninger, i ulike media, kommet med uttalelser som må oppfattes som en trussel mot Norge. Truslene er først og fremst knyttet til situasjonen dersom Ahmad Faraj mister sin asylstatus og blir utvist fra Norge.

Etter en samlet vurdering av det åpne bevismaterialet, er det grunnlag for den konklusjon som departementet trekker i klagevedtaket punkt 2.13, og det foreligger tilstrekkelig grunn til utvisning. Konklusjonen bestyrkes – etter det som er opplyst av forklaringene fra Solberg og Holme – av det lukkede bevismaterialet.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

”1. Tingrettens domsslutning pkt. 1 stadfestes.

2. Staten, v/Arbeids- og inkluderingsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.”

Lagmannsrettens bemerkninger:

1. Innledning

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten for så vidt gjelder spørsmålet om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak, og kan på vesentlige punkter slutte seg til tingrettens vurderinger og konklusjoner. I og med at noen av Ahmad Farajs anførsler framstår som nye for lagmannsretten, finner lagmannsretten det nødvendig å gi en selvstendig begrunnelse for avgjørelsen.

Det første grunnlaget vedtaket bygger på, er at utvisning er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. De aktuelle bestemmelsene gir adgang til å utvise utlending som har bosettingstillatelse ”når hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig”. Lagmannsretten vil i det følgende gå nærmere inn på denne delen av vedtaket.

Ahmad Faraj har anført at bestemmelsene i utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d ikke ga hjemmel for utvisningsvedtaket. Det gjøres gjeldende at dette skyldes en uriktig tolking av utvisningsbestemmelsene, at vedtaksorganet la feil faktum til grunn og at den konkrete anvendelsen av bestemmelsen på de faktiske forhold som vedtaksorganet fant bevist (subsumsjonen), er uriktig.

Det følger av alminnelige prinsipper om domstolsprøving av forvaltningsvedtak at domstolene i utgangspunktet kan prøve alle sider av vedtaket, dvs den generelle lovtolking, om forvaltningen har bygget på riktig faktum, den konkrete anvendelsen av bestemmelsen på de faktiske forhold som finnes bevist (subsumsjonen) samt forvaltningens saksbehandling. I den utstrekning loven overlater til forvaltningens egen vurdering om det skal treffes avgjørelse og hva avgjørelsen skal gå ut på, er domstolene avskåret fra å prøve disse sidene av vedtaket. I nærværende sak innebærer dette siste at retten ikke kan prøve forvaltningsorganets skjønnsmessige vurdering av om utvisning skal finne sted (om kompetansen i det hele tatt skal benyttes), dersom adgangen til utvisning først er til stede. At retten ikke kan prøve denne del av vedtaket, er partene for øvrig enige om, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Saksbehandlingsfeil er ikke påberopt for denne delen av vedtaket.

Lagmannsretten vil i punkt 3 gå nærmere inn på Ahmad Farajs anførsler vedrørende Utlendingsnemndas tolking av utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d først ledd. I punkt 4 vil lagmannsretten gå inn på spørsmålet om prøvingen av om vedtaksorganet har lagt riktig faktum til grunn, og i punkt 5 Utlendingsnemndas anvendelse av bestemmelsene på de faktiske forhold som finnes bevist. Lagmannsretten vil imidlertid først (i punkt 2) komme inn på betydningen av at deler av grunnlaget for utvisningsvedtaket ikke inngår i Utlendingsnemndas begrunnelse og at det for retten ikke har vært bevisføring omkring dette grunnlaget.

2. Betydningen av at deler av grunnlaget for vedtaket er undergitt taushetsplikt - tvistemålsloven § 204 nr 1

Utlendingsnemndas vedtak side 4-17 inneholder nemndas begrunnelse for den delen av vedtaket som knytter seg til utvisning av hensyn til rikets sikkerhet. Begrunnelsen er imidlertid ikke uttømmende. På side 14 i vedtaket framgår det at Politiets sikkerhetstjeneste har hatt samtaler med kommunal- og regionalministeren om etterretningsmateriale vedrørende klageren, men at dette, av hensyn til taushetsplikt og sikkerhetsgradert informasjon, jf. sikkerhetsloven § 12, er informasjon som ikke kan framlegges i klagevedtaket. (Denne delen av vedtaket er sitert ovenfor på side 4 i dommen her.)

Det følger av utlendingsloven § 32, jf. forvaltningsloven § 24 tredje ledd, jf. § 19 første ledd bokstav a, at begrunnelse i vedtak kan unnlates for så vidt gjelder opplysninger om rikets sikkerhet.

I forbindelse med behandlingen av saken, både i tingretten og lagmannsretten, har Ahmad Faraj søkt Kongen i statsråd om at vedkommende statsråd, nå stortingsrepresentant Erna Solberg, ble gitt tillatelse til å forklare seg om den informasjon som Politiets sikkerhetstjeneste ga Solberg om etteretningsmateriale vedrørende Ahmad Faraj under behandlingen av klagesaken, jf. tvistemålsloven § 204 nr 1. Begjæringen ble avslått ved kongelig resolusjon, først for tingretten og senere for lagmannsretten den 27. oktober 2006. I det foredrag til statsråd som ligger til grunn for den siste resolusjonen, heter det blant annet:

”Instruksen [departementets instruks til Utlendingsnemnda i klagesaken] og Utlendingsnemndas vedtak vil bli gjenstand for rettslig prøving i den pågående ankesaken for Borgarting lagmannsrett. Det er ønskelig at saken blir så godt opplyst som mulig, og at det som reelt sett er blitt vektlagt av statsråden, kommer fram for retten. Men også andre hensyn har betydning for avgjørelsen av om det skal gis tillatelse etter tvistemålsloven § 204 nr. 1. Informasjonen fra Politiets sikkerhetstjeneste til statsråd Solberg er i det alt vesentlige basert på opplysninger som stammer fra utenlandske samarbeidende tjenester, og som av den grunn holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og forholdet til fremmed stat. Om Faraj - eventuelt under pålegg om taushet - skulle få tilgang til denne informasjonen, vil det lede til alvorlig skade på Norges omdømme hos andre nasjoners etteretnings- og sikkerhetstjenester. Det vil i sin tur virke ødeleggende på Norges mulighet til tilgang på etteretningsinformasjon, noe som vil svekke rikets sikkerhet. Det må også antas at rikets sikkerhet vil bli svekket om det skulle spres kunnskap om annen informasjon som er gitt fra Politiets sikkerhetstjeneste til statsråd Solberg, og som det ikke er gjort rede for i instruksen. Enkelte opplysninger er dessuten svært sensitiv kildeinformasjon der det kan virke ødeleggende for fremtidig kildearbeid og dermed skade rikets sikkerhet om informasjonen blir kjent og kilden avdekket. Disse hensyn bør etter Justisdepartementets syn i dette tilfellet tillegges avgjørende vekt.

Da saken ble behandlet i Oslo tingrett i mai 2005 ble det ikke gitt tillatelse etter tvistemålsloven § 204 nr 1. På bakgrunn av den tid som har gått og at Solberg ikke lenger er statsråd har Justisdepartementet innhentet en ny vurdering fra Politiets sikkerhetstjeneste. Politiets sikkerhetstjeneste fastholder i brev 24. oktober 2006 at det i betydelig grad vil kunne skade vårt forhold til andre stater og medføre skade for rikets sikkerhet dersom Solberg skulle forklare seg fritt om den informasjon hun har fått fra dem.”

Under ankebehandlingen fant lagmannsretten at opplysningene var til hinder for at Solberg forklarte seg om innholdet i den informasjon hun mottok i samtaler med Politiets sikkerhetstjeneste og som var underlagt taushetsplikt etter sikkerhetsloven § 12, og retten mottok ikke forklaring om disse forholdene, jf. tvistemålsloven § 204 nr 1. Dette medfører at lagmannsretten - på samme måte som tingretten - ikke har innsyn i det fullstendige grunnlagsmateriale for vedtaket, det være seg faktiske opplysninger og/eller vurderingene av faktiske opplysninger. Dette må også få betydning for lagmannsrettens kontroll med vedtaket. I Rt 1987 side 612 uttaler Høyesterett om bevisforbudet i § 204 nr 1:

”Når det gjelder etterfølgende domstolskontroll, er forholdet som nevnt at det materiale som kan danne grunnlag for en selvstendig domstolsprøving, er unndratt domstolene, jf tvistemålslovens § 204 nr 1. En reell prøving av lovligheten av en eventuell telefonkontroll er under disse omstendigheter ikke mulig. Selv om det ikke foreligger noen lovbestemmelse som uttrykkelig avskjærer eller innskrenker domstolenes prøvingsrett i forbindelse med kontrollen av overvåkingstjenestens virksomhet, må det etter dette bli lite tilbake av prøvingsretten. Jeg tilføyer at den omstendighet at staten av hensyn til rikets sikkerhet har rett til å holde tilbake de opplysninger som danner grunnlaget for en eventuell beslutning om telefonkontroll, ikke kan ha den konsekvens at saksøkeren må få medhold i en påstand om at beslutningen om eller gjennomføringen av kontrollen er ulovlig, med mindre staten godtgjør det motsatte.”

Lagmannsretten viser også til Schei: Tvistemålsloven (2 utg) side 685 hvor det - under henvisning til blant annet dommen sitert like ovenfor - er lagt til grunn at ”[v]itneforbudet i § 204 nr 1 har som konsekvens at enkelte følsomme forvaltningsvedtak bare kan undergis en meget begrenset domstolskontroll, ¿”. Dette er også lagt til grunn i Høyesteretts dom 25. oktober 2006 (HR-2006-01817-A), som direkte gjaldt tvistemålsloven § 204 nr 2.

Lagmannsretten nevner at tvistemålsloven § 204 nr 1 er videreført i tvisteloven § 22-1 uten realitetsendring, jf. NOU 2001: 32 side 956 og Ot prp nr 57 (2004-2005) side 457.

Hvilken betydning vitneforbudet i tvistemålsloven § 204 nr 1 får for rettens prøving av gyldigheten av vedtaket, redegjøres det nærmere for i punkt 4 og 5 nedenfor.

4. Utlendingsnemndas lovtolking

Lagmannsretten har oppfattet Ahmad Faraj slik at han gjør gjeldende at nemnda/departementet har tolket loven feil når det i vedtaket er lagt til grunn at norske alliansepartneres interesser kan hensyntas (eller er vernet) etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. Disse interesser kan ifølge Ahmad Faraj bare tillegges vekt dersom det foreligger overtredelse av straffeloven §§ 147 a eller 147 b.

Lagmannsretten kan for sin del ikke se at Utlendingsnemnda i vedtaket har lagt til grunn at hensynet til norske alliansepartneres interesser i seg selv kan vektlegges ved anvendelsen av utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. I vedtakets punkt 2.4 (side 6-7) har Utlendingsnemnda gitt en nærmere redegjørelse for hvilke interesser som omfattes av ”rikets sikkerhet”. På side 6-7 i vedtaket heter det:

”Et tolkningsspørsmål det er relevant å ta stilling til, er hvilke interesser som omfattes av begrepet ”rikets sikkerhet”. Av utvalgets uttalelse i NOU 1983:47 s. 83, fremgår at så vel norske som utenlandske interesser i Norge er vernet, og i NOU 2004:20 s. 351 uttaler på samme måte at begrepet rikets sikkerhet også kan omfatte trusler mot utenlandske interesser i Norge.

I Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. er det på s. 69 gitt uttrykk for at utlendingsloven § 29 første ledd bokstav d og utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a bare gir adgang til utvisning av hensyn til rikets egen sikkerhet og ikke av hensyn til andre lands sikkerhet. I lovforarbeidene synes det imidlertid ikke å være vurdert om hensynet til sikkerheten til alliansepartnere, og den avledede virkningen dette kan ha for Norge, omfattes av begrepet rikets sikkerhet i de nevnte bestemmelsene.”

Oppsummeringsvis i vedtakets punkt 2.4 heter det på side 7:

”Det kan for det første legges til grunn at utenlandske interesser i Norge er vernet. Videre må det kunne legges til grunn at norske interesser i utlandet omfattes, i alle fall i den grad interessene er av en slik art at de er av betydning for rikets sikkerhet. Rene utenlandske interesser i utlandet faller i utgangspunktet utenfor. Hensynet til Norges internasjonale forpliktelser taler imidlertid for at også trusler rettet mot Norges alliansepartnere i utlandet er omfattet. En endelig avgrensning av begrepet vil bero på en sammensatt vurdering, der spørsmålet vil bli hvilken virkning trusler mot Norges alliansepartnere vil ha – direkte eller indirekte – for norske sikkerhetsinteresser.”

Slik lagmannsretten oppfatter Utlendingsnemnda - særlig hensett til det som sies avslutningsvis i sitatet - har den lagt til grunn at det i forhold til utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d også må være relevant å legge vekt på hensynet til norske alliansepartneres interesser forutsatt at dette vil ha virkning for norske sikkerhetsinteresser.

Lagmannsretten mener at Utlendingsnemnda her har lagt en riktig lovforståelse til grunn. Så langt trusler mot norske alliansepartneres interesser har virkninger for norske sikkerhetsinteresser, vil det ligge innenfor lovens ordlyd å tillegge dette vekt. Rett nok er ikke hensynet til norske alliansepartneres interesser særskilt omtalt i forarbeidene til utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d, eller i forarbeidene til de øvrige bestemmelser i utlendingsloven som omhandler rikets sikkerhet. I Ot prp nr 38 (1995-96) side 12-13 og Ot prp nr 17 (1998-99) side 17-18 heter det imidlertid om begrepet ”rikets sikkerhet”:

”Hensynet til rikets sikkerhet kan komme inn ved ulike forhold/handlinger. Det har ikke samme innhold i alle lover der det er gitt bestemmelser som omhandler rikets sikkerhet. F.eks. må det antas at begrepet har en snevrere rekkevidde i en strafferettslig sammenheng enn etter utlendingsloven, der det er nevnt en rekke steder. En utlending kan bortvises og utvises av hensyn til rikets sikkerhet, og både asyl og beskyttelse i Norge kan nektes når utlendingen « med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet ». Det vises til Ot prp nr 46 (1986-87) om utlendingsloven, der det står om begrepet s. 225.

Det er heller ikke gitt at begrepet har nøyaktig samme innhold alle steder der det forekommer i utlendingsloven. F.eks. kan det tenkes at en handling som kan karakteriseres som (internasjonal) terrorvirksomhet, etter en konkret vurdering kan rammes av én eller flere bestemmelser i utlendingsloven som omhandler rikets sikkerhet, men ikke alle. Begrepet forekommer også i folkerettslige konvensjonsbestemmelser, som i henhold til utlendingsloven §4 er bindende ved praktiseringen av loven, når de har til formål å styrke utlendingens stilling. Som et eksempel kan nevnes bestemmelsen i flyktningkonvensjonens art. 33 nr. 2, som opphever en flyktnings rett til beskyttelse dersom flyktningen med rimelig grunn anses som en fare for det lands sikkerhet hvor flyktningen befinner seg. Det er anerkjent som et alminnelig folkerettslig prinsipp at statene er tillagt en såkalt « margin of appreciation », i den forstand at de innen visse grenser gis frihet til selv å definere bl.a sine nasjonale sikkerhetshensyn. Begrepets nærmere innhold er med andre ord heller ikke i denne sammenheng fastlagt en gang for alle.”

Uttalelsene er avgitt i forbindelse med forslaget til opprettelse av klagenemnd i utlendingssaker. Det første forslaget - Ot prp nr 38 (1995-96) - ble ikke fulgt opp av Stortinget. Det gjorde imidlertid Ot prp nr 17 (1998-99) ved at Utlendingsnemnda ble etablert. Heller ikke her omtales særskilt forholdet til norske alliansepartnere, men uttalelsene viser etter lagmannsrettens syn at begrepet ”rikets sikkerhet” er forutsatt å være dynamisk. Videre viser uttalelsene at det må tilligge den enkelte stat, som i denne sammenheng vil si vedkommende politiske myndighet, innen visse grenser ”selv å definere bl.a. sine nasjonale sikkerhetshensyn”. Dette innebærer at domstolene bør være varsom med å overprøve vedtaksmyndighetens syn på hvilke hensyn som kan tas ved vurderingen av rikets sikkerhet, jf. også det som sies i punkt 5 nedenfor.

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at det følger av klagevedtakets punkt 2.13 at det avgjørende for Utlendingsnemnda i utvisningsspørsmålet ikke synes å ha vært hensynet til norske alliansepartneres interesser og de direkte eller indirekte virkninger disse vil ha på norske sikkerhetsinteresser. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til den del av vedtaket som er sitert ovenfor i dommen her side 4. Lest i sammenheng, oppfatter lagmmannsretten dette slik at det særlig er hensynet til å forebygge terrorvirksomhet i Norge som ligger til grunn for utvisningsvedtaket. At vern mot terrorvirksomhet er et lovlig hensyn å ta etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d, er forutsatt og særskilt nevnt i forarbeidene, se f eks NOU 1983: 47 side 83.

4. Utlendingsnemndas faktagrunnlag

Ahmad Faraj har gjort gjeldende at det må stilles strenge krav til bevis i utvisningssak, hensett til sakens inngripende karakter.

I Ot prp nr 61 (2001-2002) side 75 heter det:

”Utvisning er en sivilrettslig forvaltningssanksjon, ikke en straffesanksjon. Som utgangspunkt er det da tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn faktum som kan danne grunnlag for utvisning. Det er Utlendingsdirektoratet som treffer utvisningsvedtak, jf loven §31 første ledd. Vedtaket vil blant annet bygge på vurderinger fra politiets side, i første rekke Politiets sikkerhetstjeneste. Det vil imidlertid alltid bli foretatt en helhetsvurdering, og utvisning besluttes ikke dersom dette vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller dennes familie, forholdets alvor tatt i betraktning. I denne helhetsvurderingen vil det være naturlig også å se hen til hvor sannsynlig det er at utlendingen har begått handlingen. For øvrig vil en avgjørelse om utvisning alltid kunne påklages til Utlendingsnemnda. Departementet opprettholder derfor at sannsynlighetsovervekt bør være tilstrekkelig for at et faktum skal kunne legges til grunn.”

Uttalelsen knytter seg til forslaget til det som nå er utlendingsloven § 29 første ledd bokstav e og § 30 annet ledd bokstav c. Uttalelsen er imidlertid generell, og lagmannsretten kan vanskelig se at ikke det samme må legges til grunn ved bevisvurderingen etter § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d.

Når det nærmere gjelder det faktum som Utlendingsnemnda har lagt til grunn for vedtaket, har lagmannsretten oppfattet Ahmad Faraj slik at han nå ikke har gjort gjeldende at Utlendingsnemnda har lagt konkrete feilaktige faktiske opplysninger til grunn, men at nemnda ut fra det kildemateriale som foreligger i saken har truffet feilaktige faktiske slutninger basert på disse opplysningene. Dette gjelder for det første når det i vedtaket side 10 trekkes følgende konklusjon:

”Det legges til grunn at klageren fortsatt har tilknytning til Ansar al-Islam eller grupperinger som er videreføringer eller avleggere/fraksjoner av organisasjonen, og det er grunn til å tro at klageren har reell innflytelse på den aktivitet som utøves.”

Videre gjelder det konklusjonen om at Ansar al-Islam, eller videreføringer/avleggere av organisasjonen, og Ahmad Faraj har forbindelser til Al-Qaida-nettverket.

Lagmannsretten bemerker at det i vedtaket punkt 2.8 (vedtaket side 8-10) er gitt en nærmere redegjørelse for de kilder og den informasjon som tyder på at Ahmad Faraj har hatt en lederfunksjon i Ansar al-Islam også etter våren 2002, samt kilder som tyder på at han på vedtakstidspunktet fortsatt hadde tilknytning til Ansar al-Islam. Videre er det i vedtaket punkt 2.10 (side 11-12) vist til kilder som gir ”grunn til å anta at Ansar al-Islam/videreføringer/avleggere av denne grupperingen og klageren har forbindelser til Al Qaida-nettverket”.

Som nevnt har Ahmad Faraj ikke bestridt at kildene/informasjonen er korrekt gjengitt. Hvorvidt det var grunnlag for å treffe de faktiske konklusjoner som ble gjort i vedtaket, kan lagmannsretten vanskelig overprøve ut over å vurdere om de framstår som klart uholdbare. De vurderinger og fortolkninger som må gjøres av kildematerialet vil utlendingsmyndighetene ha andre og bedre forutsetninger enn retten til å foreta. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at de faktiske konklusjoner som er trukket, framstår som klart uholdbare. Det framgår også av vedtaket at departementet har utvist kildekritikk, og at det er det samlede bevismateriale som har dannet grunnlaget for de faktiske konklusjoner som er trukket. I vedtaket punkt 2.12 (vedtaket side 13) heter det:

”I en sak som dette er det nødvendig å utøve streng kildekritikk. En er kjent med at noen av vitnene/informantene kan ha interesse av å ramme Ansar al-Islam og klageren for å fremme egne interesser, og er klar over at klageren har hatt en rekke innsigelser til informasjonen som fremkommer av kildene. Det skal understrekes at man i klageomgangen ikke har hatt mulighet til å vurdere om alt som fremkommer av kildene er korrekt. Ingen av de ovenfor nevnte kildene har alene vært avgjørende. Det som har betydning for vurderingen av saken, er det mangfold av kilder og informasjon, gitt over lang tid, og fra ulikt hold, og som peker i samme retning.”

Helt sentralt for rettens prøving i saken her er imidlertid det forhold at utlendingsmyndighetenes endelige faktiske konklusjoner er trukket etter at statsråden har mottatt informasjon fra Politiets sikkerhetstjeneste som retten ikke har tilgang til. Hva slags opplysninger og eventuelle vurderinger dette måtte være, kjenner ikke lagmannsretten til ut over det som er sagt om dette i vedtaket, og som er sitert ovenfor på side 4. I og med at lagmannsretten ikke har tilgang til denne informasjonen, kan lagmannsretten heller ikke overprøve de konklusjoner som er trukket i vedtaket på disse punktene. Som følge av dette har lagmannsretten heller ikke grunnlag for å slutte at vedtaket er truffet på uriktige faktiske premisser.

5. Utlendingsnemndas konkrete anvendelse av bestemmelsene på de faktiske forhold (subsumsjonen)

Når det gjelder spørsmålet om domstolene kan prøve Utlendingsnemndas - i dette tilfellet departementets - konkrete vurdering av om ”hensynet til rikets sikkerhet gjør [utvisning] nødvendig”, vil dette måtte bero på en nærmere tolking av utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav a, jf. § 29 første ledd bokstav d. Slik lovbestemmelsene er formulert, framstår de i utgangspunktet som lovbundne med den konsekvens at domstolene normalt skal ha full prøvelsesadgang, jf. Rt 1995 side 1427. I dommen side 1433 heter det:

”Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes.”

Lagmannsretten er - som tingretten - kommet til at domstolene ikke kan prøve den konkrete vurdering av om hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig å utvise Ahmad Faraj.

Lagmannsretten legger her vekt på at formuleringen ”rikets sikkerhet” henviser til et relativt skjønnsmessig vurderingstema. Vurderingen av om vedkommende utlending - i dette tilfellet Ahmad Faraj - representerer en fare for rikets sikkerhet er av særlig sikkerhetspolitisk karakter. Dette vurderingstemaet forsterkes ved at lovbestemmelsene viser til at utvisning kan skje når hensynet til rikets sikkerhet gjør det ”nødvendig”. At politiske avveininger står sentralt ved vurderingen, er framhevet i Ot prp nr 38 (1995-96) side 10 og side 12, og gjentatt i Ot prp nr 17 (1998-99) side 17. Slike politiske vurderinger er domstolene lite egnet til å foreta.

Det forhold at departementet i nærværende sak har instruert så vel Utlendingsdirektoratet som Utlendingsnemnda om avgjørelsen i saken endrer ikke lagmannsrettens syn. Instruksjonsadgangen når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet - og utenrikspolitiske hensyn - er nettopp begrunnet i at politiske avveininger vil stå sentralt, jf. Ot prp nr 38 (1995-96) side 12 og Ot prp nr 17 (1998-99) side 18. Det er således de samme grunner som taler for at departementet skal ha instruksjonsmyndighet som også taler for at domstolene skal være avskåret fra å prøve departementets konkrete anvendelse av bestemmelsen på de faktiske forhold som finnes bevist (subsumsjonen).

At domstolene har en begrenset prøvingsadgang i denne konkrete saken, forsterkes ytterligere av at lagmannsretten ikke er kjent med all informasjon og alle vurderinger som er lagt til grunn for vedtaket. Rett nok har departementet gitt en relativt omfattende begrunnelse for den delen av vedtaket som knytter seg til utvisning av hensyn til rikets sikkerhet. Begrunnelsen for vedtaket er imidlertid, som redegjort for i punkt 3 i dommen her, ikke uttømmende.

Dette innebærer at lagmannsretten ikke finner å kunne overprøve utlendingsmyndighetenes konkrete vurdering av om utvisning av Ahmad Faraj er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet.

6. Forholdsmessighetsvurdering - EMK artikkel 3

Utlendingsloven § 30 tredje ledd stiller ikke krav til at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering når hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig. Det er imidlertid foretatt en slik forholdsmessighetsvurdering i vedtaket, jf. vedtaket punkt 2.14 og punkt 3. I vedtaket konkluderes det med at utvisning ikke anses som uforholdsmessig.

Hensynet til rikets sikkerhet er grunnleggende og fundamentalt i et hvert samfunn, og lagmannsretten antar at det skal mye til for at et ellers gyldig vedtak som er truffet av hensyn til rikets sikkerhet kan settes til side fordi det framstår som uforholdsmessig overfor parten.

Lagmannsretten kan ikke se at utvisning av Ahmad Faraj vil representere et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Retten har i denne forbindelse tatt i betraktning at Ahmad Faraj har vært bosatt i Norge i mange år, og at han har kone og fire barn her, som alle er blitt norske statsborgere.

Det er på det rene at vedtaket på det nåværende tidspunkt ikke vil bli effektuert, idet forholdene i Irak anses av en slik karakter at han av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser ikke kan returneres dit. Vedtaket innebærer imidlertid at Ahmad Farajs arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse opphører, jf. utlendingsforskriften § 122. Han vil heller ikke ha norske reisedokument. Disse forhold innebærer at Ahmad Faraj får begrensede utfoldelsesmuligheter i Norge, og han vil i mangel av reisedokument ikke kunne reise utenlands. Lagmannsretten finner at heller ikke disse forhold innebærer at vedtaket framstår som uforholdsmessig eller at det representerer et brudd på EMK artikkel 3. Lagmannsretten viser her til tingrettens dom side 61-62. Det som der sies er dekkende også for lagmannsrettens syn.

7. Vedtaket anses ikke ugyldig

Det er ikke anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved denne del av vedtaket, eller myndighetsmisbruk.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at utlendingsnemndas vedtak om utvisning av Ahmad Faraj, fordi utvisning er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, ikke er ugyldig. Vedtaket er utformet slik at utvisning på grunn av hensynet til rikets sikkerhet er et selvstendig utvisningsgrunnlag. Dette innebærer at det ikke er nødvendig for lagmannsretten i forhold til spørsmålet om vedtakets gyldighet å vurdere nærmere om det også var rettslig grunnlag for utvisning etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a (grove eller gjentatte overtredelser av utlendingsloven).

Det følger for øvrig av utlendingsforskriften § 122 at arbeidstillatelse, oppholdstillatelse og bosettingstillatelse opphører når vedtak om utvisning er endelig. Grunnlaget for tilbakekall av Ahmad Farajs asylstatus følger av utlendingsloven § 18 annet ledd, jf. § 17 første ledd bokstav a, og inndragning av reisebevis av utlendingsloven § 19 fjerde ledd, jf. utlendingsforskriften §68 første ledd bokstav b. Lagmannsretten har oppfattet Ahmad Faraj slik at han ikke har bestridt den del av vedtaket som gjelder innmelding i Schengen informasjonssystem, forutsatt at vilkårene for utvisning først er tilstede.

9. Saksomkostninger

Saksomkostningene for tingretten må avgjøres etter tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf.

§ 172 flg. Ahmad Faraj har tapt saken fullstendig. Saken har imidlertid reist prinsipielle og - i hvert fall på utlendingsrettens område - uavklarte rettsspørsmål. Dette gjelder ikke minst rekkevidden av domstolenes prøvelsesrett overfor utvisningsvedtak som er grunnet i hensynet til rikets sikkerhet, men også i forhold til rekkevidden av departementets instruksjonsrett overfor Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda for så vidt gjelder den del av vedtaket som er grunnet i brudd på utlendingsloven. Lagmannsretten finner derfor at Ahmad Faraj hadde fyllestgjørende grunn til å bringe saken inn for retten, jf. tvistemålsloven § 172 annet ledd første alternativ. Hver av partene bør derfor dekke egne omkostninger for tingretten.

I og med at anken ikke har ført fram, følger det av hovedregelen i § 180 første ledd at ankende part - Ahmad Faraj - skal dekke motpartens saksomkostninger. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak fra erstatningsplikten. Resultatet kan ikke sees å ha vært så tvilsomt at Ahmad Faraj bør fritas for saksomkostninger også for lagmannsretten. Staten har for denne rett krevd erstattet saksomkostninger med 290 000 kroner, hvorav 280 000 kroner er salær, og lagmannsretten finner å kunne legge omkostningskravet til grunn, jf. tvistemålsloven § 176.

---

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g :

1. Tingrettens dom stadfestes.

2. Najmuddin Ahmad Faraj betaler til staten, ved Arbeids- og inkluderingsdeparte-mentet, 290 000 - tohundreognittitusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere