RIKSHOSPITALET, OSLO (Nettavisen): Så langt i år har politiet i Norge åpnet drapsetterforskning i 14 saker. I juli alene ble det startet etterforskning i fire drapssaker (se egen faktaboks under).

To av drapene skjedde i begynnelsen av måneden. 1. juli ble en 27 år gammel tsjekkisk kvinne knivstukket på Tiffani Café på Frogner i Oslo. 14. juli ble Håvard Pedersen knivstukket mens han var på jobb på Coop Byggmix i Vadsø.

18. juli ble en mann funnet utbrent og død i turområdet Maridalen i Oslo. 55 år gamle John Edvin Lie ble pågrepet og siktet for drap og likskjending. Mandag denne uken, nest siste dagen av juli, ble 13-årige Sunniva Ødegård funnet død i Rogaland.

Noen har jobben med å undersøke de døde kroppene på oppdrag fra politiet. Det er rettsmedisinere sin oppgave å finne dødsårsaker og tidspunkt for når døden inntraff. Uansett hva som er skjedd, hvor ille likene ser ut, eller hvor ille de lukter, må det gjøres.

- Hvorfor velger noen dette yrket?

- Det hele var tilfeldig, sier professor innen rettsmedisin ved Rikshospitalet i Oslo, Torleiv Ole Rognum, til Nettavisen.

Han er en av landets aller fremste og mest rutinerte innen faget.

- Jeg planla aldri å bli rettsmedisiner. Jeg ville egentlig bli misjonslege. Jeg var ferdigutdannet i 1974, og jobbet med forskning innen kreft, og arbeid i patologi og på barneklinikken ved Rikshospitalet. I 1984 fikk jeg stilling som rettsmedisiner.

Lukten av lik

Obduksjon betyr å åpne lik for å gjøre undersøkelser som kan fastslå en dødsårsak. Rettsmedisinske obduksjoner i Oslo foregår i en kjelleretasje på Rikshospitalet. Hvert år er det rundt 1000 avdøde som undersøkes her. Men det gjøres også rettsmedisinske obduksjoner i Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø.

Å se blod, innvoller og stygt skadde døde mennesker er en del av jobben til Rognum.

Når vi treffer 70-åringen i laboratoriet i hovedstaden merker vi en mild, men likevel stram lukt av lik. Den minner mye om lukten råttent kjøtt. Kort tid før vi kom ble obduksjonssalen vasket etter endt arbeidsdag.

Men lukten etter tusenvis av døde kropper som har vært undersøkt gjennom flere tiår sitter i veggene, er i luften og setter seg på klærne. Noen som besøker obduksjonssalen blir kvalm etter å ha vært der.

- Jeg merker ikke noe til det. Jeg tenker heller ikke på at noe ved mennesker er ekkelt. Da bør man kanskje finne noe annet å gjøre, sier Rognum, og forteller entusiastisk om betydningen av jobben sin.

- Hvorfor lukter likene?

- Det skjer når nedbrytningen går sin gang og forråtnelsen inntreffer. Alt biologisk materiale brytes ned. Når vi dør frigjøres stoffer som lukter. Vi som jobber med dette har vendt oss til lukten. Men det hender at unge og uerfarne etterforskere har på seg spesielle luktbeskyttende munnbind når de er hos oss.

Professoren har gjort karriere av å undersøke døde kropper. I løpet av sine 34 år som rettsmedisiner har han obdusert over 8000 lik. Alle de døde kroppene behandles med høyeste respekt. Legen Rognum er svært bevisst på etikken i sitt arbeid.

- Jeg synes denne jobben er dypt meningsfull. Vi bidrar til rettsikkerheten i samfunnet med vår medisinske kunnskap og vitenskap. Det er en spennende jobb, og av stor samfunnsmessig betydning. Vi lever i et land hvor livet er det høyeste rettsgodet. Da er det veldig viktig å snu hver stein for å finne ut hvorfor en person døde. Kriminelle forhold ved et dødsfall er ikke noe et sivilisert samfunn bare kan legge vekk.

Scanner forbrente lik

Dersom det har gått lang tid etter at døden inntraff, eller om kroppen er svært forbrent, kan det være vanskelig å påvise en eksakt dødsårsak og å identifisere avdøde. CT- undersøkelser kan være til stor hjelp i slike tilfeller.

- Det hender ikke sjelden at vi får forbrente kropper som skal undersøkes. CT-scanningen hjelper oss med å se «flere lag» av kroppen. Selv om et lik er forbrent kan vi se skader på knokler og organer. CT undersøkelsen er blitt svært viktig for vårt arbeid.

- Det hender vi ser skader på bilder etter CT-scanningen som vi ikke ellers hadde oppdaget. Dette kan være en medvirkende årsak til at vi finner ut av dødsårsaken i en konkret sak. Ikke minst er metoden nyttig for å kunne rekonstruere et hendelsesforløp, for eksempel ved bilpåkjørsler der sjåføren stikker av fra åstedet.

CT skanning har åpnet nye muligheter for rettsmedisinsk arbeid. Maskinen som brukes i rettsmedisin i Oslo kostet 14 millioner kroner, og Stine Sofies Stiftelse bidro med én million.

- Det er summen av flere ulike metoder vi bruker som utgjør den endelige konklusjonen. Når likene kommer til oss er første stasjon kjølerommet. Det er viktig for at forråtnelsesprosessen skal bremses. Neste trinn er CT-scanning. Her får vi blant annet oversikt over eventuelle skjelettbrudd. Etter det legges kroppene på obduksjonsbordet. De åpnes slik at vi kan studere organene med hensyn til skader og sykelige forandringer, forklarer Rognum.

- Ulike organer tas ut og det blir tatt ut vevsprøver. Det neste trinnet er undersøkelse av prøvene ved hjelp av mikroskopi. I mikroskopet kan vi avdekke sykelige forandringer som ikke kan sees med det blott øyet. Vi kan også vurdere alderen på skader. Ved obduksjoner sikres også prøver for undersøkelse av giftstoffer, mikrobiologiske undersøkelser og eventuelt prøver for genanalyser.

Etter at obduksjonen er gjennomført er det fortsatt litt arbeid som må gjøres.

- Da legges organer tilbake i kroppen. Små vevsprøver blir beholdt for blant annet mikroskopisk undersøkelse. Alt menneskelig vev blir behandlet med respekt. Etter obduksjonen bli kroppene vasket og stelt. Deretter blir de klargjort for bisettelse eller begravelse.

Oppdager uventede drap

Rettsmedisinere jobber alltid på oppdrag for politiet.

- Vi undersøker «unaturlige dødsfall», det vil si dødsfall der det er mistanke om drap, selvdrap, ulykker, yrkesskader, død ved medisinsk feilbehandling, narkotikarelaterte dødsfall, plutselig uventede dødsfall, dødsfall i fengsel samt ukjente lik.

- Ved plutselig uventede dødsfall finner vi en naturlig dødsårsak i de fleste tilfellene. Men det hender at vi oppdager drap på obduksjonssbordet. Alle rettsmedisinere som har holdt på noen år, har opplevd det.

For å kunne anslå dødstidspunktet må rettsmedisineren dra til åstedet. Slik vurdering er svært vanskelig – det er et felt som trenger mer forskning.

- Det er bare på film at legen kan slå fast på minuttet når døden inntraff, sier Rognum tørt.

Rettsmedisinere kan prøver å anslå dødstidspunkt ved å måle hjernetemperatur og kroppstemperatur, og så sammenligne disse med omgivelsestemperaturen. De sikrer også noen dråper øyevæske for måling av stoffer som øker etter døden

- Dødstidspunktet er viktig å vite noe om fordi det kan si noe om hvilket alibi en mistenkt kan ha. Hvis en mistenkt beviselig har befunnet seg på et annet sted enn åstedet da dødstidspunktet inntraff, kan det være med å frikjenne ham i en mulig drapssak, sier Rognum.

- I noen tilfeller, hvis likene har ligget i mange dager, uker eller måneder, kan observasjoner av insekter på kroppene være til hjelp. Insekter legger egg som utvikler seg til larver, som forpuppes før de blir til nye insekter. Tiden for en slik syklus kan benyttes til å si noe om hvor lenge kroppen har ligget død.

På et åsted vil rettsmedisineren, foruten å vurdere dødstidspunktet, også kunne gi politiet verdifulle opplysninger om mulig dødsårsak. Politiet kan så vurdere om de ønsker obduksjon umiddelbart, eller om den kan vente til neste dag.

I tillegg til undersøkelser på åstedet, og av de døde kroppene, kan rettsmedisinerne basere seg på å sjekke skader eller merker på en mistenkt.

- Dersom politiet har pågrepet mistenkte gjerningspersoner, drar gjerne rettsmedisineren til arresten for å undersøke disse med tanke på skader. Det kan være kloremerker, blåmerker, hudavskrap eller bittmerker som kan være med å belyse mulige hendelsesforløp. Det sikres også prøver for DNA-analyse av de mistenkte, sier Rognum.

- De mistenkte har gjerne selv en forklaring på et hendelsesforløp. Basert på avdødes og de mistenktes skader, kan det være mulig å avgjøre om forklaringen er sannsynlig.

I kriminalsaker får politiet ofte en såkalt foreløpig obduksjonsrapport. Men den endelige rapporten kan ta flere måneder å utarbeider. Ifølge Rognum er det rundt 20 rettsmedisinere i Norge, noe han mener er 10-15 for få til at det som er behovet for rettsmedisinsk service skal bli dekket.

- Når døde undersøkes blir det tatt en rekke prøver og alt skal undersøkes. Det gjelder, mikroskopi (undersøkelser med mikroskop), toksikologi (undersøkelser av giftstoffer og mikrobiologi (bakterieundersøkelser, blant annet),) og genetikk, for å nevne noe. Det kan være andre ting som skal undersøkes også. Alt detter tar litt tid, sier Rognum.

- Toksikologi-undersøkelsen tar opp til seks uker. Her er det 80 medikamenter og narkotiske stoffer som sjekkes. DNA-analyser kan ta lang tid, opp til et par måneder. Her kommer det an på hvem som er tilgjengelig. Disse prøvene sendes gjerne til et sykehus som har kompetansen, av og til sendes det til utlandet. Radiologer undersøker røntgenbilder. Alt skal samles sammen til en story. Vi gjør så godt vi kan for få svarene så raskt som mulig.

Rognum forteller også at den foreløpige obduksjonsrapporten politiet får er basert på observasjoner av liket rettsmedisinerne har gjort med det blotte øyet.

- Mange ganger er det ikke tilstrekkelig for å fastsette en dødsårsak.

- I andre tilfeller er det enklere. Hvis en person har blitt stukket med kniv som har gått gjennom hjertet er det jo ganske åpenbart hva som er skjedd, i alle fall dersom det påvises en svær blødning. Det hender at knivstikk tilføres etter at døden har inntruffet, med da ser man som regel ingen stor blødning.

- Obduserer ikke kjente

Rognum ledet koordineringen av rettsmedisinernes arbeid etter 22. juli-terroren i 2011. 77 mennesker ble drept. Åtte av dem i bomben som ble sprengt i Regjeringskvartalet, og 69 ble skutt på Utøya.

Alle de døde kroppene ble grundig undersøkt, selv om dødsårsakene, tilsynelatende var åpenbare.

Noen stilte nok spørsmål om det egentlig var nødvendig å gjennomføre full obduksjon på alle ofrene. De fleste av de 69 som ble drept på Utøya var jo blitt skutt. Det var jo ikke noe å lure på.

- Heldigvis ble det raskt bestemt at alle ofre skulle undersøkes grundig med obduksjon. Det viste seg snart at det var en riktig avgjørelse. Det handlet om å vise ofrene og deres pårørende respekten de fortjente. Det var et krevende arbeid, men vi undersøkte alle sammen på seks dager, sier Rognum rørt og med et snev av stolthet.

- Folk meldte seg til innsats. «Alle» ville bidra på tvers av fagmiljøer. Totalt var vi et par hundre personer som var involvert. Mobil kjølekapasitet for oppbevaring av de døde ble fremskaffet over natten, og IT-løsninger for bildeoverføring mellom CT-scanner og obduksjonsteamene kom på plass på få timer.

- Alt ble gjort for å gjøre den nødvendige jobben. Det var trangt i laboratoriet, men vi fikk det til takket være at naboavdelingen på Oslo universitetssykehus, og at andre institutter stilte lokaler til rådighet. Det viste seg at det var viktig at arbeidet ble gjort så grundig, slik at de pårørende kunne få full informasjon om hva som hadde skjedd med sine kjære.

- Hva lurte de på?

- De ønsket å vite dødsårsaken, om vedkommende døde raskt og om deres kjære hadde lidd før de døde.

- Med så mange dere skulle undersøke, så du noen du kjente?

- Jeg hadde ikke tid til å tenke på at jeg muligens kunne kjenne noen. Jeg hadde et stort ansvar og måtte organisere det rettsmedisinske arbeidet.

- I andre sammenhenger har det skjedd at mennesker jeg kjente godt har blitt brakt inn for obduksjon. I de tilfellene har jobben blitt overlatt til en kollega, sier Rognum.

- Er det av menneskelige og følelsesmessige hensyn, eller legeetiske hensyn du ikke obduserer folk du kjenner?

- Det går på det menneskelige, i tillegg til hensynet til habilitet. Det er viktig at vi er nøytrale i jobben vi gjør, og at det ikke stilles spørsmål ved vår habilitet, for eksempel i en rettssak. Vår jobb er ikke å dømme noen, men objektivt å kartlegge faktum.

- Hva skjer hvis du ikke finner ut av dødsårsaken eller -tidspunktet?

- Det er noen ganger vi ikke finner noe som helst. Da sier vi fra om det. Så er det opp til politiet å håndtere den informasjonen. Vår rolle er å være medisinske fagfolk og bidra med vår kunnskap på en nøytral måte.

- Baneheia-ofre døde ikke forgjeves

I løpet av karrieren har Rognum jobbet med flere høyprofilerte saker:

• Orderud-saken: Natt til 22. mai 1999 ble Anne Orderud Paust og hennes foreldre, Marie og Kristian Orderud, drept på Orderud gård i Akershus. I 2002 ble Per Kristian Orderud, Veronica Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød alle dømt for medvirkning til overlagt drap.
  

- Vi jobbet mye med den saken. Jeg var på åstedet 1. pinsedag. Sammen med en kollega utførte vi obduksjonen 2. pinsedag. Jeg tenker ofte på Orderud-saken, og skulle ønske at politiet hadde lykkes i å finne ut hvem som begikk drapene.

- Det at rettsmedisinere var på åstedet førte til at vi kunne si mye om dødstidspunktene. Vi kunne også slå fast at ett av ofrene hadde overlevd lenger enn de to andre, sier Rognum.

• Baneheia-saken: 19. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) voldtatt og drept ved knivstikking i Baneheia i Kristiansand. Fikk massiv medieoppmerksomhet. I 2002 ble Viggo Kristiansen dømt for voldtekt og drap av Paulsen og Sørstrønen. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekt og drap på Sørstrønen.

- Det er en sak det ikke er mulig å glemme. Den er ufattelig. Gjerningspersonene hadde brukt mye tid på se på voldsvideoer og barnepornografi.

- Det hjelper å tenke på at ingen av jentene døde forgjeves. I ettertid er Stine Sofies Stiftelse etablert av moren Ada Sofie Austegard. De har jobbet for å ta opp saker mot barn som er henlagt. Stiftelsen har også bidratt til oppmerksomhet rundt vold mot barn. Familien til Lena har samlet inn store beløp til et misjonssykehus i Afrika, sier Rognum.

I oktober i fjor hevdet forfatter Bjørn Olav Jahr at Kristiansen er uskyldig dømt. Hovedbevisene viser at voldtekts- og drapsdommen er et justismord, mener han. I juli i fjor ba Kristiansen for sjette gang om gjenopptakelse av Baneheia-saken. Det skjer muligens i løpet av høsten 2018.

• Christoffer-saken: I februar 2005 ble Christoffer Kihle Gjerstad mishandlet og til slutt drept av sin stefar. Politiet henla saken to ganger, før Riksadvokaten, landets høyeste påtalemyndighet, beordret ytterligere etterforskning. Stefaren ble til slutt dømt til åtte års ubetinget fengsel i Agder lagmannsrett i 2009. Christoffers mor ble i 2013 dømt til 1,5 års betinget fengsel i Agder lagmannsrett.
  

- Christoffer er blitt et nasjonalt symbol når det gjelder systemsvikt og vold mot barn. Jeg husker at det var med forundring at saken ble henlagt av politiet etter at vi hadde gjort våre undersøkelser, sier Rognum halvveis oppgitt.

- I tidligere år har jeg flere ganger opplevd at vi har funnet dødsårsaker på barn som har vært mishandlet eller vært utsatt for omsorgssvikt. Tidligere var det for enkelt å legge bort saker hvor omsorgspersoner hadde vært mistenkt for mishandling av barn. Det har heldigvis forandret seg til det bedre i de senere årene.

Fra arkivet: Eksperter mener foreldre slipper unna barnedrap

Rognum jobbet også som rettsmedisiner i forbindelse med Scandinavian Star-ulykken hvor 159 menneskeliv gikk tapt i 1990. Under tsunamien i Thailand i romjulen 2004, hvor 84 nordmenn omkom, bidro Rognum også med identifiseringsarbeid og obduksjoner.

- Jeg kommer aldri til å glemme påsken 1990 da jeg jobbet med Scandinavian Star. Eller tsunamien i Thailand i romjulen 2004. Det har vært noen sterke inntrykk opp gjennom årene. Samtidig er det en del av jobben.

- Hvordan takler du alle inntrykkene?

- Jeg har jo opplevd mye gjennom mange år i jobben. Inntrykkene setter seg, men samtidig er jeg veldig bevisst og fokusert på at jeg skal utføre en viktig jobb. Det hjelper å fokusere på oppgaven jeg skal gjøre. I tillegg er Bibelen en god hjelp og støtte for meg.

- Tar du noen gang jobben med deg hjem, mentalt sett?

- Inntrykkene er jo der, og jeg har jobbet lenge med dette. Det hjelper å tenke på at arbeidet er viktig. Rettsmedisinsk kunnskap og tjeneste er en av grunnmurene i rettsstaten. Det ligger også en tilfredsstillelse i det å lykkes med vanskelige saker.

- For meg er dessuten forskningen «en himmel» over arbeidet på obduksjonnssalen. Det vi lærer av de døde må vi anvende til å hjelpe de levende. Det er stort å få oppleve at ny viten bygget på observasjoner i de døde kan brukes til å forebygge fremtidige dødsfall. Vi har sett det når det gjelder krybbedød.

- Hvordan er det jobbe med saker som er mye omtalt i media, og som gjerne er pågående drapsetterforskninger?

- Jeg synes ikke det er så interessant hva som står i media. Vi kommenterer ikke saker der etterforskning og rettsbehandling pågår.

Fra arkivet: Her står Torleiv Ole Rognum blant tusen døde i Thailand

Fnyser av amerikanske krimserier

- Ser du på den amerikanske krimserien CSI ,eller andre krimserier, og hva tenker du om hvordan rettsmedisinere og etterforskere blir fremstilt der?

- Jeg er ikke så begeistret for CSI. De kan ha noen rettsmedisinske poenger i begynnelsen av en episode, men som regel utarter det seg til å bli tøv. Da skrur jeg av. Jeg har aldri sett en episode av CSI fra start til slutt.

- Det blir for dumt når en rettsmedisiner deltar i en biljakt etter en mulig gjerningsmann. Det er så langt fra det som skjer i virkeligheten. Eller når en lege bøyer seg ned og ser på et lik og fastslår dødstidspunktet på minuttet. Det blir også bare tøv. Da er det like greit å la være å se på, sier Rognum.

- Hva tenker du om at den du undersøker kan ha hatt et vanskelig liv, eller at han selv kan ha vært kriminell og gjort fæle ting?

- Jeg er lege, og prøver ikke å tenke på om en person er usympatisk eller at han kan ha begått alvorlige straffbare handlinger. Jeg ønsker å være sakkyndig, og skal være nøytral med nødvendig distanse til partene i en straffesak. Vi skal ikke ta parti. Rettsmedisinere er profesjonelle og jobber for å klarlegge saksforhold.

- Dine konklusjoner er jo svært viktige, og du har mye makt, hvordan påvirket det deg i for eksempel Baneheia-saken?

- Jeg er uenig i at det er makt knyttet til jobben vår. Jeg ville ikke sagt det slik. Vi har påvirkning, ja. Men det er begrunnet i medisinske funn. Vi jobber jo faktabasert. Konklusjonen vår blir også kontrollert av Den rettsmedisinske kommisjon. Vår jobb er også å sørge for rettssikkerheten til de som ikke døde på en naturlig måte, der det kanskje har skjedd noe straffbart. Den oppgaven har jeg respekt for.

Å være dedikert rettsmedisiner krever stor grad av fleksibilitet. Det er ikke få ganger Rognum har rykket ut til et åsted etter drap midt på natten. I 70-åringens kalender er det ikke «røde dager, helligdager eller vernede ferier».

- Vi kan ikke si til en drapsmann at de må begå handlingene mellom 08-16 mandag til fredag. Et drap skjer når som helst på året, og gjerne i helgene og på natten. Da bør rettsmedisinere hive meg rundt når noe skjer. Vi er hendelsesstyrt, og for barnedødsfall har vi en beredskapsordning som vi deler på.

- Ifølge de siste tilgjengelige tallene i skattelisten hadde du en alminnelig inntekt på 2,2 millioner kroner i 2016. Bruttoinntekt var jo enda høyere. Hvor mye jobber en rettsmedisiner?

- Såpass, ja? Det er ikke pengene som er drivkraften i yrket. Lønnen fra den faste jobben jeg har på sykehuset er nok ikke så høy, men jeg har ulike verv, blant annet i Den rettsmedisinske kommisjon som jeg får betalt for. Det blir også en del overtid og arbeid på ugunstige tidspunkter.

- Jeg har nok jobbet noen lange uker opp gjennom årene. Jeg har heller aldri vært redd for å stille opp på nattestid når politiet har spurt. Det er noen av oss i dette yrket som er veldig ivrige. Vårt fag krever at vi er fleksible, det er i hvert fall min holdning. Jobben vi gjør er viktig og krever ofte rask tilstedeværelse.

- Har du vært der nok for din egen familie?

- Jeg er fortsatt gift og har vært det i 45 år. Sammen har vi fire barn og åtte barnebarn, og nummer ni er på vei. Det har blitt mye tid på jobben opp gjennom årene, så jeg kan vel si at jeg ikke føler at jeg har vært der nok for familien. Det er et vanskelig spørsmål å svare på, men jeg prøver så godt jeg kan å være ektemann, far og bestefar.

- Nå, i en alder av 70 år, er jeg i en nedtrappingsfase.

Får takkebrev

Gjennom sin jobb får Rognum også tilbakemeldinger fra takknemlige pårørende.

- Det hender jeg får hyggelige brev og bilder av barn med hilsener når vi har utført en jobb. Det er alltid hyggelig. Da føler jeg at jobben jeg gjør er viktig og at jeg bidrar med noe meningsfylt for de etterlatte til den enkeltes familie. Naturlig nok ønsker de svar på hva som er skjedd med sine kjære.

Tidligere var det en del av rettsmedisineres jobb å undersøke potensielle drapsvåpen under selve obduksjonen. I de senere årene er det andre eksperter som har førsterett på å undersøke slike våpen med tanke på DNA-spor, for eksempel på en kniv, pistol eller andre våpen som kan ha blitt brukt til en kriminell handling.

I dag får rettsmedisinerne i beste fall tilsendt bilder av et mulig drapsvåpen, slik at de kan danne seg et bedre inntrykk av hva som er skjedd.

En obduksjon utføres i tett samarbeid med kriminalteknikere fra politiet. Under hele prosessen blir arbeidet dokumentert med foto. Mulige hendelsesforløp blir diskutert.

- Når vi er ferdige på obduksjonssalen utarbeides en foreløpig obduksjonserklæring, og det avholdes ofte en telefonkonferanse med de taktiske etterforskerne – de som foretar avhør av mistenkte personer.

Under en drapsetterforskning er ofte en rekke eksperter involvert. Tannleger, ulike deler av politiet, sakkyndige på andre relevante områder blir også spurt. En mistenkt i en drapssak har bokstavelig talt «hele apparatet til staten» mot seg.

- Blir det en objektiv undersøkelse når du jobber så tett med politiet?

- De som kommer til oss er gjerne erfarne folk fra Oslo politidistrikt eller Kripos. Vi har gode samtaler og diskuterer ulike teorier og hypoteser. Jeg har respekt for kompetansen til kriminalteknikere og har lært mye av dem. Jeg opplever ikke at de prøver å påvirke meg til å treffe en konklusjon i den ene eller andre retningen, sier Rognum.

- Et viktig funn i den nevnte Christoffer-saken bygget på noe jeg hadde lært av en kriminaltekniker. Den observasjonen knyttet skadepåførselsen til veggen i Christoffers rom. Det endte til slutt med to rettskraftige dommer mot stefar og mor. Det er givende å vite at jeg har bidratt til å oppklare en alvorlig straffesak.

- Hva tenker du om at det noen ganger sås tvil om konklusjonene dere trekker?

- Det vil være tilfeller hvor noen er uenig i det vi mener. Også sett fra et medisinskfaglig ståsted. Slik er det.

Sliter med rekruttering

- Forstår du at en forsvarer for en tiltalt i retten kan gjøre alt de kan for å så tvil om jobben du har gjort?

- Det er en forsvarers oppgave å få frem så mye tvil at klienten blir frikjent. Jeg må bare gi så nøytrale råd som mulig. De senere årene har jeg observert en tendens til at vi av retten og forsvarerne blir ansett for å være politiets sakkyndige. Forsvarere hyrer ikke sjelden inn egne sakkyndige vitner.

- Det strider mot min faglige integritet å være sakkyndig for en part. Jeg ønsker å være nøytral uten bindinger til partene. Det virker imidlertid som vi beveger oss mot amerikanske tilstander der man gjerne har «battle of experts».

Den viktige jobben Rognum og andre rettsmedisinere i hele landet gjør er truet, ifølge 70-åringen selv. Faget sliter med rekruttering.

- Det er rett og slett krise. Vi har utlyst stillinger gang på gang, men det er få kvalifiserte som søker. Trenden innen medisin er at alle leger skal ha en medisinsk spesialitet. Innen forskningsmiljøer og akademia er det viktig å oppnå en grad. Jobber du som rettsmedisiner får du formelt tittel som «medisinsk rådgiver».

- Det sier ikke noe om hvilken kompetanse du har. Innenfor vårt fagmiljø står du da som «ikke noe». Det er ingen offisiell spesialisering innen rettsmedisin, på samme måte som andre medisinske grener. Faget vårt utvikles derfor ikke i takt med andre medisinske spesialiteter. Når vi ikke kan tilby en formalisert spesialisering blir det mindre attraktivt, og vi sliter med å rekruttere motiverte og egnede leger.

- Hvordan påvirkes samfunnet av at dere sliter med rekrutteringen?

- Når det blir færre rettsmedisinere går det utover kapasiteten. Vi får heller ikke gjort en like god og grundig jobb som vi burde. Det kan i ytterste konsekvens bety at mulige drapsmenn går fri. Det sier seg selv at det er svært uheldig.

- I Danmark, Sverige, Finland, Tyskland, ja, i alle europeiske land, har rettsmedisinere egen medisinsk spesialitet og et formalisert spesialiseringsopplegg. Norge henger etter. Men jeg håper det endrer seg. Rettsmedisinere har en viktig og meningsfylt oppgave, avslutter Rognum ettertenksomt.

Kilder: Store norske leksikon, NTB, Store medisinske leksikon, Wikipedia, Seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus