*Nettavisen* Nyheter.

Tommy Sørbø

Irans søte hevn

Donald Trump og ayatolla Ali Khamenei.

MAKTPERSONER: USAs president Donald Trump vs Irans øverste og åndelige leder ayatolla Ali Khamenei. Foto: (AP/NTB scanpix)

Trump har hevnet seg på Iran. Iran har hevnet seg på Trump. Stillingen er nå 1-1, før det er Trumps tur. Hva vil han gjøre?

Han må naturligvis svare motparten litt hardere enn det svaret han selv fikk. For sånn er spillets regler; det er en spiral som begynner i det små, men som stadig øker i styrke og omfang, før alt ender i en katastrofe som gjør at minst en av spillerne blir tvunget til å trekke seg.

Nyhetsstudio: Følg utviklingen etter USAs drap på iransk general

Hevntanker

At Iran spiller dette skitne spillet burde ikke forundre noen. I Midtøsten har hevntanken alltid stått sterkt, og i kulturer der man ennå ikke har greid å innføre et effektivt voldsmonopol, tar mobben gjerne loven i egne hender, dersom den føler at ikke myndighetene greier å effektuere en passende hevn.

Men at USA som en rettstat og et demokrati har falt for fristelsen til å være med på spillet, er rett og slett uhyggelig, og demonstrerer hvor lett våre dyriske instinkter pipler fram under den skjøre skorpen av sivilisasjon så fort vi blir satt på prøve.

Ja, for vi må ikke tro at hevntanker er noe vi kan glemme, vokse fra eller vedta å legge ned. Ønsket om å hevne urett er et dypt menneskelig trekk, og derfor en av de viktigste drivkrefter for helter og skurkers handlinger i all verdens fortellinger, skuespill, filmer og litteratur.

Barn kan kjenne seg igjen i det: Jeg skylder deg juling. Og voksne: Hun fikk dårlig kritikk. Jeg koser meg.

Siviliserte sivilisasjoner

Men én ting er å drømme om hevn, noe helt annet og forsøke å iverksette den på egen hånd. Og det er her graden av sivilisasjon kommer inn. I mer primitive samfunn, i gjengmiljøer og klaner gjelder fremdeles tanken om blodhevn, der det er opptil den som er rammet av urett selv å gjengjelde uretten; øye for øye tann for tann.

Innlegget fortsetter etter meningsmålingen.

Slik var det også mange steder i Europa i middelalderen, der ættefeider, bykriger og strid mellom ulike religiøse grupperinger truet med å rive samfunnet fra hverandre.

Men så skjedde det noe fantastisk, noe som med tid og stunder skulle legge grunnlaget for den moderne rettstat, og på den måten bidra til europas kulturelle, økonomiske, vitenskapelige og materielle suksess. De stridene partene ble etter hvert enige.

LES OGSÅ: Det bor over 80 millioner mennesker i Iran. Det skulle være smått utrolig om ingen skulle støtte regimet

Fru Justitia og ingen trynefaktor

Ikke nødvendigvis om det forholdet som var utgangspunktet for stridighetene, men at noen andre enn dem selv skulle dømme om hvem av dem som hadde rett. Og ved eventuell urett skulle straffen iverksettes av en nøytral tredjepart, som dermed fikk monopol på utøvelse av vold. Det er derfor symbolet på loven, fru Justitia, fremstilles med bind for øynene når hun veier for og imot skyld. Hun skal ikke la seg påvirke av trynefaktoren. I utgangspunktet er vi alle er like for loven.

Det store og kompliserte spørsmålet blir: hvorfor skjedde det akkurat der og da? Jeg tror ett av svarene handler om religion. Hør på denne historien:

Johannes Gualbert var en rik adelsmann som skal ha levd i Firenze på 1000-tallet en gang, og som hadde en bror som ble myrdet. En vakker dag står Johannes plutselig ansikt til ansikt med brorens ubevæpnede drapsmann inne i et trangt smug. Hans første tanke er naturligvis hevn, og han trekker frem sverdet sitt. Men da kaster brorens morder seg foran ham med begge hendene ut til siden og ber om nåde. Det får Johannes til å tenke på korsfestelsen, og mot sine venners protester lar han mannen unnslippe.

Her kan du lese flere innlegg av Tommy Sørbø.

Kirkens oppgave

Hvorfor? Fordi noen andre enn drapsmannen allerede har tatt på seg skylden, nemlig Guds sønn gjennom sin offerdød på korset, og det er han som til sjuende og sist skal felle den endelige dommen. Ansvaret for å dømme brorens morder er altså i første omgang kirkens, ikke Johannes´. Hevnen er altså ikke blitt borte, men overlatt til en nøytral tredjepart. På et senere tidspunkt i samfunnsutviklingen blir kirkens jurisdiksjon erstattet av et sekularisert lovverk, som opplysningstidens filosofer mente hadde universell gyldighet fordi det var tuftet på fornuften. En egenskap alle mennesker i utgangspunktet var, eller burde være utstyrt med.

Men kanskje ikke Donald Trump. Og det er her uhyggen min sniker seg inn. Jeg har på følelsen av at striden mellom Iran og USA kan vise seg å bli slutten på et helt sivilisasjons-prosjekt. Det som en gang viste seg å være grunnlaget for fred, fremskritt og stabilitet, nemlig å la fornuften overstyre våre dyriske impulser, er tydeligvis helt fremmed både ham og mange av hans tilhengere.

- Nå spiller vi hevnspillet!

Men det virkelig ironiske i dette, er at de samme impulsene som rir Trump også rir hans fiender i de landene han han stemplet som «shithole countries». Det er derfor de kan være så hjertens enige om i hvert fall en ting; kom igjen, nå spiller vi hevnspillet!

Irans siste hevnangrep var strengt tatt unødvendig, også ut ifra deres egen logikk. De har allerede fått sin søte hevn ved at Trump sa ja til å spille med dem.

LES OGSÅ: Tusen takk, president Trump!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.