HÅNDVERKEREN OSLO (Nettavisen): Under Nettavisens konferanse «Islam. Innvandring. Ytringsklima» var journalist, historiker og samfunnsdebattant Jon Hustad invitert.

Han holdt innlegget kalt «Ingen integreringstiltak hjelper», der han begynte med å skryte av de mange pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet. De fleste kom som arbeidsinnvandrere, og fikk ingen norskopplæring.

- Alle var stort sett mellom 20-25 år. De hadde nesten en perfekt andel arbeidsdeltakelse på rundt 95-97 prosent. Det er skyhøyt over dagens nivå som er på litt over 50 prosent, sier Hustad.

Se hele innlegget til Hustad her:

Les også: Listhaug til angrep på norske medier

Les også: Listhaug langet ut: - Vi må stikke fingrene ned i grøten

Hustad ga utviklingen av det norske velferdssystemet skylden for at arbeidsdeltakelsen har gått ned. Han peker på at velferdsordningene rett og slett har blitt for gode.

- Men pakistanerne er likevel ingen suksesshistorie. Velferdssystemet ble for bra.

- For meg er det helt ukontroversielt å si at integreringen har feilet. Det er ingen bevegelse i tallene å snakke om, sier Hustad.

Her kan du følge direktesendingen fra konferansen:

Hustad fortsatte med å begrunne dagens lave arbeidsdeltakelse blant innvandrere slik:

- De som kommer til Norge nå kommer inn i en økonomi uten den kompetansen som er nødvendig. Det er nesten helt umulig å få opp kompetansen for dem når de ikke heller ikke kan språket.

Les også: Ekspert: - Jeg ble kalt nazist

(artikkelen fortsetter under videointervjuet med Lishaug og en av hennes fremste kritikere)

- Dyrt å kvalifisere innvandrere

Hustad mener også at Norges avtaler med EU og EØS om fri arbeidsflyt er en utfordring for innvandrere utenfor Europa.

- Pakistanere kommer i konkurranse med polakker. Det gjorde de ikke før. Det er mye tøffere i dag og de som lykkes er de som har en indre kraft til å ville lykkes i arbeidslivet.

- Det er også dyrt å kvalifisere innvandrere. Er det riktig å bruke mange penger på å prøve å integrere innvandrere? Integreringen i Norge er ingen suksess, sier Hustad.

Sylo Taraku er forfatter av boken «Integrerings-realisme», og rådgiver for tankesmien Agenda, og kom til Norge som flyktning fra Kosovo tidlig på 90-tallet.

Han har også bakgrunn fra nettverket «Likestilling. Integrering. Mangfold» (LIM). Ikke uventet var han uenig med Hustad og holdt innlegget «Joda, det hjelper».

- Det er ikke det at innvandrere ikke ønsker å jobbe, men det skyldes at de ikke har kvalifikasjonene som kreves i det norske arbeidsmarkedet, sier Taraku.

- Norge er ikke et lett land å bli integrert i. Når asylsøkere kommer til Norge må de lære seg norsk og ta kurs. Det er ikke bare lett for voksne å komme på skolebenken og lære nytt språk, og bli kjent med et fremmed samfunn, fortsetter han.

- Hustad-eksempel ikke helt riktig

Taraku påpekte også at det ikke ville vært lett for nordmenn, selv de med høyere utdanning, å lære seg fremmede alfabeter som det arabiske eller kinesiske.

- Det er uansett fint å se at mange innvandrere lærer seg norsk. Jeg er også overbevist om at det snakkes bedre norsk på asylmottak i landet enn på norske byggeplasser, sa han med henvisning til at det er mange engelsktalende østeuropeere i byggebransjen.

Taraku mener også at Hustads eksempel med pakistanerne som kom seg raskt i jobb på 70-tallet ikke er representativt for debatten om innvandreres deltakelse i arbeidslivet.

(artikkelen fortsetter under)

- Passiviserende prosess

- Hans eksempel med norske pakistanere som eksempel er ikke helt riktig. På 70-tallet var det etterspørsel etter arbeidsinnvandrere. For asylsøkere som kommer i dag er det helt annerledes, sier Taraku.

- Asylsøkerprosessen med først å få opphold, bli bosatt, lære norsk og gå gjennom introduksjonsprogrammet. Til slutt er det en forventning om at du begynner i en jobb. Denne prosessen er veldig passiviserende.

Han gikk selv korteste veien til målet.

- Jeg tok en snarvei. Jeg fant meg jobb og bolig selv. Men den gangen var det lov.

Han brukte også litt tid på å rose introduksjonsordningen, og trakk frem det han mener er «usynlige effekter». Han trakk blant annet frem tre følgende punkter:

• Investerer indirekte i etterkommere
  
• Fremmer likestilling.
  
• Forebygger gettofisering.