RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Undercover i gambler-miljøet

(Caroline Johnsen)
Sist oppdatert:
TV 2 Nettavisen har gått undercover i et av de mest hardkokte gamblermiljøene i Norge. Nemlig bingo-miljøet i Vesterålen. Les alt om de ville tilstandene.

Det er søndag. Det er bingokveld. Det er ingen tvil. Dette er dagen for å ta et langt og undersøkende dykk i bingomiljøet i Vesterålen.

Jeg har alliert meg med en av Lødingens fremste bingospillere og holder meg tett bak henne. Blikkene på bordene flakker og fanger meg opp enda jeg prøver å gjøre meg aldri så liten. De har oppdaget meg. Jeg er ny. Det er en time til bingoen begynner. Men det er viktig å være tidlig ute:

- Herregud, e’ du klar over kor viktig det é å finn rett bord?

Jeg må innrømme at det er jeg ikke klar over. Men forklaringen er ikke langt unna:

- Det beste bordet e’ jo der kor du ser skjermen godt. Dessuten kan man heller ikkje sett med noen som sett der å prate holl i hauet på dæ. Prate gjør man i pausan. Bordene blir skannet nøye av min eskorte. Jeg ser meg omkring. Det er faktisk flere på min egen alder her. Du vet, snart 30 år og klar for formering. Jammen meg er det ikke noen menn også her. Mine visjoner om bingospillere som nikotingule damer som knapt synes i all røyken kan herved dementeres. Så kommer jeg på røykeloven, og man må undres om dette har hatt en effekt på bingoen:

- Ja, e’ du fan. Den der staten skal nu ta i fra oss all glede vi har i livet. Det merkes. De mest hardbarka røykeran kjem kanskje berre til jackpottrekninga på slutten.

Akkurat. En splittelse i miljøet. Men en ting er sikkert og visst. Nesten alle bord er fulle i kveld. Min eskorte og hennes to venninner ber om å få et nytt bord båret inn.

Jeg kjenner jeg synker igjennom bakken. Alle ser på meg. Jeg kunne like gjerne stått der naken og sunget utdrag fra Jan Werners juleplate. Jeg prøver å smile.

Hvordan skille ferskinger fra veteraner
Så har vi funnet rett bord. Men hva med utstyret? Jeg prøver å følge med på bordet mitt. Damene drar frem tape, fire forskjellige Dab’O’Ink-er og småpenger.

For dere uinnvidde, er Dab ’O’Ink de moderne bingopennene. Mye tusjfarge har blitt brukt siden sist jeg var på bingo, for alt jeg husker var de røde pennene. I disse dager kommer til og med bingopenner med parfyme

- Æ klara ikkje å fordra de der med lukt. Vess folk har løst på god lukt, kan de vel heller vask seg med såpa. Nei, de her é best, sier damen til høyre. Jeg leser på den. Garantert luktfri. Så kommer damene med loddeskene tuslende langs bordene. Jeg legger merke til at dette var grunnen til at småpengene var lagt på bordet. For i det jeg har somlet frem penger, er hun forsvunnet til neste bord. Det er en lav fliring ved mitt bord:

- Du må vær rask om du skal spell med oss gammelkjerringe¿ Jeg får overrakt to ekspressbingolodd og et tjueett av den flirende dama. Jeg takker og skyver 25 kroner over til henne. Jeg kjøper meg en Dab’O’Ink. Luktfri, for å ikke støte noen.

Vi varmer opp med litt ekspressbingo. Jeg hører loddene bli revet opp, men ingen bingopenner taes opp. Jeg blir paff og stopper i ”dabbingen” min. Jeg blir forklart at ekspressbingo kaster man ikke bort Dab’O’Ink på. Da venter man på trekningslista som går rundt bordene og sjekker om loddnummeret ditt er på den:

- Du kjem nok fort inn i det, kommer det trøstende fra sidepartneren min. Jeg er glad jeg sitter på et bord som tolererer mine spørsmål og min usikkerhet. Jeg føler meg inkludert.

Let the game begin
Jeg har kamera med meg. Jeg kjenner pulsen nå en høyde da jeg prøver å ta det opp. Hvordan vil de reagere om jeg tar bilder? Jeg legger det ned, jeg skal vente til de er opptatt med bingoen. Da skal jeg dokumentere. De reiser seg og kommer tilbake med fem blokker:

- Men sida du é fersk, så hold det med ei blokk, sier min sidepartner med en formanende stemme. Jeg kjøper en blokk og prøver å se ut som jeg har gjort dette før. Det kommer en eldre mann bort til meg og klapper meg på skuldra:

- Men ka fan, é det ikkje dattera tel ho Gunvor? Jeg vet hvem han er. Mamma har fortalt at han vinner mye på bingoen. Jeg forklarer at mamma er hjemme og jeg trengte litt underholdning:

- Ja, nu må du ikkje vinn lykkepotten som førstereisjente, kommer det med glimt i øyet. Ante jeg en liten trussel? Jeg tusler tilbake til bordet med blokken og setter meg. Så er bingoen i gang. De trekker lykketallet. Det er ni.

Når Gud drar på bingo
Jeg legger ned blokken min. De tre andre damene har teipet fast bongene sine til bordet. Jeg blir forklart:

- Når man kjem opp i et vesst antall blokke så må man teipe de fast. Det kan fort bli krangling og kjekling om man rote seg borti andre sine bonga. På denne måten é det orden på tingan. Men så blir hun stille. Første tall blir trukket. Jeg finner det og trykker. Det er stille.

Tallene kommer og går. Jeg merker det går fort for seg. Det er snodig egentlig. Det forandrer mitt bilde på eldre mennesker. Jeg trodde at gamle mennesker ikke taklet flere ting på en gang. Men her er åtte blokker og full fokus. Jeg mister nesten pusten av bare en blokk. Det bygger seg opp. Man kan merke adrenalinet. Så kommer det første bingo, og lufta går ut av ballongen. Alle sukker. Men så er vi i gang igjen. Denne gangen vinner jeg. Denne gangen vinner jeg. Men to bingoer senere er det pause og jeg er like blakk. Den gamle mannen jeg snakket med, går bort til bingooppleseren og sier:

Nu må du pinadø les opp noen skikkelige tall, så æ vinn nokka her. Hun ser på ham og sier:

- Slapp av, æ har ordna så du vinn i neste omgang. Berre vent og se. Vi setter i gang igjen. Det tar fem minutter, så er det en som roper bingo. Den gamle mannen. Jeg kjenner jeg får frysninger. Så Gud drar på bingo innimellom, tenker jeg. Jeg ber om forlatelse for mine synder og håper han rekker å innfri min bønn før neste bingorunde.

Bengo førr faen
Etter å ha blitt opplært av de tre bingomafiasøstrene i Lødingen, er jeg klar for å dra ut alene. Jeg drar ned på Samfunnshuset på Myre. Jeg har kjøpt flere Dab’O’Ink-er, tape og er klar for å ekspandere. Til hele tre blokker.

Jeg setter meg ved et bord. Der blir jeg sittende alene. Ingen kjenner meg. Ordene fra min eskorte i Lødingen kimer igjennom hodet:

- Du kan fort spell dæ sjøl ut om du fær med førr mykje sladder om de som vinn lykkepotten. Førr å si det sånn, bli du sittende alene tre ganga på rad, ja, da bør du kanskje ta dæ en moralsk undersøkelse på kjeftbruke.

Jeg akter å holde kortene mine tett inn til brystet og ta på pokerfjeset. Jeg skal komme meg på et bra bord innen kort tid. Jeg kjøper blokker og setter meg ned. Det er kanskje ikke så mye som er annerledes fra bingoen på Lødingen til bingoen på Myre, tenker jeg. Så hører jeg:

- Ja, da har æ en bengo.

Så kommer det en høylydt klaging:

- Ja, en bengo førr faen, kommer det litt bittert og med en stor dose galgenhumor fra nabobordet. Jeg noterer ned. Bengo. På Myre heter det bengo. Jeg akter å skli inn her. Men jeg får aldri noen bengo. Jeg kjenner jeg har lyst å sladre litt. Men jeg har ingen å sladre med. Jeg slår av en prat i pausen med ei søt gammel dame. Hva bør jeg ha på meg for å gli inn i miljøet: Nei, vet du ka? Du ser da ålreit ut. Men tru mæ, det finnes de som trur det her é et moteshow. Ja, det é nu oftest de som é så fin på det at de et sin egen skitt som kaviar. Vi har et par av dem, førr å si det sånn. Kom ikkje med finklea, men ta på dæ reine klea.

De der forbanna hamarøyværingan
Så skal jeg prøve meg på litt radiobingo i Lødingen igjen. Det er lykkepott med 36. 000 kroner. Etter å ha spilt bingo fem ganger nå uten å vinne noe som helst, er jeg klar. Jeg skal spille med ei som spilt radiobingo i mange år og har peiling. Vi har stekt vafler, drukket kaffe og vi har flirt. Men når Svein Henry på Radio Lødingen annonserer at nå er bingoen i gang, ber hun om stillhet.

Jeg skjønner at flere år som bingooppleser kan gjøre mangt med et menneske, for når tallet 33 kommer som nummer 33. Ja, da løsner latteren i studio. Tallet 17 har de hatt ofte og det er mye matnyttig vi får vite mellom tallene. Så ringer de inn, en etter en. En fra Hamarøy. Jeg kjenner jeg blir irritert. Med en lettere hånlig stemme kan hamarøyværingen fortelle sitt navn og at han har en bingo. Da kommer det ut fra munnen til vertinnen min:

- De der forbanna hamarøyværingan. Kan de ikkje hold seg på si sida?

Hun kan fortelle at de titt og ofte vinner på Hamarøy. På VÅR radiobingo. Forkastelig.

Gambling på høyt nivå?
Min tid som bingofersking er over. Jeg har gått igjennom ildprøven. Og hva har jeg lært? De som spiller bingo, er kanskje gamblere som i Las Vegas. Men det er forbausende mye sosialt med å holde kjeft sammen. Det er et psykologisk spill ikke lagd for sarte sjeler. Etter den sjette gangen på bingo fikk jeg erfare den kalde siden av spillet. Etter at jeg ropte bingo og vant 1000 kroner, viftet en dame på meg:

- Wow, du har blitt mykje mindre sida sist, sa hun. Med et ondt smil om munnen. Jeg skjønte ikke hvor hun hadde tenkt å ta meg så jeg svarte naivt:

- Ja, æ har vel kanskje gått ned litt i vekt.

Da kom det tørt fra henne:

- Å nei, det var ikkje vekta di æ mente. Det va´ høyden. Jeg kjente brodden. Men gikk smilende vekk derifra. Bingo er et bittersøtt spill. Så lenge du ikke vinner, har du venner. Vinner du potten, må du være forberedt på én ting neste gang. Å sitte alene.

(Vesterålingen)

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere