RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Israels tapte ansikt

Foto: Israel Defence Force (Ap)
Sist oppdatert:
En hel verden fordømmer Israels angrep på hjelpekonvoien i internasjonalt farvann.

Det er ikke lett å være en venn av Israel etter marineaksjonen som kostet ni menneskeliv.

Det store spørsmålet er hvorfor Israels regjering så seg tjent med den provoserende maktbruken.

På Nettavisens debattforum koker det:Til nå har over 850 sagt sin mening

På den annen side hadde ikke Israel noe annet valg enn å stanse konvoien hvis landet ønsket å fortsette sin blokade av Gaza.

Men det er et stykke fra maktbruk til å skyte og drepe minst ti fredsaktivister. Handlingene blir ekstra uforståelige når man vet at svært mange av demonstrantene var fra Tyrkia, som i flere tiår har vært Israels viktigste allierte i det indre middelhav. Nettopp forholdet til Tyrkia kan bli varig ødelagt at marineaksjonen.

Ifølge fredsdemonstrantene bordet de israelske soldatene skipet uten varsel og gikk straks i gang med å skyte folk som sov på dekk.

Israels versjon er at de hadde varslet sin ankomst og var lovet at demonstrantene kun ville yte passiv motstand.

— De israelske soldatene benyttet først vanlige teknikker for folkemengdekontroll på skipsdekket. Men da de ble angrepet med åpen ild, måtte de også selv forsvare seg med skarp ildgivning i samsvar med de israelske reglene for soldaters selvforsvar, sier den israelske militære pressetalsmannen Avi Benjahu i et intervju med den tradisjonelt israelvennlige avisen DagenMagazinet.

Konvoien mot Gaza var selvsagt en demonstrasjon og provokasjon fra internasjonale fredsaktiviser for å bryte den umenneskelige blokaden av Gaza.

Israel kunne ikke la konvoien passere uten samtidig å oppgi blokaden. Man kan ikke ha et lite hull i en demning. For ikke å bli misforstått: Dette er mer en konstatering av faktum enn et forsvar for blokaden.

Men denne utfordringen er ikke spesiell for Israel. De fleste suverene stater blir utfordret av folk som er sivilt ulydige, demonstranter som vil provosere frem utidig maktbruk eller nabostater som ikke aksepterer grenselinjer - tenk for eksempel på «torskekrigene» mellom Island og Storbritannia, og mellom Norge og Spania - eller Cuba-krisen.

Store statsledere skaffer seg handlingsrom og utviser dømmekraft i slike situasjoner, og det er her Israels statsminister har bommet så ettertrykkelig det siste døgnet.

Den store feilvurderingen var ikke å sette makt bak blokaden (den har verden motvilllig akseptert). Det store feilgrepet var ikke å velge maktmidler som står i stil med det man vil oppnå.

Israel klarte å hindre brudd på blokaden. Men kostnaden er tap av internasjonal anseelse og enda mer tynnslitt forhold til de viktigste allierte, USA og Tyrkia.

Israels sanne ansikt er et tapt ansikt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere