*Nettavisen* Nyheter.

Mina Bai

Islamisering, snikislamisering eller islamisme

 

- Sannheten er at islamisme, som en politisk bevegelse, raser rundt oss, skriver Mina Bai i dette innlegget. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

I debatten om snikislamisering finnes det knapt nyanser. Man må enten fullstendig fornekte snikislamisering eller islamisering som begreper, eller så blir man kalt for «brun».

Det hjelper ikke særlig så lenge uttrykket har sitt opphav i Frp. Akkurat det gjør begrepet betent, debatten partipolitisk og ytterligere polarisert.

En pågående beveglse

Sannheten er at islamisme, som en politisk bevegelse, raser rundt oss.

Den tyrkiske presidenten Erdogans drøm om et stort muslimsk Osmansk rike, er nettopp et uttrykk for islamisme. Islamismen har videre gitt oss den politiske bevegelsen Muslimbrødrene i Egypt - og tilsvarende i Qatar. Islamismen har også, via det iranske sjia-regimet, gitt næring til bevegelser som støtter Hizbollah, Hamas og mange sjia-militære grupper, både i Midtøsten og i Afrika. Islamismen har ført til framveksten av voldelige jihadist-grupper som Al-Quida. ISIS, Al-Shahab og Taliban. Islamisering er en sterk politisk bevegelse, og er kommet til å bli.

Den påvirker også oss i Europa. Å late som at den ikke gjør det, blir bare dumt.

Jeg er enig med professor Torkel Brekke i Aftenposten (22. september) i at «vårt politiske system, våre domstoler, våre institusjoner for forskning og utdanning, er helt uavhengige av den religiøse sektoren, og slik vil det fortsette å være. Vi lever med andre ord i et sterkt sekularisert samfunn». Jeg er svært uenig når han skriver at «bruk av bestemte klesplagg oppfattes for eksempel gjerne som et uttrykk for deprivatisering av islam».

Skrittvis implementering av islamisme

Gjennom oppveksten har jeg vært vitne til skrittvis implementering av islamisme i mitt hjemland. Jeg vet derfor veldig godt hvordan islamistene bruker klesplagg som en måte å spre sitt budskap på.

Hijab og tildekking er svært sentralt i islamismen. Dette middelet er nyttig fordi det fungerer som en slags trojansk hest, hvor man ikke helt vet om vedkommende som bruker hijab er en islamist eller en konservativ muslimsk kvinne.

I et kjent videoklipp fra Gamal Abdel Nasers tid (1917-1970) ser man hvordan islamistiske muslimbrødre ber nasjonalisten Naser om å tildekke kvinner med hijab, noe han nekter.

Gjennom den islamske revolusjonen av Iran i 1979, ble hijab ved lov gjort obligatorisk i Iran. Til og med små barnehagejenter måtte dekke seg til. Vi hadde ikke noen tvang om tildekking av kvinner før revolusjonen. I sjah-tiden var det frivillig om en ville dekke seg til eller ikke. De som dekket seg til gjorde det med den tradisjonelle chador, et svart klede, ofte sett i strenge shia-samfunn.

De som den gang brukte chador var ikke så nøye med å dekke til hud og hår. Chadoren ble av mange brukt som et alminnelig dagligdags plagg. Etter revolusjonen ble bruk av hijab pålagt kvinner ved lov, og iranske kvinner ble med det tvunget til å å uniformere seg med hijab, islamsk kåpe, bukse og til og med strømpebukse.

Politisk islam vs religiøs islam

Et annet eksempel er å nekte å håndhilse. Når den iranske utenriksministeren nekter å håndhilse på vestlige kvinner, er det fordi han er en islamist og representerer en stat basert på grusom sharia-lovgivning. Men når en konservativ muslimsk kvinne i moskeen Al Noor gjør dette, er det fordi hun er en konservativ muslim i et muslimsk bedehus.

For omverdenen blir det likevel svært vanskelig å skille islamisme (politisk islam) og konservativ (religiøs) islam fra hverandre. Dette fungerer igjen som en trojansk hest, der muslimer forsvarer håndhilsenekt både overfor islamister og konservative muslimer. De blir misbrukt.

Å håndhilse på personer av motsatt kjønn ble på en måte forbudt etter den islamske revolusjonen i Iran. De som håndhilste ble nektet jobb og mistet studieplass. På en måte er en hel iransk nasjon nå, etter 40 år, lært opp til å hjertehilse. En hel nasjon tilpasses til islamistenes teologiske hegemoni.

Sykehusgrisen som forsvant

Det blir bagatelliserende å si at den type islamisering ikke har noen betydning for samfunnsutviklingen.

Når en på sykehuset i Kristiansand tar bort bildet av en gris på avdelingen av frykt for å fornærme muslimer, er dette en forandring og en forskyvning av noe som til nå har vært helt normalt i det norske samfunnet.

Når man ønsker seg segregerte, religiøse svømmehaller, så innebærer dette også en forandring av samfunnet. Disse eksemplene er nettopp eksempler på islamisering som en Ap-velger og innvandrer som meg må påpeke.

Uansett hva slags begrep man vil benytte for å beskrive slike forandringer, må man ikke være bagatelliserende med tanke på at slike små endringer på lang sikt kan forandre samfunnet og måten vi oppfører oss på.

Kjønnssegregering og tildekking er to mektige redskap som islamistene også bruker. I mitt land er selv bussene blitt segregert etter revolusjonen.

Da jeg kom til Norge, var det knapt noen som brukte hijab, nå utgjør muslimske kvinner uten hijab noen ganger et mindretall i tettbefolkede innvandrerstrøk.

Jeg synes vi bør tilstrebe å ha en saklig og ryddig diskusjon, uten å bagatellisere begrep som islamisfisering. Samtidig må vi heller ikke bruke dem til å stigmatisere innvandrere eller å skape fiktive fiendebilder.

Å feie dette under teppet hjelper ihvertfall ingen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.