*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Islamofobi - et misvisende begrep

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det å ha en fobi, er på ingen måte et uvanlig fenomen. Fobier handler om irrasjonell angst ledsaget av unngåelsesatferd, som ofte reduserer livskvaliteten, og innskrenker handlingsrommet.

En rekke fobier står oppført i diagnosesystemet, ICD-10, som fullverdige, psykiske lidelser. Sosial fobi er ett eksempel på en slik lidelse.

Lider man av sosial fobi, vil man kunne kjenne på en intens, vedvarende og irrasjonell frykt når man befinner seg sammen med andre mennesker i sosiale settinger.

Frykten kan karakteriseres som irrasjonell, fordi den oppstår uten annen grunn enn at man må stille opp i et slags fellesskap. (Vanligvis vil åpenbar mistillit eller fiendtlighet fra omgivelsene, kunne være grunnlag for en fryktreaksjon.) Har man sosial fobi, vil man i det lengste forsøke å unngå sosiale møtepunkter, og kan i verste fall bli misoppfattet som arrogant.

Agorafobi

Agorafobi er en annen vanlig fobi. Man snakker om at denne type fobi gjør seg gjeldende dersom en person er redd for å begi seg ut på åpne plasser, men for en person med agorafobi vil det være enda verre å skulle måtte befinne seg inne i en fullstappet buss eller overfylt heis. Følelsen av ikke å kunne rømme, eller slippe unna, kan da bli overstyrende.

Fobi mot blod

Har man fobi mot blod - hemofobi - vil det å se blod, enten på seg selv eller på andre, gi en overdreven emosjonell reaksjon, med ledsagende hjertebank, åndenød og tåkesyn. Frykten kan bli så stor, at man rett og slett besvimer.

Klaustrofobi

Klaustrofobi er en annen velkjent fobi, og handler om en intens frykt for trange rom. En person med klaustrofobi vil derfor gjøre alt som er mulig for å unngå å bevege seg inn i krypkjellere eller snøhuler. Ja, selv det å kjøre inn i en tunell, kan vekke en klaustrofobi.

Mange ulike fobier

Disse fire ovennevnte fobiene er de vanligste, men det finnes også en rekke andre fobier. Eksempelvis er arachnofobi en fobi mot edderkopper. Strengt tatt er det mulig å utvikle fobier mot det aller meste, men ikke mot religioner eller politiske partier. (Og hvis det likevel skjer, er det ekstremt sjeldent forekommende.)

Når man nå over en bred front innfører et begrep man kaller islamofobi, er man derfor på ville veier.

Om å sykeliggjøre andres meninger

For det første blir det galt å benytte fobi - et uttrykk fra psykiatrien som altså brukes til å karakterisere konkrete fryktreaksjoner, og som knyttes opp mot anerkjente, psykiatriske diagnoser - til å karakterisere meninger, holdninger eller oppfattelser som man selv er sterkt uenig i, eller som man blir krenket av.

Jeg har nemlig en sterk mistanke om at islamofobi bare er en annen betegnelse på de ytringer som går under den uspesifikke og velbrukte merkelappen, islamhat. Men da får man heller kalle det hat, og la dette være utgangspunktet for argumentasjonen.

Reaksjonen er ikke typisk for en fobi

For det andre brukes betegnelsen islamofobi til å beskrive en atferd som ikke kan karakteriseres som fobisk.

La meg forklare: Mainstream media omtaler personer som islamofobe, dersom de gjennom skriftlige eller muntlige uttalelser, eller gjennom sin atferd, fremviser en kritisk eller aggressiv holdning, enten mot muslimer som gruppe, eller mot visse islamistiske miljøer.

Dette er personer som mer enn gjerne uttrykker sine meninger i avisinnlegg, i kommentarfelter, eller gjennom ulike typer aktivisme. Unngåelsesatferden som kjennetegner virkelige fobier er med andre ord fraværende. Det febrilsk unnvikende erstattes av konfrontasjon.

Likeledes mangler den intense, vedvarende og irrasjonelle frykten som er et annet av fobienes kjernesymptomer. I stedet råder sinne eller aggresjon.

Normale fryktreaksjoner

Faren ved å innføre et begrep som islamofobi, er at man begynner å blande sammen normale fryktreaksjoner med fobiske anfall.

Med normal fryktreaksjon mener jeg den uro eller vantro en ikke-muslim, eller en ordinær muslim, for den saks skyld, kan kjenne på i møtet med ekstremvarianter av islam.

Jeg frykter islamisme

Personlig har jeg ingenting mot islam som religion, men jeg legger ikke skjul på at jeg frykter islamisme (politisk islam). I mine øyne står nemlig islamisme i direkte motsetning til vårt vestlige, sekulære demokrati, og bør være noe alle frihetssøkende mennesker tar avstand fra.

At islamistisk tankegods eller islamistiske grupperinger kan virke skremmende på folk, er derfor ikke vanskelig å forstå.

Jeg må for egen del innrømme at jeg kjente på en indre uro da jeg for en tid tilbake så en reportasje fra Indonesia, hvor minst hundre tusen mennesker marsjerte i gatene, mens de taktfast og med høye rop forlangte dødsstraff for personer de mente hadde krenket den shariabaserte blasfemiloven.

En liknende reaksjon fikk jeg på den tiden rapporter eller filmer fra IS-kalifatet preget nyhetssendingene.

Jeg elsker det vestlige demokratiet

Jeg velger å kalle dette for en sunn reaksjon. I mitt hode betyr en slik fryktreaksjon bare at jeg er glad i - og ønsker å verne om - de samfunnsforholdene som råder i Norge; demokratiet, likestillingen, ytringsfriheten, trosfriheten, det sekulære lovverket.

Alt dette vil jeg kjempe for å beholde, og det skulle da bare mangle om jeg ikke skulle føle redsel for at vi en dag skulle miste det.

Mine muslimske venner

Jeg kjenner flere muslimer, noen av dem er kolleger av meg. For meg er disse menneskene først og fremst mine norske medborgere. At de tilhører en muslimsk trosretning, er således et uvesentlig faktum. De har sin tro, og jeg har min, uten at dette har noen betydning for forholdet mellom oss.

Den gjensidige respekten består. Tro og religiøs utøvelse blir å betrakte som en del av privatlivet, og ingen av oss krever verken særrettigheter, handlingsplaner eller egne lover i det norske samfunnet.

Hvem skal avgjøre?

Skulle det nå likevel bli slik, at man ser bort fra alle de logiske brister som ligger innbakt i begrepet, islamofobi, og velger å innføre en lov som sier at islamofobi er straffbart, hvem skal i så fall avgjøre om personens følelser handler om autentisk fobi? For er det i stedet snakk om en normal fryktreaksjon, kan man vel ikke utsettes for straff?

Vil det bli rettspsykiaternes oppgave å avgjøre om det er snakk om straffbar islamofobi, eller om det bare handler om en sunn frykt for ekstreme holdninger? I så fall må islamofobi først registreres og anerkjennes som psykiatrisk diagnose.

Fobier kan fint behandles

Videre kan det da ikke være snakk om å straffe personer som karakteriseres som islamofobe. Andre fobier kan jo fint behandles. Kognitiv terapi er ofte effektivt i så måte. Så hvorfor skulle da ikke en islamofobi kunne behandles?

I det gamle Sovjetunionen ble for øvrig psykiatrien brukt til å «behandle» bort uønskede meninger eller holdninger, det som myndighetene kalte antisovjetiske symptomer. Den terapeutiske effekten var imidlertid dårlig. Dessuten var den lite oppdragende.

Alle religioner må telle likt

Men hvem vet, kanskje vil noe liknende likevel fungere i Norge. Jeg tror behandlingsbehovet i så fall vil bli overveldende, for hvis begrepet islamofobi innføres som psykiatrisk diagnose, må jo det samme skje med de øvrige religioner: Jødedomsfobi. Kristendomsfobi. Også videre.

For retten til å føle seg krenket, kan jo ikke være noe som kun skal være forbeholdt muslimer?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.