OSLO (Nettavisen): Det er opprør i norsk skole - opprør om ytringsfrihet, skoleledelse, krevende elever og finansiering. En av lærerne på barrikadene er fagforeningsleder Rita Helgesen, leder for 6400 medlemmer i Norsk Lektorlag. Hun roser varslere som Simon Malkenes og Clemens Saers og sier følgende:

- Det burde være en selvfølge at lektorer og lærere kan ytre seg fritt om forhold i norsk skole.

Lærerne krever endringer. De to nevnte lektorene har hver på sin måte satt problemene på dagsorden. Malkenes har kritisert inntakssystemet og en kaotisk skolehverdag og ble truet med personalsak. Saers har snakket om rettsløse tilstander for lærerne og reiste sivilt søksmål mot Utdanningsetaten etter en voldssak.

Les også: Gymnaslærer Malkenes får Fritt Ords Honnør

Les også: Lektor Clemens Saers anker tingrettsdom

Denne uken troppet hundrevis av lærere opp foran Stortinget for å støtte Malkenes og forsvare ytringsfriheten. Midt blant dem var Rita Helgesen, som i sin appell snakket om ytringsfrihetens trange kår i skolen og det hun beskriver som et «absurd vidt krenkelsesbegrep».

Nettavisen spurte henne hva som er galt med norsk skole.

- Clemens Saers mener at takhøyden for kritiske ytringer i norsk skole er blitt betydelig lavere. Er du enig med ham?

- Ja. Og for å mimre litt: Jeg har vært 30 år i videregående skole. Før hadde vi lærerråd. Der var lærere, lektorer og rektor samlet. Alle kunne åpent stå fram og diskutere ting på egen skole. Det var en kultur for å ta opp ting der og da. Det har forsvunnet.

- Det snakkes om en fryktkultur?

- Folk som jobber i skolen har vært redde for å ytre seg. I en spørreundersøkelse blant våre medlemmer i fjor fikk vi vite at over halvparten var redde for å kritisere skolen offentlig. De fryktet negative konsekvenser. Mer enn fire av ti av de spurte sa de velger ikke å kritisere egen skole av frykt for negative reaksjoner fra skoleledelsen. Og under 23 prosent synes de fritt kan uttale seg til journalister om egen skole. Det er skremmende tall om ytringsfrihetens kår i norsk skole. Denne fryktkulturen har fått råde for lenge.

- Dette gjelder ikke bare Osloskolen?

- Vår medlemsundersøkelse dekker hele landet. Det er ikke så store forskjeller mellom fylkene.

- Kan oppmerksomheten rundt Malkenes-saken bidra til endringer?

- Ja, det at vi nå får medieoppmerksomhet og konkrete saker som viser hvilke utfall dette kan få kan kanskje bidra til å endre holdningene hos skoleeiere og myndigheter. Jeg er glad for at Malkenes har gått foran, men jeg beklager det han har måttet gjennomgå. Det burde være en selvfølge at lektorer og lærere kan ytre seg fritt om forhold i norsk skole.

- Hvorfor er takhøyden så lav?

- Man vil gjerne fremstille sin egen skole i et positivt lys, kritikk er noe man tar internt. Vi tar opp saker gjennom våre tillitsvalgte, vi går tjenestevei, men når du ikke når fram og ingenting skjer ... Da er det heldig og nødvendig at vi har en fjerde statsmakt. Vi har en plikt overfor borgerne i samfunnet til å si fra om det vi opplever som feil og foreslå endringer i det offentlige skolesystemet. Vi gjør ikke dette for å skade skolen vår, men vi gjør det fordi vi ønsker elevenes beste.

- Malkenes ble beskyldt for å krenke sine elever da han beskrev en umulig hverdag i klasserommet. I din appell foran Stortinget snakket du om et altfor vidt krenkelsesbegrep. Hva legger du i det?

- Fra og med dette skoleåret har vi fått en ny formulering i opplæringsloven, paragraf 9 A-5, som skal beskytte elever mot krenkelser og en plikt om å varsle. Men definisjonen er for vid, noe vi også advarte mot da lovendringen var ute til høring. Nå kan en skole vedta at en lærer har krenket eleven uten at læreren får lov til å uttale seg, uten at læreren får innsyn i saken. Vi har eksempler på at bagatellmessige hendelser blir meldt inn som krenkelser, og det uten at læreren får forklare seg. I en sånn sak ble en lærer rapportert inn til skoleeier for å ha «himlet med øynene». Slike ting havner da i lærerens personalmappe. Sånn kan vi ikke ha det. Våre medlemmer opplever dette som veldig frustrerende. Det begrenser vår mulighet til å utøve ledelse i klasserommet. Vi må kunne utfordre eleven på det faglige, på orden og vi må kunne gi irettesettelser når det trengs. Så skal det sies at det heldigvis er mange fornuftige ledere der ute som sørger for å løse problemet på lavest mulig nivå. Vi ønsker ikke å skrote paragrafen. Det skal selvsagt være mulig for elever å varsle dersom de blir krenket eller trakassert, men det må åpnes for kontradiksjon.

- Er dette med krenkelser og de utfordringene du beskriver også knyttet til at elevenes holdninger har endret seg?

VIDEO: Se utdrag fra Rita Helgesens appell foran Stortinget:

- Ja, det henger sammen med individualiseringen og rettighetstankegangen. Nå merker jeg at elevene er veldig opptatt av sine rettigheter og kanskje ikke fullt så opptatt av sine plikter. Det utfordrer meg som klasseleder. Det har blitt vanskeligere å stå i lærerrollen. Forventningene til lærernes rolle har økt voldsomt. Læreren er også mer styrt ovenfra og utenfra. Vi trenger å få tilbake noe av profesjonsstoltheten og få til en utvikling innenfra.

- Hva er din løsning?

- Jeg tror det handler om å gi oss som fagpersoner større tillit og handlingsrom. Vi kan løse det oppdraget vi har fått. Vi kan undervise. Da trenger vi ikke enda flere elevrettigheter og pålegg til skolen.

- Norsk skole er blitt mer mangfoldig med mange elever med innvandrerbakgrunn. Noen vil hevde at det er en del av utfordringen. Hva mener du om det?

- Dette med krenkelser er ikke noe spesielt innvandrerproblem. Min personlige erfaring er heller motsatt, at respekten for meg som lektor og min profesjon kan være større blant innvandrerelever.

- Hva med retten til videregående opplæring og at «alle» skal gjennom videregående skole nær sagt uansett motivasjon eller utfordringer?

- Videregående skole er i prinsippet frivillig, men i praksis så godt som obligatorisk. 98 prosent av alle ungdommer går der. Alle har krav på å komme inn på ett av tre ønsker. Det skjer ofte at ungdom som ikke har bestått ungdomsskolen kommer inn på videregående. Med et slikt utgangspunkt må det bli vanskelig. Vi svikter mange av disse ungdommene ved å ta dem inn i videregående skole i vanlige klasser. Selv har jeg hatt elever i norsk som knapt kan lese og skrive. Noen av dem hadde kort tid bak seg i Norge, men skulle inn og følge en vanlig klasse. Det blir jo umulig når de faktisk ikke forstår hva vi sier.

- Til slutt: Hva peker i riktig retning for deg og dine kolleger?

- Det å være lektor har igjen blitt en hedersbetegnelse. For noen år siden turte ikke de med hovedfag og mastergrad en gang å bruke den tittelen. Vår profesjon og faglige tyngde har igjen fått status ute i befolkningen. Vi ser på undersøkelser at den faktisk har økt. Det betyr at folk ser på den jobben vi gjør i klasserommet som viktig. De har respekt for den, og lederne i skolen må følge opp og støtte opp under den rollen og det oppdraget vi har.

Les også

Forsker: - Osloskolen trenger varslere som Malkenes