*Nettavisen* Nyheter.

Ruset på jobb for kongen

Foto: Helle Østvik/Privat (Finnmark Dagblad)

Ruset på amfetamin, kledd i gardeuniform og med skarpladd gevær på skulderen sto han vakt for kongefamilien. Foran Slottet og på Skaugum.

20.06.11 21:25

(Finnmark Dagblad): Tor Eirik Halvorsen (28) fra Hammerfest var en av tenåringene som aldri skulle prøve, som høylytt syntes narkotika var «skit» og at det bare var idioter som brukte det.

Han vokste opp i en ressurssterk familie hvor han var høyt elsket. Rammene var trygge og han lyktes i det meste han foretok seg. Han var populær blant vennene, var flink på skolen, ble kaptein på fotballaget og hadde drag på damene.

- Jeg hadde alle forutsetninger for å klare meg vel. Livet var lett, med selvsikre vellykkede meg i hovedrollen, sier Tor Eirik, til Finnmark Dagblad.

I første klasse på videregående, 16 år gammel, begynte han å feste med kompisene.

- Vi drakk i helgene og alt var bare artig. Det gikk i alkohol. Bare i alkohol. Narkotika var fjernt. Narkomane var noe jeg utelukkende forbandt med de «menneskevrakene» jeg hadde sett slepe seg rundt på plata i Oslo.

De var et gjeng på fem kompiser som holdt i lag. På en fest introduserte en sju år eldre gutt 16-åringene for en liten plastpose med et hvitt pulver i.

- Vi forsto med det samme hva det var. Narkotika. Posen liknet på det vi hadde sett utallige ganger på film og jeg husker at jeg tenkte: Hæ, er det bare dette? Så enkelt? Litt «mel» i en pose? På en privatfest i lille Hammerfest?

Den eldre gutten ba kompisene møte han på toalettet i huset hvor festen foregikk.

- Vi var fulle og det føltes som å være i en film. Litt rart med alle oss inne på det badet hvor familiens tannbørster sto på rad og rekke, men tøft og spennende med den lille hvite posen. Ett gram, det var alt hva det var. Ett gram.

Inne på toalettet ble guttene spurt om de ville kjøpe. Stoffet var amfetamin og guttene burde prøve. For effekten, lovet selgeren, var noe de garantert aldri hadde opplevd maken til.

- Vi gikk ut fra toalettet og holdt et lite rådslag. Skulle vi prøve? Fulle og overmodige ble vi enige om at, hvorfor ikke?Vi ville prøve. Bare én gang for å finne ut hvordan det var.

800 kroner skulle guttene betale for grammet. Raskt skrapte de sammen pengene og betalte.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Helle Østvik (Finnmark Dagblad)

TOR EIRIK VAR DEN som tømte pulveret ut på kanten av den hvite porselensvasken. Med et bankkort delte han den hvite haugen i seks striper. Én til selgeren og en til hver av kompisene.

- Jeg skalv på handa av spenning. Kanskje var følelsen den samme som å hoppe i fallskjerm. Du vet at det egentlig ikke er farlig, men at det godt kan være det. Det kan gå galt.

Kompisene ble ikke enige om hvem som skulle prøve først, så selgeren tilbød seg.

- Han rullet sammen en 1000-lapp, satte enden til stripa og trakk pusten og pulveret inn gjennom nesa. Så var det vår tur.

Reaksjonen kom nesten med det samme.

- Stoffet smaker som skit. Men følelsen var sinnssyk. Vi ble uovervinnelige. Som konger og med en energi som aldri tok slutt.

Det gikk noen uker til neste gang. Til kompisene ble enige om at det med stoffet, det var artig. Kanskje skulle de prøve igjen? De kontaktet den samme eldre gutten, og kjøpte sitt andre gram.

Siden ble det hver helg.

- Når du er under 18 år i Hammerfest er det lettere å skaffe seg amfetamin enn det er å få tak i alkohol. I dag er det sinnssykt. Ungene er helt nede i 13 år når de begynner. Særlig det med jentene er tragisk. Når de ikke kan betale med penger, betaler de på andre måter.

Da Tor Eirik var 16 og begynte, for 12 år siden, var de som brukte narkotika stort sett i 20-årene. Miljøet var oversiktlig.

- Vi trakk alderen ned. Med oss begynte en ny generasjon brukere i Hammerfest.

Selv var han aldri inne på tanken om at han kunne være en «bruker» at han hadde et problem med narkotika. Han var fortsatt vellykket, med et problemfritt liv og med alle mulighetene åpne. Han hadde det bare artig.

Han var skolelei, sluttet på videregående og fikk seg jobb. Utdanninga skulle han ordne seinere.

- Etter hvert begynte vi å ta oss fester midt i uka. Vi drakk og brukte amfetamin. Det hendte aldri at vi tok stoffet edru. Vi var alltid fulle.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat (Finnmark Dagblad)

KOMPISENE BLE MESTRE til å bløffe familie og nære rundt seg og stoppet aldri opp for å reflektere over hvor de var på tur. De «platenarkomane» var fortsatt milevis unna, selv om narkotika ble en fast del av festen. Straks en av kameratene begynte å bli overstadig full og kjente at spyinga var like rundt hjørnet handlet det om å skaffe amfetamin.

- Med amfetamin innabords får kroppen en sterkere gift å jobbe mot. På et blunk blir man «edru» og proppfull av energi. Man kjenner verken tretthet eller sult og kan holde det gående i døgnesvis.

19 år gammel tok han turer til Oslo for å kjøpe stoffet selv.

- Hvorfor skulle vi bruke så mye penger på å kjøpe det av mellommenn her, når vi kunne hente det direkte? Miljøet murret, mens vi kjørte vårt eget løp.

På fester ble han kjent med eldre, vel etablerte folk som gjerne ville kjøpe stoff av unggutten.

- Det var personer med gode jobber, i høye stillinger. Folk med penger å betale med og som gjerne ville betale ekstra for å slippe risiko. Alle tjente. De slapp risken mens jeg la på prisen og tjente fett.

Han jobbet som dørvakt i helgene og her, i døra, ble han for første gang tilbudt kokain.

- Mens amfetamin er full av fart skulle kokain være det «kule» stoffet. Mer tilbakelent og rolig.

Kokainen var blandet ut og den store virkningen uteble. Han bestemte seg for at dette trengte han ikke ta igjen. Han ville fortsette med amfetamin.

- Hjemme hadde mor mi skjønt tegninga. Hun mente jeg hadde forandret personlighet og vi hadde full kræsj. Jeg hisset meg stadig opp og truet med at dersom hun ikke sluttet å mase, så kom jeg aldri mer hjem igjen. Hun sluttet å mase, men jeg holdt meg borte. Nå kan jeg bare ane hvordan hun hadde det. Hun kunne aldri sove, før hun hadde bedt for mittliv. Hun kunne ikke annet enn å be, for meg nyttet det ikke å styre.

I 2002 ble han kalt inn i militæret. I et år var han soldat i Kongens Garde.

- Av de mange hundre som møtes i militæret er det klart at det er noen som bruker stoff. Og brukere finner hverandre. Det er vanskelig å forklare hvordan. Men det er små tegn. Vi finner hverandre.

Ei frihelg i Oslo ble han tilbudt kokain for andre gang.

- Da jeg avslo med at stoffet ikke hadde noen virkning på meg, flirte karen som ville selge rått. «Da har du ikke fått ekte vare» sa han.

Tor Eirik tok i mot tilbudet.

- Tenk deg de beste øyeblikkene i livet ditt. Kanskje det er når barnet ditt blir født? Eller kanskje du opplever å vinne i lotto? Det hjernen da maksimalt skiller ut av dopaminer er rundt 500. Med kokain kan du få et dopaminkick på opp mot 1500. Følelsen varer bare i 10 - 20 minutter men det sier seg selv at ikke noe kan overgå den følelsen. Ikke noe.

ETTER PERM I OSLO, med festing og rus «reparerte» han med speedstoff for å unngå bakrusen, før han gikk på vakt for kongen.

- Etter å ha festet dag og natt hele helga var det en glimrende løsning å fylle på med amfetamin før jeg stilte meg i stram giv akt med geværet på skulderen. Det er vilt å tenke på i dag. Men heller ikke da jeg sto ruset foran turistene som tok bilder av oss, innså jeg at jeg hadde et problem.

Etter militæret, tilbake i Hammerfest i 2003, fortsatte han sin stadig villere runddans med jobb og stavløs festing.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat (Finnmark Dagblad)

- Nå var det ikke bare i helgene at det meste dreide seg om alkohol og narkotika. Familien fortvilte, mens jeg nektet å innse problemet. Jeg ble sint og nektet å ta i mot hjelp eller å høre på råd.

Fra 2007 gikk det raskt nedover. Han mistet sertifikatet, jobben og havnet på glattcelle etter at han en natt på byen hadde slått en mann så han falt og slo hodet.

- Mannen var en sliten eldre kar og jeg skjemmes som en hund. Siden har jeg vært i kontakt med han og har bedt om unnskyldning.

Før hadde han alltid sett på seg selv som snill. Han hadde aldri sloss og hadde i oppveksten aldri vært den som slo andre.

- Jeg trodde ikke at jeg kunne gjøre andre fysisk vondt. At jeg hadde det i meg. Visst var jeg kraftig og sterk, men mantra var at jeg aldri skulle bruke kreftene på noe vondt. Derfor fikk jeg et aldri så lite sjokk da jeg klappet ned en som i tillegg var så mye svakere enn meg. Jeg hadde trådd over ei grense.

Tor Eirik ble dømt til 30 dagers ubetinget fengsel.

- I Vadsø kretsfengsel ble jeg avhengig av tabletter. Vi fikk tabletter for å sove og tabletter for å holde oss rolige. Etter 30 dager slapp jeg ut, tablettavhengig og med et større kontaktnett i narkotikamiljøet i Finnmark og Troms enn noen gang.

MED PENGER TJENT på salg av narkotika hadde han skaffet seg dyre ting, bil, båt og leilighet. Han var stadig i politiets søkelys.

Tilbakelent, som en konge av verden, kjørte han rundt i fleske ny BMW 520, mens han gliste og vinket til politiet.

- Herregud hvordan jeg oppførte meg. Så ufyselig blærete og kvalmt. Men det var sånn jeg var, full av dop. Selvfølgelig mistenkte politiet at jeg ikke kunne ha tjent til alt dette på jobben hvor jeg fikk utbetalt 20.000 kroner i måneden.

Etter en razzia hjemme i leiligheta hans fant politiet 50 gram kokain. Sammen med nok en voldsepisode hvor han hadde kommet i klammeri og slått en mann på et utested, fikk han en ny fengselsdom. 60 dager ubetinget fengselsstraff for voldsepisoden og et års samfunnsstraff for besittelse av narkotika.

Han slapp ut fra fengselet julaften 2008.

- Jeg dro så vidt en tur innom mor mi og far min før det bar rett på fest. En fest som varte helt fram til april 2009.

På morgenen 16. april fant ekskjæresten Tor Eirik som et vrak på sofaen i leiligheta hvor han bodde alene. Rundt han så det ikke ut med rot, søppel og skitne kopper over alt. Han var blå på leppene og hadde svak puls. Jeg hadde begynt å slite med depresjoner, noe som er vanlig for folk som går på stoff. For du blir ødelagt, stoffet raserer hjernen din.

Ekskjæresten fikk panikk, men klarte å få liv i den halvdøde på sofaen.

- Jeg hadde blandet for mye tabletter og stoff. Jeg brydde meg rett og slett ikke lenger. Ikke om noe.

Eksen dro rett til Tor Eiriks foreldre og ba om hjelp.

- Jeg har så mye å takke ekskjæresten min for, henne og foreldrene mine. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg ikke sittet her i dag. Derfor er det så viktig at historier som min kommer fram, for det er ikke alle som er like heldige som meg med ressurssterke foreldre som har penger å betale livreddende hjelp med.

HOS NAV FIKK FORELDRENE beskjed om at med 4.500 stoffavhengige i kø for hjelp, var det minst åtte måneders ventetid for å komme inn på et behandlingssenter.

- «Innen den tid er gutten vår død», svarte far min.

Etter å ha trålt nettet fant ekskjæresten og foreldrene fram til et sted som kunne ta imot Tor Eirik på dagen: Det private Vangseter som behandler både alkohol-, pille- og rusavhengighet.

- Jeg lå fortsatt på sofaen da ekskjæresten min kom tilbake og sa at «Tor Eirik, nå skal du pakke, for nå skal du få hjelp».

Taust gjorde han som hun sa. I dag tenker han at det var Gud som holdt en hånd over øynene hans og styrte. For den naturlige reaksjonen skulle vært at han nektet.

Den 17. april tok han et tårevått farvel med foreldrene. Ekskjæresten fulgte han på flyet til Gardermoen hvor han ble møtt av folk fra Vangsseter. Hun passet på at han gikk inn i bilen sammen med dem, så hun trygt kunne snu og ta flyet hjem igjen.

- Jeg var som en robot. Det var ikke lenger jeg som hadde styringa, men en høyere makt. Jeg har barnetroen min og tror det var Gud. I dag kan jeg ikke annet enn å takke.

Han ble møtt av to tidligere rusmisbrukere. Han kjente seg selv igjen, på de små tegnene.

- Jeg var blant mine fra første stund. Derfor følte jeg meg både trygg og hjemme. De som jobbet der var sykepleiere, leger og psykologer men også mange tidligere narkomane som hadde førstehåndskunnskap om problemet. Jeg trengte ikke å forklare. De visste og forsto.

På Vangsseter måtte han kutte bruken av stoff med det samme. Det eneste han fikk trappe ned på var pilleavhengigheten.

- Å BRUKEMETADON eller andre kjemiske midler for å takle den psykiske avhengigheten av stoff er bare tull. Det er dessverre sånn de fleste leger gjør det: lager nye problemer og avhengigheter ved å pøse på med mer medisiner.

I juni kom del to av dommen opp for retten. Med full støtte fra ledelsen på Vangseter fikk Tor Eirik sone et års samfunnsstraff ved å jobbe på senteret.

- Ingen ble gladere enn meg. Jeg var livredd for fengselet hvor jeg vet hvor lett det er å havne utpå. På senteret hadde jeg begynt å vende tilbake til livet. Jeg hadde erkjent at jeg var blitt det jeg trodde aldri var mulig: en «platenarkoman».

Jeg klarte meg fint uten stoff og hadde begynt å tenke framover. På et liv uten rus.

I dag jobber han som medarbeider på senteret hvor han får de beste skussmål.

- Thor Eirik er en fantastisk positiv og reflektert kar med et stort hjerte og mot. For Vangsenter, hvor vi jobber i et terapeutisk fellesskap med tidligere rusmisbrukere og tradisjonelle helsearbeidere, er han en veldig viktig ressurs, sier daglig leder Thor Jarle Flakk.

Mens han har vært til behandling på senteret har Tor Eirik utdannet seg til personlig trener. Til høsten starter han på utdanning for å bli vernepleier.

- Den som tror at det er nok med behandling i et par, tre måneder for en som er avhengig av stoff, og at han eller hun deretter kan klare seg ute i samfunnet igjen, tar veldig feil. Det tar mye lengre tid før hjernen har lagd seg nye spor, før den rusavhengige har havnet tilbake i seg selv. Minst et år tar det, kanskje to.

Han er også oppgitt over hvordan samfunnet står uten tiltak for den avvent rusavhengige når han eller hun ansees som ferdig behandlet.

- Det er da det begynner. Det er da det må stå et apparat klart til å ta imot så man får en mulighet til å fungere på ny, til å skaffe seg et annet liv enn før. Ellers er det skremmende lett å havne tilbake i det miljøet man kjenner så altfor godt. Det er denne kampen jeg vil kjempe, for etter å ha stått midt i det seg jeg galskapen så klart. Det er derfor jeg ber om at vi må bli brukt, at vi må bli sett på som ressurser med dyrekjøpt erfaring.

Av de fem i venneflokken som 12 år tidligere, bare 16 år gamle, hadde prøvd amfetamin for første gang, havnet Tor Eirik og én til på kjøret. De tre andre hadde stoppet lenge før det kom så langt.

- Jeg tror det er sånn det er og alltid vil være. Noen er mer disponerte mens andre takler å bare holde på litt, og så slutte. Hadde ikke jeg fått hjelp når jeg fikk, så hadde jeg mest sannsynlig ikke overlevd. Jeg hadde i alle fall ikke sittet her i dag.

Han smiler og henter eggerøre og ristede nøtter fra kjøkkenet til faren hvor han er på sommerferie. Han er på diett og etter eggerøre til frokost skal han bare spise torsk resten av dagen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Helle Østvik (Finnmark Dagblad)

- JEG HAR KUTTET ALL GIFT

og tenker bare sunt. Går jeg en tur på byen tar jeg meg en cola og kan kjøre hjem. Det er bare fantastisk. Etter at jeg ble stoffri setter jeg så utrolig stor pris på de små tingene i livet. Detaljene. En kopp te og ei skive med honning gjør underverker. Det at jeg er fri fra det helvete som narkotika er, er den største lykken. Jeg har fått etliv.

Nå vil han bruke sin kunnskap og erfaring med å jobbe for å forhindre at ungdom begynner med narkotika.

Nylig var han i møte med ordføreren om hva han kan bidramed for ungdom i hjembyen.

- Det er mye som må endres. En ting er hvordan narkomane og eksnarkomane blir vurdert av samfunnet. Som avskum, tapere og ei belastning. Mange må våkne. Det er ikke sånn virkeligheten er. Dette kan ramme alle.

- Vi som eier erfaringen, vi som har opplevd å dykke i det helvete rusavhengighet er, må brukes i kampen mot narkotika. Hvem vet bedre enn oss hva det handler om?

Han forteller om et tidlig møte med NAV, om et tungrodd system som lett kan ta motet fra de fleste. Særlig eksnarkomane på tur ut av elendigheten.

- Jeg mener ikke at narkomane skal behandles som porselensdokker. Tvert imot. Men er det én gang at man skal gjøre nettopp det, at man skal behandle narkomane varsomt, så er det når den narkomane har bedt om hjelp. For da er han eller hun så skjør som det tynneste porselen og veien tilbake til helvete er kort. Fullstendig avkledd og full av selvmedlidenhet skal det ytterst lite til før det hele sprekker.

Han kjenner sitt gamle «narkomane» selv igjen i de som i dag tror de er kule narkomane.

- Som jeg en gang gjorde det, luller de seg fortsatt inn i en virkelighet som bare eksisterer i hodene deres. En virkelighet som i realiteten er i ferd med å stjele livene deres. Det er ikke kult å være narkoman. Det er ikke kult å være død.

Les flere saker hos Finnmark Dagblad her.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag