Hildes vei ut av narkohelvetet

Sykepleier Hilde Nicolaisen (42) ble narkoman og mistet alt, men kjempet seg tilbake. Nå forteller hun historien.

06.11.08 14:53

TROMSØ (Nettavisen): Et tøft samlivsbrudd og lett tilgang på legemidler var en uheldig kombinasjon for sykepleier Hilde Nicolaisens (42). Hun fikk sparken og havnet raskt i rennesteinen.

- Livet mitt ble en evig jakt på neste dose. Jeg var i rusens vold og rusmisbrukeren i meg hadde overtatt totalt. Det var som om jeg hadde blitt en helt annen person. Folk som hadde kjent meg fra før så en annen vei om de gikk på meg på gata. Jeg veide 20 kilo mindre enn det jeg gjør nå, sier Hilde Nicolaisen til Nettavisen.

Folk som hadde kjent meg fra før så en annen vei om de gikk på meg på gata

Sjekk det siste på jobb

Men Hilde hadde likevel nok av «venner».

- Rusmiljøet er veldig inkluderende, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Hilde Nicolaisen er ansatt i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) og driver nå Cannabisprosjektet i Tromsø. På kontoret på kaia i Tromsø forteller firebarnsmoren om tiden da hun begynte å miste kontrollen.

Har du en lignende historie? Kontakt oss - e-post arild.waagbo@nettavisen.no. Alle tips behandles konfidensielt.

Stjal medisiner
- Jeg ble separert i 1995 mens jeg utdannet meg til sykepleier. I 1996 fikk jeg jobb på sykehuset her i Tromsø. Problemene mine begynte for alvor etter et års tid i jobben, forteller hun.

Det var som å gå i dvale. Jeg slapp å kjenne på følelsene mine

Hun begynte å stjele smertestillende tabletter og sovemedisin fra sykehuset. Etter hvert begynte hun også å samle opp rester av morfinpreparater. Om hun ga en pasient 7,5 milligram av et preparat, så kunne det være 2,5 milligram til overs. Disse trakk hun opp i en sprøyte og sparte de til seg selv.

- Jeg husker hvordan det var å ta morfinpreparater til å begynne med. Det var som å gå i dvale. Jeg slapp å kjenne på følelsene mine, sier hun.

Slik skriver du en CV som gjør inntrykk

- Hadde ikke verktøy
Det er ikke umiddelbart lett å forstå hvorfor en nyutdannet sykepleier og firebarnsmor begynner å stjele fra medisinskapet på jobben for å ruse seg. Hilde sier at hun var plaget av smerter forårsaket av bekkenløsning. Videre peker hun på et tøft samlivsbrudd, en påfølgende rettssak og depresjon i forbindelse med dette som årsaker til at hun søkte tilflukt i rus.

- Jeg hadde ingen å snakke med og jeg tok medisinene for å slippe unna. Det var en slags selvmedisinering. Men jeg hadde jo dårlig samvittighet og jeg skjønte at det ikke var bra. På den annen side var jeg ikke avhengig på den måten at jeg tok medisiner hver dag. Jeg tok det i helgene, når jeg ikke hadde de tre yngste barna, sier hun.

På jobben var hun ukonsentrert og i «dårlig form», men kollegene visste at hun strevde med en skilsmisse. I 1998 tapte hun rettssaken om den daglige omsorgen for barna.

- Det var et sjokk. Helt traumatisk. Jeg fikk store problemer med å håndtere mine egne følelser. Det var en altoverskyggende krise. Hadde jeg hatt noen verktøy å håndtere det med - noen å snakke med, så kunne det ha gått annerledes. Men jeg hadde ikke de verktøyene, sier Hilde.

Les også i Jobbmagasinet:

Fra Pornopung til psykosopp

Dette spør de egentlig om

Døvblinde Edvard går på jobb hver dag

(Saken fortsetter under bildet)

Ingen merket noen ting. Ingen visste hva jeg drev med

Satte sprøyter
Etter at rettssaken var tapt begynte Hilde å skyte morfinpreparater med sprøyte. Intravenøst, som det heter.

- Fortsatt var det bare i helgene jeg gjorde det. I mitt hode så var jeg ikke avhengig, sier hun.

Hun kom seg sjelden ut av soverommet i disse helgene. Lå bare i senga og var ruset. Det gikk så langt at hun noen helger satte veneflon på seg selv, slik at det var lettere for henne å stadig få tilført nye mengder morfin- og benzodiazepinpreparater.

- Ingen merket noen ting. Ingen visste hva jeg drev med, sier hun.

Men Hilde ble uforsiktig. Misbruket hennes ble oppdaget.

Avslørt av kollega
I 1999 fant en kollega hun gikk nattevakt sammen med en av Hildes sprøyter på et toalett. Hun varslet ledelsen. Hilde ble innkalt til møte med avdelingssykepleieren og konfrontert med sprøytefunnet.

- Jeg nektet for alt, men gikk med på en frivillig AKAN-avtale. Jeg måtte avlegge urinprøver og møte til samtaler, sier hun.

Det gikk ikke bra. To ganger testet hun positivt på benzodiazepiner.

- Da sa jeg at jeg hadde fått medisinene av noen andre, sier hun.

Mens Hilde begynte på jordmorutdanning, ble det sendt brev om hennes rusbruk til Helsetilsynet. I januar 2000 mistet hun sykepleiergodkjenningen og fikk sparken.

- Når det er din egen skyld at du mister jobben, så får du ikke arbeidsledighetstrygd før det er gått åtte uker. Jeg måtte gå på sosialen, forteller Hilde.

Forelsket - i amfetamin
Hilde forteller at hun tok snarveien til rennesteinen:

- Jeg begynte å gå mye ut på byen og møtte en kar som brukte amfetamin. Jeg ble forelsket i det stoffet. I noen måneder sniffet jeg det, før jeg begynte å skyte det med sprøyter. Da gikk det fort nedoverbakke med meg. Jeg var ofte våken i tre-fire døgn, for så å sove i et helt døgn. Livet ble kaotisk. Jeg solgte unna eiendeler for å finansiere rusen og ble til slutt kastet ut av leiligheten. Jeg begikk innbrudd, sykkeltyverier og stjal fra biler slik at jeg hadde noe å bytte inn i en ny dose. Livet mitt ble en evig jakt på neste dose, sier Hilde.

Det var amfetamin og hasj hun ruset seg på. I Tromsø kostet ett gram amfetamin - som tilsvarte Hildes daglig forbruk av stoffet - 1000 kroner.

Han kunne ikke bo hos meg mer. Leiligheten var alltid full av rusmisbrukere

Hildes eldste sønn, som nå hadde blitt 16-17 år, var øyenvitne til nedturen og orket ikke mer i 2001.

- Han tok selv kontakt med barnevernet. Han kunne ikke bo hos meg mer. Leiligheten var alltid full av rusmisbrukere, forteller hun.

Nå var hun åpen overfor sin eksmann om rusproblemene. Hun fikk se sine tre yngste barn noen få ganger, når hun hadde gode perioder.

På bunnen
I de to årene som fulgte bodde Hilde på hospits, på hytter og telt - samt på krisesenter. Hun tilhørte samfunnets pariakaste. Vekterne fotfulgte henne om hun gikk inn på en butikk. Hun gikk til Frelsesarmeen og Bymisjonen når hun trengte en dusj, rene klær og litt mat.

- Jeg var bare så langt nede, sier hun.

Hun hadde tatt amfetamin, fordi hun syntes det gjorde henne glad og aktiv. Og det fikk henne til å glemme. Men misbruket gjorde fysisk skade. Hun gikk kolossalt ned i vekt. På det minste veide hun bare 42 kilo. Hun fikk styrtblødninger når hun hadde menstruasjon og kroppen hennes var alltid full av blåmerker. Tannhelsen hennes ble også elendig.

Hun var nå innvevd i det «inkluderende» rusmiljøet.

- Siden jeg var sykepleier, og blant annet er flink til å sette sprøyter, så hadde jeg en viss status i miljøet. Jeg møtte folk av alle slag i disse årene. Tidligere lærere, politifolk og sosionomer. Samt de som aldri har gjort noe annet enn å ruse seg, forteller Hilde.

Det siste skuddet
11. september 2003 ble en viktig dato i Hildes liv. Det hadde nå gått måneder mellom hver gang hun så barna sine. Hun var fysisk medtatt på grunn av rusmisbruket.

- Jeg hadde fått et gryende ønske om å slutte med amfetamin og jeg ville klare det selv. 11. september det året måtte jeg møte i retten tiltalt for vinningskriminalitet. På morgenen, rett før rettssaken startet, satte jeg min siste sprøyte med amfetamin, forteller hun.

Sammen med sin nye kjæreste, som sluttet med amfetamin samtidig, startet hun på veien til et liv fritt for narkotika.

- Vi kunne ikke krangle i den perioden. Og avtalen var at hvis en av oss sprakk, så ville forholdet være slutt, sier Hilde.

Saken fortsetter under bildet

- En liten seier
Fire og et halvt år er gått siden nyttår 2004. Det var da Hilde og kjæresten meldte seg for å overta det hun kaller «et skakkjørt RIO» i Tromsø. Hun og samboeren har fått ny og større leilighet. Hun har fått barna tilbake, nå bor de to yngste hos henne. Hun har studert Rusproblematikk i to år ved Høgskolen i Tromsø. I 2006, etter å ha avgitt uanmeldte urinprøver i to år, fikk hun tilbake sykepleiergodkjenningen.

- Det var en liten seier, sier hun.

Hun sliter fortsatt med en gjeldsbyrde på cirka en million kroner og har nylig fått innvilget gjeldsordning.

- Livet mitt har gått bratt oppover igjen. Om jeg sprekker vil jeg miste alt. Men jeg er ikke plaget med noe sug etter narkotika, så det å sprekke føles egentlig utenkelig for meg. Da livet mitt gikk nedover følte jeg at jeg hadde lite verdi. Selvfølelsen min var utrolig lav. Nå har jeg vært nødt til å bli kjent med meg selv igjen, sier Hilde.

Hun har tidligere stått fram med historien sin i lokalavisa.

- Det er greit å være åpen. Det å være rusfri handler i stor grad om å være ærlig, sier hun.

- Unngå sofaen!
Hilde sier at barna hennes ikke syns det er negativt at hun står fram i dag.

- De sier at det er stolte av meg, sier hun.

For andre som vil ut av rusmisbruk, så anbefaler Hilde at de finner på noe å gjøre så snart de kutter ut rusmidlene.

- Livet som rusmisbruker er et veldig aktivt liv. De som går fra rusmisbruk til sofaen og TV-en har veldig stor sjanse for å sprekke. Ta deg utdanning, skaffe deg arbeid, finn en hobby eller gjør en frivillig innsats. Aktivitet er nøkkelen til å klare å være rusfri, sier Hilde.

- Hva syns du er det beste med å være rusfri?

- Det er at jeg slipper den evige jakten på penger, sier Hilde.

Har du en lignende historie? Kontakt oss - e-post arild.waagbo@nettavisen.no. Alle tips behandles konfidensielt.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.